Fredag 7. november 2008

Vi er covergirls idag

Hvis du har lyst til å lese litt sensasjonsjournalistikk om Jenter som kommer er vi på forsiden av Dagbladet Fredag idag. Du finner artikkelen her. Ja, jeg Twinglypinger meg selv idag. Telefonen har ringt siden syv i dag morges. Og ja, jeg ser ut som om jeg skal spise journalist til frokost på det øverste bildet. Enjoy. Ellers, de snakket visst om oss på radioen også. Jeg fikk ikke hørt det – kan noen av dere fortelle meg hva de sa? Jeg skal ut og signere bøkene dere skal få i posten. Det er ennå ikke forsent å bestille signert eksemplar direkte fra oss her.

Oppdatert: Jeg er i Aftenposten, også. , og på klikk.no. Og ja- jeg fikk tilsendt radioinnlegget! Vi ble nevnt på Sakprosa på NRK p2: Hør innlsaget her.

Fredag 7. november 2008

NAV-mareritt

Du hører mye stygt om NAV overalt. Du leser mye stygt om NAV overalt. Nei, anekdotisk bevis er ikke bevis, men NAV er minst populær av alle offentlige etater og jeg har ennå ikke hørt noen si noe pent om NAV med mindre de er:

1. Arbeiderpartipolitikere.
2. NAV-ansatte.

Da psykologen min ba meg søke rehabiliteringspenger, var jeg skeptisk. «NAV virker stressende. NAV virker skummelt.» Psykologen min påpekte at jeg hadde legeerklæring, papirer fra psykiatrisk, jeg hadde en klar diagnose og en skoleplass som ventet på meg etter året jeg kom til å gå sykemeldt. Hva kunne gå galt?

Vi sendte inn papirene i slutten av august. Vi befinner oss nå i midten av november. Saken er ikke ferdigbehandlet. Mr. Jackson ringte hele oktober og kom ikke gjennom. Enten var behandleren i et møte, ute til lunsj, på ferie, på kurs, opptatt eller skulle ringe tilbake hver straks, altså. Eller svare eposten vår. Manglet det noe papirer? Fikk vi penger? Hallo?

Etter en måned med masing kom vi gjennom. Og fikk beskjed om at legeerklæringen fra fastlegen hadde forsvunnet mellom NAV-sentralen på Helsfyr og St.Hanshaugen kontor for over en måned siden. Dermed hadde saken bare stått stille siden det manglet et papir. At de hadde mistet papiret selv var ikke så nøye.

Selv satt jeg og hyperventilerte under bordet. Alle andre organisasjoner, enten de er offentlige, private eller ideelle sier fra om de mister papirene dine. De ringer deg og ber om et nytt dokument. De lar det ikke gå måneder uten å svare på telefonen før de forteller deg at de har rotet og at du må sende papirene på nytt. Vi måtte spørre, de gav ikke beskjed. Vi gjorde alt riktig, og det ble fremdeles rot, utsettelse og forsinkelse. Pengene? Vi må vente nye åtte uker på at de skal ta opp saken på nytt etter å ha fått papiret for andre gang.

Psykologen min bannet høyt da hun hørte det. «Jeg skulle likt å se et regnskap på hvor mye strakstiltak vi i psykiatrien må sette inn på grunn av ting NAV har rotet til. Det er mye skattepenger som går med på hastetimer, rådgivning og generell trøst.»

Jeg var redd for å fylle ut et skjema feil, å ha tjent en tusenlapp for mye eller ikke bli trodd når det kom til diagnose og manglende evne til å ta lønnet arbeid. Hah. De var ikke i stand til å gjøre sitt eget kontorarbeid en gang. Det skremmende er at om ikke jeg hadde hatt en Mr. Jackson til å ringe kontoret og mase jevnlig i fire uker, hadde jeg ikke fått beskjed om at papiret var vekk. Jeg ville bare krabbet under bordet, gjemt meg og ikke fått penger.

Bah. Ingenting slår ren, skjær inkompetanse.

Torsdag 6. november 2008

Informasjon, invitasjon og andre ting på i.

Det kan hende du vil vite at….

• Alle som har lyst, er invitert på lanseringsfest for Jenter som kommer 13. november, på Fisk og Vilt i Operapassasjen. Ja, du også. Vi har stort lokale.
• Vi skal ha nettmøte på klikk.no tirsdag neste uke. Det betyr at du kan gå inn på klikk.no fra fredag av og sende alle de grisete spørsmålene dine anonymt, samt tilbringe neste uke med å le av meg som prøver å svare på dem.
• Tordenbloggen er gått i kvalifiseringsmodus, så du bør gå dit og stemme på deg selv og tyve andre venner av deg.
• Vi ikke skal på Oslo City idag, likevel.

