Mr. Jackson og jeg handlet på Centra i går. Jeg liker å handle på Centra. Jeg liker å lese innholdsfortegnelser. It’s my real porn. På Kiwibutikken vår er det to typer peanutsmør. Begge er fulle av «delvis herdet vegitabilsk fett» og da skal vi ikke ha dem med hjem. Centra, derimot, har nesten tredve typer peanutsmør. Og mandelsmør. Og cashewnutspread. Jeg kan lese en halvtime per vare. Og Mr. Jackson har masse tid til å bli skikkelig sprø på.
Virrvarr: Se! De har økologisk quinoa!
Mr. Jackson: Ja. De har også egne ansatte til å pakke maten din i handlepose for deg. *skjærer grimase*
Virrvarr: Jeg har funnet en helt ny type svensk fullkornskavring!
Mr. Jackson: Og jeg har funnet en hel ungdomsgjeng hvor alle har Unge Høyre-buttons på. *grøsser* Kan vi gå hjem nå?
Virrvarr: Jada. Jeg skal bare finne litt te først. Sees om tusen år!
Mr. Jackson: …
Ja, jeg er matnerd. Jeg tilhører ikke typen som utelukkende kjøper økologiske produkter, veganske produkter, fettfrie produkter eller produkter uten tilsettningsstoffer, men jeg er sær og kresen. Mr. Jackson hadde nok levd på makaroni og havregrøt hvis vi ikke hadde bodd sammen, så han synes alt som er mer komplisert enn pasta med grillkrydder er stor ståhei.
Jeg blogger lite om mat på Roteloftet, og det er med vilje. Jeg har derimot drevet en oppskriftsblogg en måneds tid, sånn i smug for allmenheten, som jeg tenkte at jeg skulle lansere her. Den heter noe så lite anonymt som Virrvarr kokkelerer, fordi jeg har gitt opp hemmelige blogger for min del.
Akkurat nå er det bare oppskrifter, men jeg regner med at det kommer til å dukke opp lengre tekster om enkeltråvarer, tilsettningsstoffer og kostholdsfilosofi når jeg føler meg i det hjørnet. Med mindre dere har interesse av å lese en lang tekst om avocado eller sucralose på hovedbloggen da. Vennligst rop ut om dere vil det, er dere snille. Jeg er veldig fan av blogger som Go’Kroppen, men er usikker på om artiklene bør bo på sin egen blogg. Hva tror du?
Uansett – jeg tenkte at jeg skulle gi dere en liten oversikt over Virrvarr sin kostholdsfilosofi:
Jeg spiser med utgangspunkt i at…:
Umettet fett eier mettet fett. Olivenolje og tapenade er bedre enn smør og guacamole er bedre enn rømme. Delvis herdet fett spiser vi ikke. Det tetter blodårene, stakkars små.
Fullkorn eier lyst. Pasta byttes ut med fullkornspasta, ris byttes med fullkornsris, villris eller tilsvarende, couscous byttes ut med fullkornscousous eller bulgur og quinoa er fin mat. Grovbrød er sjelden grovbrød, så jeg spiser mest knekkebrød, kjøper fra Åpent Bakeri eller baker selv.
Jo mer grønnsaker, jo bedre. Det er om å gjøre å spise flest mulig typer med flest mulig farver. Økologiske grønnsaker smaker bedre, er usprøytet og litt snillere mot verden, men alle grønnsaker går fint.
Fet fisk er fett. Jeg pleide å ikke like fisk i det hele tatt, men har øvd meg det siste halvåret. Målet er å spise minst tre fiskemiddager i uka.
Matboks. Bestandig. Jeg har alltid med meg frukt (tørket og fersk), nøtter og vann når jeg går ut. Jeg tilhører mennesketypen «fryktelig sulten, fryktelig fort» og er alltid berett til å spise med én gang jeg blir det. Det forhindrer meg fra å bli Hulken i sosiale sammenhenger. Good for you, good for me.
