Arkiv »
Arkiv for desember, 2008
Tirsdag 23. desember 2008
Da jeg var liten var julen et magisk land. Det lå en centimeter fra livet mitt, det hadde sin egen kjenningsmelodi, sine egne ritualer, smaker og lukter, det var så nærme at det nesten var virkelig. Jeg klamret meg til julen hele oppveksten. Så fort høsten satte inn, gjemte jeg meg på rommet mitt med julemusikk og bøker fulle av pepperkakeoppskrifter og «gøy med barna».
Jeg husker å sitte i sengen, kaldsvett av angst og lese billedbøker med nissemalerier og vers om barn i Betlehem til redselen slapp taket, til jeg kunne holde ut. Jul for meg var Narnia, det kritthvite landet bak de illeluktende pelskåpene i klesskapet. En gang i året ble jorden hjemsøkt av en hellig høytid av håp og herlighet. Det fantes godhet i verden, og det gjemte seg i tusenvis av julesanger og kakeoppskrifter.
Det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn da jeg begynte å merke at et symbol ikke var spesielt hellig selv om det gav meg en sterk følelse av hellighet. Gryende politisk aktive Virrvarr ble kvalm av hvor sterk julestemning hun fikk av colareklamene og tenåringsvirre skjønte at Askepotts eventyr med tre nøtter ikke hadde noen form for relasjon til jesusbarnet. Plutselig satt jeg med en veldig hul jul jeg prøvde å fylle med innhold.
Jeg lette desperat etter julestemningen, og det kjentes ut som om jeg hadde mistet nøkkelen til Narnia på et kjøpesenter et sted og ikke kom inn igjen. Jeg visste at det fantes et magisk land, men jeg visste ikke hvordan jeg kom tilbake dit. Jeg forsøkte alle former for botsøvelser. Syv slag kaker. Hjemmelagde presanger. Salmer. Søtladne julefilmer. Gløgg. Sledeturer. Ingenting virket.
Et av problemene med å være et barn som vokser opp i en svært religiøs familie er at følelsene dine alltid er reaksjoner på verden utenfor. Julefølelsen kom av julen, ikke av noe inne i meg. Trygghet kom av Guds kjærlighet, ikke av noe inne i meg.
Fant jeg ikke julefølelsen, lette jeg på feil sted, og trygghet, julesteming og Gud blandet seg sammen i en grøt inne i meg. Jeg fant ingen av delene, uansett hvor mye jeg lette. «Jeg er så redd, det blir bra til jul. Ånei! Redselen gikk ikke over selv om vi har juletre i stua! Hva gjør jeg galt?»
Det er rart å se tilbake og skjønne at kristendommen, med jul, med vattnisser og White Christmas var en slags mental krykke jeg gikk rundt med i flere år. Tomme tegn jeg stappet med innhold og holdt meg oppreist via. Julejunkie. Ruset på rudolf og røde lys.
Jeg vet ikke hva jeg prøver å si. At jeg har det fint, slapper av og spiser god mat? At jeg er sur og pissredd av hele høytiden? En slags blanding. With or without you, julaften. Du er for følelsesmessig hardkodet i meg til at vi kan slå opp. Du er for full av sårhet og skuffelse til at jeg kan svelge deg ned.
Jeg skulle ønske vi sa at julen var kjøpefesten alle voksne stresset rundt og bøttet ned på drikkevarer, ikke den hellige tiden freden og gleden senker seg til ungene først som sist. Så hadde jeg sluppet å tro at det var meg det var noe galt med hele oppveksten.
Søndag 21. desember 2008
Noen ord er nesten uten innhold. De er markedsføringsord – luftig og substansløse som skum, men med klare følelser knyttet til dem. Hjemmelaget. Ekte. Fersk. Kvalitet. Naturlig. «Naturlig kvalitet – bare femten tilsetningsstoffer» «Mors hjemmelagde – bare tilsett vann». Idag tenkte jeg å se nærmere på begrepet «naturlig.»
Mange ting markedsføres som naturlige. Og jo, i mange tilfeller merker vi at naturlig er bra og syntetisk er dårlig. Friske jordbær eier syntetisk jordbæraroma. Ren ull eier polyester. Solbrun eier spraytan. I mange sammenhenger klistres «naturlig» på produkter hvor de bare har tilsatt noen ekte bær sammen med alle tilsettningstoffene, på samme måte som brød som har stått på lager i et år og stekt opp i butikken selges med påskriften «ferskt», men det er fordi reklamefolk lyver.