Onsdag 5. november 2008

Mania er min muse – Nanowrimo

Jeg blir ruset av å skrive. Esquil hadde et blogginnlegg om hvilke bloggere som oppdaterer oftest, og jeg ligger på litt under et innlegg om dagen. Hvorfor? Fordi jeg ikke tillater meg selv å skrive fler. Jeg skriver gjerne fire-fem blogginnlegg om dagen og sparer dem til senere når jeg blir passelig sprø. De siste dagene har jeg tilbragt med å hyle, hyperventilere og hulke mellom intervjuer og forpliktelser. Merkelig nok produserer jeg omtrent like mye skriftlig materiale når jeg er manisk som når jeg er depressiv. Når jeg er oppe må jeg skrive for å ikke eksplodere. Når jeg er nede, er skrivingen som Munchausen som trekker seg opp av søla etter håret. Jeg holder meg fast i blyanten og slipper ikke taket.

Hvordan holder Virrvarr seg i vater mens hun løper fra intervju til intervju? Hun deltar i Nanowrimo – en konkurranse med deg selv om hvorvidt du kan skrive en roman på 50.000 ord i løpet av november. Konseptet er å skru av selvkritikken og bare skrive. Det fungerer skremmende godt for meg. Jeg hadde lyst til å skrive om ting de første sidene, så slukte historien meg levende. Det kjennes ut som å fortelle seg selv godnatteventyr – improviserte sådane.

Veldig mange bloggere har skribenter, journalister, poeter og romanforfattere i magen. Jeg har funnet noen av dere i Nano-databasen, men siden forfattersøket på siden er skrudd av grunnet for høy trafikk, hadde jeg satt pris på at alle som deltar kunne legge igjen en url til profilen sin i kommentarfeltet mitt. Jeg liker følelsen av at vi er inne i skrivegalskapen sammen.

Det går mange rare diskusjoner på Nano-forumene, og en av mine personlige favoritter er: «Hvordan ser din muse ut?» (Hva en muse er, spør du? Skikkelser fra gresk mytologi, som inspirerte kunsterne til å lage ting. Tenk deg inspirasjon gitt menneskekropp.)

Jeg tenkte jeg skulle vise hvordan min muse ser ut:

Hun er en del Delirium i Sandman:

En del Spider Jerusalem: (Writing is a gun. It’s only got one bullet, but if you aim right, you can shoot out the world’s kneecap.)

En del Gandalf:

Og ikke minst- en masse Rachel Maddow:

Jeg utfordrer Avil, Spilliv-Tomas, Esquil, Flimre-Aina, Binka og Elisabeth IC til å vise meg sin muse. Dere står fritt til å beskrive vedkommende i tekst, altså. Og du? Du kan beskrive musen din uten å være utfordret også ^_^

Onsdag 5. november 2008

Historiske øyeblikk

Jeg ble invitert på «Hurra – Obama er president!»-frokost grytidlig i dag morges, men måtte takke nei, fordi jeg skal i intervju med klikk.no om en bitteliten straks. Likevel, jeg fant denne fine illustrasjonen av hvorfor dette valget ble et historisk øyeblikk:

Tirsdag 4. november 2008

Jeg har løst problemet, Marthe Michelet! Si fitte!

Noen dager lager Fjordfitte dagen min. Hun har skrevet en vakker kommentar til Marthe Michelets sutrekronikk om kvinners kjønnsorgan og hvordan vi ikke har noe ord for det. Fjordfitte kommer med en rekke gode forslagt – deriblant Bendik Wold.

Ja, jeg vet at kronikken din egentlig handler om tuvngne underlivsundersøkelser på jenter i kampen mot kjønnslemlestelse, Michelet. Jeg synes kritikken din av SV’s argumentasjon rundt undersøkelsene er god, men at måten du skriver om kjønnsorganet mitt på er under pari.

Om tre dager kommer det til å være bilde av Grevinnen og meg i avisa di med en stor plakat det står «Fittepositiv» på. Se på det som et bidrag til debatten. Vi har argumentert for ordbruken vår her, og vi har til og med *host* statistikk *hark* å begrunne det med.

Ellers – jeg er for avmystifisering av damers underliv. Jeg er for mer generell faktakunnskap om damers underliv. Både innlegget mitt om klitoris og innlegget om g-punktet inneholdt mye informasjon de færreste leserne mine hadde fått med seg, selv om alt fra drops til druer selges med sex som virkemiddel. Jeg tror ikke vi trenger å gjøre det med myke ord og søte illustrasjoner. Ingen menn føler seg fremmegjort av ord som «kuk» og «pikk» selv om det er skjellsord.