Kjøtt, schmøtt. Man trenger ikke spise kjøtt bestandig. Hvitt kjøtt og vilt eier svin og storfe, og hele kjøttstykker eier blandingsprodukter når jeg spiser kjøtt, dog.
Jo færre ingredienser, jo bedre. Da snakker jeg ikke om middagene jeg lager, men produktene jeg kjøper. Jeg er skeptisk til smaksforsterkere, emulgatorer, fortykningsmidler, aroma og farvestoffer. Dette er kjemikalier som tilsettes kjip mat for å gi den smak, konsistens og utseende som forsvant i industriell fremstilling. Jevnt over er «smør, mel, salt» en bedre ingrediensliste enn femtitre e-stoffer og ord du ikke greier å uttale. Det betyr at smøret, melet og saltet som ble brukt var av en grei nok kvalitet til at de kan selge dem uten å blande i masse ekstra på slutten av prosessen.
Sunn mat skal smake godt. Jeg har en regel som heter at hvis jeg liker noe som er veldig usunt så skal jeg bytte det ut med noe som smaker bedre enn det jeg liker, men samtidig er sunnere. Det ekskluderer omtrent alt av lettprodukter og klassisk slankemat. Eksempel: Jeg vil ha noe søtt. Fersk ananas eier godis. Sukkerfritt godis eier ikke godis med sukker. Pesto er bedre enn smør på brødet. Lettmargarin er ikke bedre enn smør på brødet. Pesto there is, then.
Alle oppskriftene på matbloggen er laget med utgangspunkt i kostholdsfilosofien over. I tillegg er de er nom-nom-nom. Ganske mange av dem er vegetariske, og noen få er veganske eller enkle å veganisere. Jeg henger altfor mye på fantastiske VeganYumYum til å ikke la meg inspirere. Jeg er sikkert teit som ikke skjønner hvorfor man må være veganer hver dag og ikke bare de dagene man har lyst, men det blir kanskje sitt eget blogginnlegg?
Grevinnen og jeg klarte å fange oppmerksomheten til en sal full av ungdomskole- og videregåendeelever. Ja, de spontanrødmet. Ja, de satt som fjetret. Og gjett om de fulgte med!
Jeg innså at jeg er hakket mer…vulgær enn Grevinnen. En jente ville ha signert en bok til venninnen sin – det skulle være en julegave. «Skriv noe dirty!» fniste hun. Grevinnen skriver: «Kjære (tilfeldig navn)! Håper du koser deg masse med boka » Jeg lirer av meg «Runk og pul, trivelig jul og godt, vått nyttår!» uten å tenke meg om.
Det uforglemmelige blikket til foredragsansvarlige da vi tok frem rekvisittene til showet vårt. Vinylhansker, gladpack, glidemiddel og neglefil er da helt naturlige ting å hale ut av håndveska? Virrvarr forklarer safe sex, og eier ikke skam: «Hvis du legger plasten her, og slikker her…»
Å holde klitorisforedrag med bilder på stoooor skjerm på Spartacus-standen mens Bibelselskapet hadde noe andaktish i båsen rett overfor oss. «Dette er standardfitta!» «La oss høre Herrens ord…»
Denne episke samtalen mellom meg og en av redaktørene på Gyldendal:
Virrvarr: Åh! Bøker! *blar i en katalog*
Damen: Ja, du er vel her med en bok selv, er du ikke? Jeg kjenner deg igjen fra avisen!
Virrvarr:Jupp, Jenter som kommer! *vifter med boka si*
Damen: Utrolig bra prosjekt! Hvilket forlag kommer dere ut på igjen?
Virrvarr: Spartacus.
Damen: Er ikke det et litt …lite forlag for en sånn utgivelse?
Virrvarr: Vel, vi spurte jo dere først, men dere avslo ^_^
Damen: Ups. Seriøst?