Men hva betyr egentlig naturlig? Økologiske dyrkningsmetoder og behandling som innebærer urter, ikke kjemikalier, markedsføres ofte som «naturlige». Samtidig er jordbruk en menneskelig oppfinnelse som slett ikke er så gammel som homo sapiens, og homeopatmidler er like fjerne fra urtebedet ditt som antibiotika.
Er naturlig alt som ikke er fremstilt kjemisk eller industrielt, eller er naturlig alt vi regner med at vi hadde den gangen vi var nakne, hårløse aper rundt et leirbål? Jenteblader har stadig guider til hvordan du skal bli «naturlig vakker» og «naturlig sunn» som oftest består at du skal gnukke deg med produkter som inneholder 1% honning eller 2% havsalt.
Vi er innstilt på at naturlig er bedre enn unaturlig, selv om vi ikke har noe klart begrep om hva det naturlige egentlig er. Iskwew har skrevet treffende om naturlig fødsel, i motsetning til unaturlig fødsel. Hva naturlig fødsel er? Fødsel uten smertelindring.
Jeg synes det er litt spennende å snakke om «unaturlige fødsler», siden du tross alt har grodd en baby inni magen din og kroppen din presser den ut. Nærmere naturen er du sjelden i vår moderne tid med mindre du bæsjer eller puler. At hjelp i form av smertelindring i fødselssammenheng skal stemples som unaturlig, innebærer at jenter som får smertestillende eller keisersnitt ikke er «ordentlige» damer. Naturlig = riktig. Unaturlig = galt.
Ut perspektivet om «naturlig fødsel» er storparten av livet vårt svært unaturlig. Jeg har laget en liste over naturlige ting vi ikke gjør:
Det er naturlig å:
- Ikke bruke bind eller tamponger når man har mensen, men blø i vei.
- Ikke bruke dopapir.
- Ikke barbere legger, armhuler, overleppe og kjønnsorganer.
- Ikke vaske håret, pusse tenner eller bruke deodorant.
- Ikke sminke seg, farve håret eller stelle neglene.
- Ikke ta smertestillende når du har vondt.
- Ikke få bedøvelse når du går til tannlegen eller gjør andre smertefulle ting.
- Ikke bruke sko.
- Ikke bruke kontaktlinser, proteser, gebiss, vibratorer, pacemakere osv.
Lag din egen liste. Vi er ganske mange ledd fra det rent «naturlige», eller usiviliserte om du vil. Jeg tror ikke vi får se overskrifter som «500 naturlige visdomstenner trukket i år», «Stadig flere kvinner vil menstruere naturlig» og «Skosalget går ned, vi er naturlig barbente i sommer» – samtidig som Aftenposten synes det er logisk med artikler om hvor mange «naturlige nurk» som har blitt født på Ullevål til nå.
Noen som synes de kan definere naturlig for meg? Jeg er tilbøyelig til å tenke på det som et svadaord.
Lørdag 20. desember 2008
Jeg fikk min første julegave i går, men mistet den i søpla. Mitt superego i bestevenninneform hadde tatt til vettet og kjøpt en parfyme til meg basert på id (som enkelte alltid har ment var en kortform for Ida) i Freuds teorier om psyken. Parfymen luktet intenst opium, sjokolade og likør og hadde en sint, liten Sigmund som stirret på meg fra flasken. Min nye velduftende (?) bestevenn i kosmetikkverdenen, med andre ord.
Nå er det sånn at jeg desverre tilhører mennesketypen som spyler ned lommeboken sin i do, mister presanger i søppelposen og tilbringer kvelden med å rote i våte aviser og mugne bananskall for å finne dem igjen. Id og jeg var sammen i omtrent en time før herligheten forsvant. Jeg fikk mine perverse lyster tappet på flaske, men klarte å rote dem bort. Superegoet mitt stod og skogglo siden av meg mens jeg tømte den tredje søppelkassen på leting etter id’et mitt. Psykoanalysevitsene satt løst.