Og likevel – jeg vet at det at vi bruker ordet i boka har fått mange til å reagere allerede. I konsulentuttalelsen var det bekymring om at å bøye fitte til fitta gjorde teksten støtende å lese. Fitte gikk greit, fitta di gikk ikke greit. Jeg tror du blir vant til ordet ved å lese Jenter som kommer. Si det høyt noen ganger, og du blir vant med det. Greit, det er kanskje ikke ordet som tenner deg i seksuell setting (eller kanskje det nettopp er det?), men du har et fiks ferdig ord alle kan, til nøytrale settinger. Synes du det er for belastet? Så slutt å bruke det som skjellsord. Easy as pie.

Da tenker jeg du fant ut av det, hm, Michelet?

Tirsdag 4. november 2008

O, habitus: Om å være sosialisert

Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.

La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.

Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.

Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.

Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.

Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.

Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.

Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.

Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?

Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.

Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.

Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.

Mandag 3. november 2008

Omg! Bok! På papir! Med perm!

Jeg fikk en mail fra forlaget idag angånde Jenter som kommer. Den begynte sånn:

Boka har kommet fra trykkeriet! Den ser meget bra ut. Dere kan signere så mange bøkerer dere måtte ønske.

Jeg er hyperventileringslykkelig. Til orientering. Vi fortsetter muligheten til å forhåndsbestille Jenter som kommer portofritt til og med 9. november. Vi sender dem ut den 10. Og ja, bestiller du får du signert utgave. Grevinnen og jeg øver på fancy krøllunderskrifter og fine drodlerier bare for deg.

Og vet du? Jeg skiter litt i om dere liker den eller ei. Jeg har byttet ut «Angst! Ingen kommer til å like den!» med «Omg! Min bok! På ordentlig papir! Med en PERM!» Og vet du? Den har smussomslag, sidetall og ordentlige kapitler, også! Snakk om superduperfancy!

Mandag 3. november 2008

Hei, Obama! Jeg må slutte å heie på deg snart nå.

Jeg likte deg bedre enn Hillary fra begynnelsen av, og det ser ut som om du er den som ikke blir stemt ut til slutt. Eller- stemt inn, heter det kanskje i valgkampen. Du må tilgi meg – jeg ser fremdeles ikke forskjellen på den amerikanske valgkampen og Top Model sånn i prinsippet. Jeg har valgt meg en favoritt, mislikt resten og heiet foran tv-apparatet.

Nå blir du valgt i morgen, og all statistikk tilsier at McCain må få bilder av deg som knuller geitekillinger om han skal ha noen sjanse. Og la oss innse det: Hadde det funnes bilder av deg som knuller geitekillinger hadde republikanerne plantet dem i pressen for en måned siden. De ville ikke dukket opp på én dags varsel. Ergo kommer det til å være rått parti amerikanerne skal ut og stemme i morgen. Du og folka dine har brukt alt fra PostSecret til dør-til-dør-kampanjer for å få folk til å registrere seg og jage dem ut og stemme.

Ryktene sier at McCain-kampanjen har vært slappe med å «bring out the vote», i motsetning til ved Bush sine kampanjer tidligere. Jeg fatter ikke at dere kan kalle dere et demokrati og ha en lov som sier at ingen har stemmerett før de har registrert seg, og det å registrere seg er noe byråkratisk bæsj.

Nok om det. Jeg spiser hatten til Mr. Jackson om du ikke blir valgt i morgen. Deretter skal Mr. Jackson og jeg ha et par dager mens vi spiser godis, ser på CNN og heier på alle amerikanerne som gjør opprør og snakker om valgfusk. Ja, for du er klar over at det er det som kommer til å skje om du ikke blir valgt, Obama? Du har engasjert folk. De kommer til å ta med seg de private våpenarsenalene sine ut og snipe republikanere hvis alle stemmene fra de mørkhudede bydelene «plutselig var ugyldige og måtte makuleres»…

Jeg kommer til å slutte å heie på deg når du blir president. Jeg vet at uansett hvor mye du snakker om forandring, så kommer du fremdeles til å være president av USA. Det er en del jobber som følger med den tittelen du ikke kommer unna, en del spilleregler du må forholde deg til. Det er litt som raddisguttene Mr. Jackson studerte samfunnsøkonomi med på Blindern. De rakte jevnlig opp hånden og sa: «Men dette systemet er så feil! Det er så urettferdig!» «Jeg driter i om du synes det er urettferdig eller ikke,» sa professoren. «Skal du stå til eksamen, må du lære deg å bruke modellene, ikke bare kritisere dem.»