Virrvarr: Ja, sånn kan det gå! *gliser så selvgodt at hun burde bures inn*
I tillegg kan nevnes at Kristin Storrusten var teknisk sjef for foredraget vårt, og klarte å roe meg ned, klappe meg på hodet, gi meg vann, sørge for at jeg fikk mat og reddet dagen på alle måter. Jeg tror de eneste som var mer takknemlig for Kristins innsats enn jeg var Mr. Jackson og Mr. Jackson (den eldre), som var Virrvarr-vakter.
Jeg heter Ida Jackson og debuterer med fagboka Jenter som kommer sammen med Maren Kristiane Solli på Spartacus Forlag i høst. Jeg har blitt bedt om å si noen år på vegne av årets debutanter. Det første jeg tenkte var: Jøss. Oss debutanter. Hva har egentlig vi til felles?
Vi er jo ganske mye blandet drops. Du har folk som har skrevet om politikk, du har folk som har skrevet om poesi – du har meg som har skrevet om puling… Hva skal jeg si på vegne av en så broket gjeng? Den eneste av årets debutanter jeg har lest noe av, er jo meg!
Og da slo det meg hva vi debutanter faktisk HAR til felles: Vi er ikke bare fullstendig ukjente for hverandre, vi er også fullstendig ukjente for dere. Og her har vi noe av det som er så kult med Bokmessa: Det er enkelt å kjøre på store, kjente forfatternavn som alle vet hvem er, men det skal guts til å inkludere Miss og Mr. X som debuterer med bok til høsten.
Her sitter dere – voktere av den etablerte, litterære kvaliteten i Gotham City og bestemmer dere for å si: «La oss invitere inn alle Jokerne der ute. La oss se hva det gjør med festen.» Så – jeg vil takke for invitasjonen på vegne av alle oss dere har til gode å bli kjent med.
Vi sees i Lillestrøm i november. Takk for meg.
Fordi gamle tekster man snubler over på uventede steder er til for å deles. Og fordi jeg selvfølgelig starter min litteraturarrangement-debut med en Batmanreferanse. Go meg.
PS: Hvis du skal på bokmessa i Lillestrøm i morgen, skal jeg prate tre ganger. Du finner programmet her. Fang meg og si hei
La oss ha det klart: Jeg blir glad når jeg blir glad. Jeg spiser jordbær og stønner av lykke så det er helt uanstendig. Jeg begynner å gråte når jeg har sex fordi det er så godt. Jeg danser den lille «det er sol!»-dansen når det er pent vær, som ikke må forveksles med «det er regn!»-dansen. Den er like fin. Jeg har et «Hurra – det snør!»-krigsrop, også. (Det er min hemmelige grunn til å jobbe mot global oppvarming. Snø er lykkepillen min.)
Selv om jeg er verdens største emo, er jeg konstant forelsket. Jeg har vært forelsket uten stopp i fem og et halvt år, og jeg kan nesten ikke snakke om det. Enkelte kaller det en slags Mr. Jackson-hjerneskade. Hvis noen begynner å snakke til meg om ham, så renner all vett, forstand og formuleringsevne ut av munnen min og plasker i bordet som sikkel. Jeg spontanrødmer, fniser ukontrollert og vipper på stolen. Onde tunger påstår at jeg gurgler, også.
Vennene mine mener at Mr. Jackson er bedre enn valium. Har du dataproblemer? Skjønner du ikke noe av det skumle brevet du har fått fra ligningskontoret? Lurer du på hva slags forsikringselskap du bør velge? Sliter du med matematikk? Har du mistet bankkortet eller ligger du i krig med lånekassen? Mr. Jackson kan fikse det, skjønner du. Og lage te til deg. Og klappe deg på kinnet mens han sitter i telefonkøen du ikke torde å sitte i selv.