Jeg er personen som fører nidkjære todolister og har streng struktur på alt jeg skal gjøre, men som samtidig klarer å lime fingrene mine fast til bordet med superlim og reise på ferie uten et eneste par sko. For dem som kjenner meg RL er det helt logisk hvorfor dekknavnet er Virrvarr. Jeg liker å lage superstrenge regler for meg selv og bryte dem med stor fryd. Det er godt å være sitt livs største overraskelse.
Manifester er populære både på ytterste venstre og i den selvhøytidelige avantgarden på kultursiden. Tidligere var jeg veldig stor tilhenger av Nicole Blackmans visjon om å «write her manifestos on cocktail napkins», men siden jeg i en periode kom hjem med servietter, bordduker og penkjoler nedskriblet med uintressante, berusede utsagn som «levemann løvetann, het potet brennmanet», har jeg funnet ut at de beste manifestene skrives med på ordentlig papir uten andre rusmidler enn kaffe og inspirasjon innabords.
Å bli kåret til «Årets utfordrer» av dem jeg utfordrer er en snodig opplevelse. Det er en tredjedel smigrende, en tredjedel skremmende og en tredjedel lol. «Dere sier at jeg utfordrer medievirkeligheten. Dere har fremdeles definisjonsmakten på hva som er medievirkeligheten, og dere gjør meg til utfordreren ved å bruke den definisjonsmakten dere har. Jeg ler min rumpe av.»
Uansett – oppmerksomhet er oppmerksomhet, og siden jeg har begynt å få den bloggeksistensielle angsten på avstand, tenkte jeg at jeg skulle dele mine mål og planer med bloggen for neste år med dere:
Som årets utfordrer skal jeg:
- Lage tegneserier om andre ting enn blogging.
- Kverke gammel kjærleik – jeg har planer om vennligsinnet sparking av ytre venstre, steinertanter og folk som tar masse penger for tjenester de kaller «alternative».
- Utlevere meg selv til det pinlig intime – as usual.
- Plukke fra hverandre retorikk i media og offentlig debatt.
- Tegne mange søte små plageånder og koserovdyr.
- Skrive mer om feminisme og politikk generelt.
- Bruke spalteplass på bøker du burde lese.
- Skrive lengre artikler med analyse av verden, filosofi & all that jazz.
- Lage storm i et vannglass ved å bloggbashe noen.
- Ignorere alle bloggløftene og gjøre nøyaktig som jeg vil når jeg vil det. Regler er til for å brytes.
Ideelt sett skulle roteloftet være et heftig tungekyss mellom kaos og orden – ikke et forsøk på å finne noen balansegang. Et slags «poenget er å være politisk, men den røde tråden er rot» – evighetsprosjekt. Superegoet mitt liker å påpeke at det hjelper ikke å være pinlig presis til en avtale hvis du tok trikken i feil retning. Det fine med blogging er at du aldri behøver å komme i mål.
Skål. (Det rimer! Les det høyt! Det rimer!)
Torsdag 18. desember 2008
Jeg elsker Bergen. Jeg tror du blir et bedre menneske av å kave deg opp de lange oppoverbakkene og bo i konstant regnvær. Bergen har små, snodige kaffebarer, fine mennesker, surt vær og gamle trehus. Og vet du hva? Grevinnen og jeg skal på bergenstur med Jenter som kommer! Vi skal prate på en fest i regi av UgleZ 16. januar. Jeg vil kjøre bergensbanen, jeg vil danse på torgallmenningen og jeg vil hilse på alle bergensmennesker som vil hilse på meg, tjo hei! Kryss av på kalenderen, så sees vi!
Onsdag 17. desember 2008
Virrvarr:
Du bloggen? Hvorfor holder vi på med dette her?
Bloggen:
Jeg trodde det var «jeg blogger, altså er jeg»-grunner i ditt tilfelle? Du står jo opp om natten og bare må skrive litt til?
Virrvarr:
Jammen! Jammen!
Bloggen:
Jammen hva da?
Virrvarr:
Jeg har en gnagende følelse av at vi er….du vet…populære!
Bloggen:
Hvilken del av statistikkverktøyet mitt er det du ikke skjønner? Hvilken del av å vinne Gullkua, Donnerwetterbloggen og rangeres som nr. 3 på Twingly-toppen er vanskelig å tolke?
Virrvarr:
Jammen jeg liker ikke ting som er populære!