Presidenten i USA ivaretar USAs utenriksinteresser, og det betyr mer krig, flere millitære intervensjoner, uavhengig av om personen som gir ordren er velformulert eller en klønete apekatt. Du kommer til å være en stiligere krigsherre, Obama. Du kommer ikke til å drite deg ut i diplomatiske sammenhenger og du kommer til å vite at man kan flekse muskler over forhandlingsbordet for å få viljen sin, ikke bare fly inn alt du har av Apachehelikoptere med en gang. Du sier du vil flytte fokuset fra Irak til Afghanistan, og gå inn i Pakistan om nødvendig. En krigstrussel mot Pakistan er ikke bedre eller verre enn en krigstrussel mot Iran, jeg beklager.

Samtidig – jeg har noen forhåpninger til deg, også. Jeg er ikke bare negativ. Jeg håper at du kommer til å slåss mot nettsensur, antiabortfolka, intelligent design i skolen og forbud mot stamcelleforskning i amerikanske universiteter. Fordi deres syn på nettsensur kommer til å påvirke vårt syn på nettsensur, og det at universitetene deres har begrensninger gjør at vi får mindre bra forskning ellers også.

I tillegg har jeg aggresjoner mot antiabortfolk, kreasjonister og nutcasekristne generelt. Jeg vil gjerne at de skal få en litt mer slitsom tilværelse enn under Bush. Likevel, det er ikke her jeg tror du har muligheten til å gjøre den virkerlige forskjellen, Obama. Det som gjør meg mindre bekymret når du inntar presidentplassen i januar, er at du faktisk har en miljøpolitikk som ikke går ut på å holde seg for øynene og si: «Klimaendringer? Jeg ser ingen klimaendringer? Overforbruk-shcmoverforbruk.»

Jeg håper du får åtte år på å bytte ut alle bensinbilene med mer effektive, elektriske og hydrogenbaserte saker. Jeg håper du får åtte år på å investere pengene i vindkraft og andre alternative energikilder. Ja, jeg har en mistanke om at den reelle energiplanen kommer til å bety en masse atomkraftverk og ferdig med det. Men det hadde vært fint. Det er dere som ikke ratifiserte Kyotoavtalen. Det er dere som bruker mest olje, kaster mest plast, kjører mest bil og ikke har noen kollektivtrafikk. Det betyr at det er i USA at miljøbevisstheten må på plass for at det skal skje noen reell endring på verdensbasis.

Kom igjen, Obama. Halvannet år frem i tid kommer jeg til å demonstrere mot noe av utenkrikspolitikken din. Det kommer til å være vanskeligere enn å demonstrere mot Bush, fordi alle kan se at Bush er dust hvis de bare får et bilde av ham. Du er flink og velformulert. Jeg har brukt hele valgkampen på å heie på deg. Det er over når du vinner.

Søndag 2. november 2008

Jeg skal aldri bli modell

Glem det at du er en betalt kleshenger. Glem det at du må veie avsindig lite og at favorittmaten din må være selleri. Glem alle de stygge klærne. Glem følelsen av å se trynet ditt smurt utover schvæære H&M-plakater og dobbeltsider i Elle. Det er slitsomt å bli fotografert. Du blir sulten, sliten, får krampe unevnelige steder og lider mens du skal smile søtt, ikke blunke, ikke røre deg, ikke le, ikke klø deg, ikke senke armen. Jeg har blitt fotografert i fem timer i dag og er mørbanket.

Jeg jogget i går og i forgårs. Ja, jeg ble støl. Ja, jeg ble andpusten. Men jeg stod ikke med lyskastere i fjeset og så fingrene mine begynne å vibrere i takt med vibratoren jeg holdt i. Jeg falt ikke sammen av utmattelse etter å ha stått stille med et stivt glis. Det gjorde jeg idag. Jeg har lekt orgasmedemonstrant, ligget under en dyne med sexleketøy hengende fra taket i fiskesnøre og latt fingrene mine posere med latexhansker.

Greit, jeg finnes ikke fotogen. Greit, jeg har problemer med å se forskjell på en rifle og et fotografiapparat. Greit, så har jeg et enormt behov for å hoppe opp og ned, og det er ikke kompatibelt med å bli tatt bilde av. Jeg skal aldri bli modell. Det er slitsomt og kjedelig. Under mitt favorittintervju til nå ble jeg bedt om å tegne meg selv. Det var mye bedre.

Vel – bildene kommer til å være i Dagbladet Fredag førstkommende fredag. Muligens på forsiden. Jeg hadde ikke regnet med all denne fotograferingen da jeg fant ut at jeg skulle skrive bok, altså. Virkelig ikke.