Mr. Jackson kom til meg hver kveld mens jeg lå på sykehuset og leste høyt for meg på sengekanten. Sykepleierne snek seg inn døra når han ikke så dem og lyttet til ham lage stemmene i Good Omens og Sherlock Holmes. Han går i dress og trenchcoat og pene skjorter alle årets dager, og han har hatt og hansker når det er kaldt. «Wow,» sier alle jenter som treffer ham. Mykt, til meg. «Wow» idet han snur ryggen til.
Da jeg giftet meg med Mr. Jackson, kom alle vaskedamene, rektor og hele administrasjonen på skolen hans for å gratulere meg med flott valg av ektemann. Kantinedama gratulerte meg også. Hun betrodde meg at Mr. Jackson alltid kom og takket for maten etter at han hadde spist. En gutt av 1500 elever. (Det sikret ham alltid dobbel porsjon.)
Igår ryddet han og vasket hele leiligheten mens jeg satt og skalv av hele verden. Han skrubbet det skitne kjøkkengulvet, han tok all klesvasken og puttet meg til sengs i rent, friskt sengetøy. Er det rart at hjertet mitt skvulper over?
Jeg er for likestilling og kvinners rettigheter, men ikke en sånn kranglevoren rødstrømpe.
Virrvarr:
Og med dét mener du å si at alle som kaller seg feminister er kranglevorne rødstrømper? All my socks are pink, hon.
Bøygen:
Neinei, alle er selvfølgelig ikke sånn. Det er bare det at ordet feminist er så negativt ladet. Feminister er jo gjerne stygge, sure damer…
Virrvarr:
Spiller det noen rolle hvordan representantene for en politisk mening ser ut? Se på Georg Apenes. Der har du en stygg, sur, kranglevoren mann. Hvor er alle høyremennene som sier at de ikke vil bli kalt konservative fordi begrepet putter dem i samme bås med stygge, sure menn som Georg Apenes og Winston Churchill?
Bøygen:
Altså – du forstår ikke. Jeg snakker om feminister som gruppe – ikke enkeltpersoner…
Virrvarr:
Mens eventuelle stygge, sure enkeltpersoner som definerer seg som feminister farver dermed hele merkelappen og gjør at du ikke vil bruke den?
Bøygen:
Vel, jeg har rett til å sminke meg!
Virrvarr:
Det var ikke det vi snakket om i det hele tatt. Vi snakket om at hvordan noen ser ut er helt irrelevant for hva andre som mener det samme som deg ser ut.
Bøygen:
Men mange feminister ser stygge og uflidde ut- det er jo en del av konseptet feminisme.
Virrvarr:
Jøss, at de ikke nevnte det på alle feministmøtene mine. «Virrvarr, gå hjem og ta på deg en styggere topp. Puppene dine er for pene.» Derimot kritiserer feminister det bestående skjønnhetsidealet. Det er forskjell på en generell kritikk og personlig livsstil.
Bøygen:
De kritiserer pene damer fordi de er misunnelige.
Virrvarr:
Att det var? Så du mener at feminister ikke slåss mot kvinnediskrimminering, men stygg-dame-diskrimminering?
Bøygen:
Vel, vi kvinner har jo et behov for å ta vare på oss selv og se bra ut.
Virrvarr:
Og de som ikke er flinke nok til å se bra ut blir feminister fordi de er sjalu? Du mener at det finnes et skjønnhetstyrrani, men at alle som rammes ikke er flinke nok til å slanke og sminke seg?
Bøygen:
Alle kvinner har jo et behov for å se bra ut. Det er ikke et skjønnhetstyrrani, det er bare en del kvinner som tror de må kle seg og te seg som menn for å være bra nok. De har ikke omfavnet kvinneligheten sin.
Virrvarr:
Altså - kvinneligheten og jeg slo opp for lenge siden, så den diskusjonen er over. Manneklær og mannsrolle er en sosial konstruksjon. Det samme er kvinneklær og kvinnerolle. Feminister kritiserer de sosiale konstruksjonene, de er ikke sjalu fordi de ikke passer inn i dem. Det er som å si at alle lesbiske kvinner egentlig vil ha sex med menn, det er bare ingen som har villet ligge med dem ennå.