Bloggen:
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Virrvarr:
MillionEuroMan kalte meg problogger! *hulk*
Bloggen:
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Virrvarr: Hysj. Jeg skriver.
Onsdag 17. desember 2008
Dette er ikke et innlegg om fildeling og piratkopiering. Det er historien om den gangen jeg prøvde å hjelpe en gråtende dame og ikke fikk lov, fordi jeg tilfeldigvis var utkledd som sjørøver. Mr. Jackson fylte tyve år, og jeg hadde funnet ut at den beste måten å feire det på var en sjørøverfest. Du vet – en «Og etterpå skal vi ha sjørøverfest! Åheifalleriogfadderullandei!» – sjørøverfest.
Jeg har i min karriere som festarrangør laget flere sjørøverfester. Den første var Mr. Jacksons attenårsdag. Den innehold både skattejakt og salutt skutt med muskett i hagen. Problemet med å skyte med muskett og løskrutt i et rolig villastrøk er at noen av nabobarna er alene hjemme og ringer politiet.
Problemet med å være masse fulle tenåringer utkledd som Kaptein Sabeltann når politiet ringer på døra sier seg selv. Det hjelper ikke å forklare at «skuta heter Klara og var very well bekrutta», liksom.
Nei, sjørøverfest nr. 2 var mye mer sivilisert. Vi skulle feire i kollektivet til noen venner av oss, og jeg hadde hatt sjørøvervorspiel med lillesøster i leiligheten hennes i sentrum og hadde planlagt å rusle opp til festen på Majorstua i det fine kostymet mitt. Og ja. Det var et fint kostyme. Jeg hadde en diger duk på hodet, en utvasket linskjorte stappet ned i trange ridebukser og massevis av stygge lærbelter og skjerf rundt livet.
Jeg hadde på meg to cowboystøvler med påsydd kant, og lillesøs hadde malt på meg Jack Sparrow-trekk og klisset en stor kladd jukseblod i hårfestet mitt for anledningen. I beltet hadde jeg stukket en plastabel ala dyreparken i Kristiansand. Jeg hadde en stor trekiste full av bursdagpresanger og sjokoladegullmynter under armen.
Det hører med til historien at jeg nettopp hadde flyttet til Oslo. Jeg hadde forventet å være gjenstand for masse pussige blikk, at folk ville prøve å bli venner med meg, peke på meg og at små barn ville bli redd for meg på vei opp til festen i det fine kostymet. Jeg kom fra en liten by og regnet med reaksjonene til en liten by.
Jeg hadde ikke regnet med å skritte ut på Karl Johan og forsvinne i mengden med jukseblod, juksebart og juksesabel. Jeg hadde knapt nådd Nationalteateret før jeg hadde glemt at jeg var Kaptein Sparrow Sortebill. Jeg var bare meg som gikk ned Karl Johan.
Jeg fikk øye på henne rett før slottet. Hun satt på en benk og stortutet. Hun var en bitteliten, nesten sort dame med hijab og heldekkende kjole i augustsola. Hun gråt på en ristende, høylydt måte. Ved siden av henne satt verdens hviteste fyllik med sterk finnmarksdialekt og prøvde å trøste henne. For hver gang han nærmet seg henne, rygget hun en halvmeter lenger bort på benken. «Ai!» tenkte jeg. «Hjelp er underveis!»
«Hei!» sa jeg til den gråtende jenta. «Trenger du hjelp?»
Hun så opp på meg og frøs. Øynene hennes ble kulrunde og munnen en hvit strek.
«Hello!» sa jeg smilende. «Do you need some help?»
Hun ristet febrilsk på hodet.
«Parlevo fransjé? Abla espanjål? Dåbre djin? Feliz Navidad? Spresje dåytsj?»
Plutselig brøt den fulle mannen inn:
«Hold deg unna, din gærning!»
Huh? Og det sa uteliggeren til meg? Og plutselig husket jeg at jeg ikke var Virrvarr, men sjørøver. At jeg var damen med ridebukser og skokrembart, den minst normale tilstede i bildet. Slukøret småløp jeg videre mot Bogstadveien uten å se meg tilbake.
Til jenta på benken som hadde en skikkelig dårlig dag, 28. august, 2006: Unnskyld. Jeg skjønner at hva enn trist som hadde skjedd deg hjalp det ikke med en surrealistisk opplevelse med en språkforvirret sjørøver.