Bøygen:
Vel, når du sier det så….
Virrvarr:
Jeg sa vi skulle diskutere, ikke slåss. Så den lesbegreia lar vi ligge.
Bøygen:
Vi går utenom, den er grei.
Virrvarr:
Jeg har venninner i Ottar som får beskjed om at de er for pene til å være feminister. I det utsagnet ligger det en «bare stygge damer har grunn til å være feminister»-mening.
Bøygen:
Mjno. Men også at siden feminister er så kritiske til sminke, plastiske operasjoner og slankekurer, så burde de jo leve ut sin egen lære?
Virrvarr:
Hvorfor er usminket og hårete det samme som stygg, forresten?
Bøygen:
Hårete dameben er jo ikke så pent.
Virrvarr:
Men svært naturlig. Kvinneligheten, derimot, er ikke så veldig naturlig.
Bøygen:
Feminister skriker jo ut når det er strippere på konserter, nakne damer i reklamer og skjønnhetskonkurranser overalt. De er jo mot pene damer! Jeg tror det handler mye om misunnelse. Alle vil jo være pene?
Virrvarr:
Det er forskjell på en kritikk av å bruke damer som pene detaljer og å snakke om sitt eget selvbilde. Du psykologiserer en hel politisk bevegelse.
Bøygen:
Jeg gjør da ikke det! Jeg bare forklarer hvorfor feminister blir sett på som stygge!
Virrvarr:
Dette handler ikke om stygg og pen. Det handler om hvorfor noen ting sees på som stygt og noen ting sees på som pent.
Bøygen:
Du kan jo ikke nekte kvinner å leve ut den feminine siden av seg selv?
Virrvarr:
Du kan ikke nekte meg retten til å diskutere premissene for denne såkalte feminine siden av meg selv.
Bøygen:
Vel, jeg er for like rettigheter, men jeg vil ikke begrense meg.
Virrvarr:
Det er ingen som har sagt at du skal begrense deg. Det er du som begrenser hva en feminist kan være. Jeg skjønner godt hvorfor Feminist Majority har løpt rundt med «This is what a feminist looks like» t-skjorter i noen år nå.
Bøygen:
Men du skjønner vel at det er et belastet begrep?
Virrvarr:
Belastet med deg, hverfall.
Feministbrøl:
Der stuper Bøygen! Ta henne! Ta henne!
Bøygen:
(svinner inn til intet og siger i et gisp)
Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om babyen min i kveld. Den er så bitteliten, ennå. Jeg har nemlig ikke skrevet de 2000 ordene om dagen jeg planla (sorry, Nano. Avisene tok så mye tid en stund), og den er mikroskopiske 40 sider kort. Og likevel – jeg tror vi er forbi det kritiske, litterære spontanabortstadiet. Den vokser i hodet mitt når jeg løper tur. Den vokser i magen min når jeg står i dusjen. Den sparker plutselig mens jeg egentlig skal skrive noe helt annet.
Historien er uferdig. Figurene blir til mens jeg skriver dem. De er våte, ustøe og kalvbente, men de er mine. Jeg har famlet etter dem i et stort, innvendig kaos og rensket dem for selvbiografisk grums og mennesker jeg kjenner. De skjelver på papiret, de stavrer som nyfødte kalver og sover nesten hele døgnet.
Misforstå meg rett: De skriker, også. De trenger stell og pleie for å klare seg i den kalde, uferdige boken. Jeg elsker dem uten hemninger, uten forbehold, uten betingelser. «Du er min hovedperson, derfor elsker jeg deg». Simple as pie. Jeg lager fan art til min egen fortelling, og bysselaller romankarakterene hver kveld.