Jeg håper du slapp å fortelle psykologen din om episoden senere, for hun kommer garantert ikke til å tro deg. Jeg beklager å ha iscenesatt en «ja, du er er sprø»-situasjon for deg. Jeg skriver dette innlegget for å si at ja – sjørøverdamen fantes på ordentlig. Det var ikke deg. Det var meg.
Mandag 15. desember 2008
Derfor publiserer jeg et bilde av verdens minste blekksprut.
Visste du at jeg elsker fisk? Ikke på tallerkenen, men i havet. Jeg har et postkort jeg sendte til Mr. Jackson første gang jeg var på ferie et annet sted som ham. Det står: «Kjære Daniel! Her er det masse fisk! Hurra!» Jeg hadde akkurat vært i atlanterhavsparken i Ålesund og kost en skate, og var ruset på saltvann og ting som svømmer. Alt som lever i vannet er mine venner.
Se, enda en søt fisk!
Seriøst. Jeg kommer sterkere tilbake.
Lørdag 13. desember 2008
For to år siden ble jeg vekket av et Luciatog bestående av sykepleiere og et avsindig surt trekkspill. «Svaaart seeenker natten seg» surklet inn i søvnen min og i et tiendedels sekund lurte jeg på om himmelen bestod av falske julesanger og tussmørke. Så våknet jeg helt og skjønte at jeg var lenket til sengen. Ikke med kjetting eller remmer, men tusen ledninger, sonder og et drypp. Planen var å dø, ikke å våkne opp som Robocop.
«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys – Saaantaaaa Luuuuciiiiiaaa!» To mannlige sykepleiere med glitter på hodet og en kurv på armen kikket inn i rommet jeg lå i. «Her! Ta en bolle!» «Hvor er jeg?» spurte jeg, og merket at stemmen kom langt borte fra. Mannen lo og sa navnet på sykehuset.
Han puttet en liten lussekatt i den hånden som ikke var dekket av veneflon. Jeg mistet den på dyna idet han forsvant ut døra.
Alt fra sengetøyet til håret mitt stinket oppkast uansett. Armene mine bar preg av å ha blitt brukt som nålepute. De var fulle av blåmerker, plasterlapper, et og annet dypt bitemerke og tegn på at noen hadde prøvd å ta blodprøver av meg mens jeg var bevisstløs, uten å få det til. På min høyre side var det en surklende ledning med en pose i enden. På min venstre side var det en skjerm hvor jeg kunne se min egen hjerterytme som en grønn, hoppende linje. Rett foran meg hang en kalender med påskriften «Gud er god» og en rød ring rundt dagens dato: 13. desember.
Lucianatten var regnet som å være årets mørkeste natt, men jeg hadde overlevd den. Jeg hadde ikke lys i håret, men en mengde trykknapper med ledninger klistret på brystkassen. I etterkant forsøkte jeg å fortelle folk historien om Luciatoget som en humoristisk anekdote – «Jeg trodde jeg var kommet til Himmelen, men skjønte at det ikke kunne være paradis når de spilte sååå surt på trekkspill!», men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.
Selv lå jeg nummen og så verden som en blanding av gritty sosialrealisme og absurd teater den morgenen. Sykehus er en helt egen verden, og akkuttavdelinger er en salig blanding av andektighet og intimitet. Det kom en hvitkledd, lysblond, svensk Lucia og sjekket pulsen min, målte blodtrykket mitt og holdt ledningene unna mens jeg vasket meg. Jeg har en serviett med notater fra den dagen. Den mest sammenhengende setningen lyder: «Det lukter oppkast å overleve.»
Depresjonsspøkelset murret om at det hadde vært bedre å ikke våkne. At det smertefulle var å ikke dø. I etterkant har jeg skjønt at det er helt greit å gjøre feil, men det er ikke greit å gi opp. Idéen om døden som noe vakkert har vi konstruert i kunsten (og da snakker jeg ikke om Madame Bovary) – å forsøke å dø var grisete nok. For å slå ihjel en poetisk myte med poesi:
“Fuck the poets of the past, my friends.
There are no beautiful suicides
just cold corpses with shit in their pants
and the end of the gifts.”
I senere tid synes jeg at historier om mislykkede selvmordsforsøk er vakre, nettopp fordi det er historier om overlevelse. Fordi du tok feil type piller eller svimte av da du blødde så mye. Fordi du ombestemte deg og ringte sykebil. Fordi det gikk bra og du kan fortelle om det. Det burde ikke være skambelagt med historier der det fæle ikke skjedde. Det er det nærmeste du kommer «så gikk det bra til slutt» utenfor eventyrformen.
Lørdag 13. desember 2008
Jeg liker blanke blogginnlegg. Jeg har tusen påbegynte tekster, og mange hundre ferdigskrevne i bloggen. Noen dager kjennes bloggen ut som et sydende selskap. Noen dager kjennes den ut som et dorskt dyr i solen. Noen dager er den en talerstol.
Noen ganger er den en sikkerhetsventil. Dette er på mange måter en liten kjærlighetserklæring til bloggen. Det er fint å kunne publisere noe hver dag, ikke bare fylle notatbok på notatbok med ord. Det er fint å få bestemme selv hva jeg vil skrive og skrive det. Å blogge er å reise, du har ikke noen definert avslutning. Poenget er det som skjer med deg underveis.
Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har nådd en eller annen form for fjelltopp med bloggen. Jeg skulle bare skrive alene her i kroken. Det var ikke planlagt at så mange skulle komme på besøk. Jeg hadde ingen strategi for å få flest mulig lesere eller vokse en hel masse. Jeg skriver Roteloftet på samme måte som jeg gjorde da det bare var ti treff om dagen. Det jeg prøver å si, er at det er fint å være her.
Også tenkte jeg: Hm. Det har vært veldig gøy å lage tegneserier i det siste. En del folk har spurt om jeg kunne tegne dem i årets løp, og jeg har sagt «ja» uten å følge opp. Likevel – det har vært knall å tegne Mihoe som Pippi og Makeløs i trøbbel. Nå er det sånn at jeg har ikke kapasitet til å tegne alle bloggerne jeg leser.
Jeg har flere hundre folk jeg snubler innom i løpet av en uke, og psykologen min liker å si at «Ida bør se mer fjernsyn og spille mer playstation». Jeg har vurdert å ta betalt, men det føles som en litt uggen måte å sortere på. Dessuten kunne det jo hende at flere ville kjøpt enn jeg ville klart å tegne, og det ville vært dårlig butikk for alle parter.
Derfor tenkte jeg at vi kunne ha en liten konkurranse med tegneserier som premie.
Reglene blir som følger:
- Du må ha en blogg. Beklager, ukjente og kjære kommentarfeltvenner, men hvis jeg skal lage en tegneseriefigur av noen, må jeg kunne lese bloggen deres ordentlig og lage meg et bilde av dem.
- Du må skrive et innlegg på bloggen din om hvorfor du bør vinne (vær kreativ), som også beskriver deg som person (vær enda mer kreativ), samt litt om ditt forhold til tegneserier. Du må lenke til dette innlegget i innlegget du deltar med.
- Du gir meg beskjed om at du deltar ved å pingback’e (sjekk at det synes) eller skrive en kommentar i denne tråden. «Jeg er med!» holder i massevis.
- Du kan kjenne meg kjempegodt eller være helt ukjent for meg, alle deltar på lik linje her.
- Jeg velger ut tre vinnere 1. januar. Hvem som vinner kommer i et innlegg på bloggen. Førsteplassen får en liten serie om seg selv, andre og tredjeplass får tegninger av seg selv som tegneseriefigurer. Bildene og seriene er Creative Commons, og dere kan publisere dem hvor dere vil.
Hvordan kommer jeg til å bedømme? Litt innlegget du deltar med, litt bloggen som helhet, litt om nicket ditt inspirerer meg og litt hvem av dere som får Mr. Jackson til å fnise. Kanskje litt loddtrekning.
Du kan delta nå og helt frem til 1. januar. Jess.
(Kjenner at jeg er litt ustø på disse bloggkonkurransegreiene. Spør hvis du lurer på noe.)
Torsdag 11. desember 2008
Stem på meg i Tordenbloggfinalen i dag!
Nå er jeg tilbake fra tannlegen, og her kom altså dagens tordenbloggtegneserie. Som dere sikkert skjønner er jeg ute i finalen mot Gi et lite vink i dag. Maren driver en skikkelig god blogg og jeg anbefaler alle som ikke har hilst på den å ta seg en titt!
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