Jeg aner ikke om noe forlag vil ha den når svangerskapet er over. Det kan jo hende at den kommer til verden og mangler noe helt vitalt. Da skal jeg putte den på bloggen og kalle den min «special needs-roman». Ja, det er en fin visjon: Får den ikke bo i perm, slik som storesøster Jenter som kommer, så kan den bo på Internett sammen med mammaen sin.
Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.
De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har annfall for sjelden til at medisiner er noe vits.
Medisiner mot psykiske lidelser er derimot et sosialt minefelt. Noen er så varme tilhengere at det virker som misjonering. «Du tar vel medisiner? Datteren til niesen min har adhd, og hun har sååå god effekt av ritalin, altså!» «Jeg håper du får medisinsk oppfølging? Bipolare må jo stå fast på noe!»
På den andre enden av skalaen har vi medisineringsmotstanderne. All psykofarmaka er en slags konspirasjon fra legemiddelselskapene for å kjemisk dressere alle de stakkars ofrene for samfunnets undertrykkelse. «Du tar vel ikke medisiner? Du mister personligheten din! Det er zombiepiller! Livet på lithium er lobotomi!»
Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg. Mulig at datteren din ikke hadde overlevd uten antidepressiva. Mulig at broren din ble tvangsmedisinert og ikke har vært seg selv siden, men jeg er meg. Hva som passer for meg er ikke noe hvem som helst kan mene noe om.»
Uansett – psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg sitter og ser Steven Fryes dokumentar om bipolaritet, hvor han snakker om at de fleste med min lidelse er mer redd for behandlingen av sykdommen enn sykdommen selv. Blås i sjansen for å ta livet av seg i nedetiden. Blås i sjansen for å bruke alle pengene din på drops og dromedarer i oppetiden.
Psykiatrisk innleggelse og humørstabiliserende midler skremmer gjennomsnittet av bipolare mer enn konsekvensene av lidelsen, i enkelte tilfeller i så stor grad at bipolare som blir konfrontrert med mulig behandling og ikke vil det selv, er mer utsatt for selvmordsforsøk.
Jeg kjenner godt igjen bekymringen som Frys intervjuobjekter beskriver. Tanken på å muligens måtte ta piller kjentes som et nederlag, en dom, en «jeg klarte ikke få kontroll, nå må jeg lobotomeres»-beskjed. Det er en stund siden ordet «medisinering» fikk meg til å fryse som et lite dyr i møte med en motgående bil.
Jeg har prøvd halvannen håndfull ulike piller, og tenkte jeg skulle skrive litt om hver enkelt. Ikke fordi en type medisin kommer til å kjennes lik ut for deg som den gjorde for meg, men for å vise at «nei, psykofarmaka er ikke livsfarlig». Noen ganger har det god effekt, noen ganger virker det ikke og noen ganger får du rare bivirkninger. Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.
Et innsovningsmidde som er ganske svakt, men også svært avhengighetsskapende. Du må ligge i senga når du tar det, og slappe av mens det skal virke. For meg kjennes det ut som om jeg ligger i en hengekøye som begynner å svinge av seg selv, helt til jeg sovner inn. Fordelen med Imovane er at du ikke får noen hangover dagen derpå, fordi dopet går fort ut av kroppen. Ulempen med Imovane når jeg er skikkelig manisk er at det er litt som å klø seg når du har byllepest: Det er for svakt. Uansett, siden det er vanedannende, går folk sjelden på det lenge av gangen.
Jeg fikk vallergan for å kunne sove hele natten igjennom. I de mer angstfullte periodene våknet jeg etter halvannen time og hyperventilerte. Dermed trengte jeg et sovemiddel som kunne gjøre meg tung og sløv hele natten. Vallergan var opprinnelig en allergimedisin, men det fungerte for sløvende til at de gir det til allergikere mer. Ikke så rart, siden middelet gjør deg tung som en potetsekk, får deg til å snuble på vei til do og skaper mange «wops, jeg bommet på munnen»-øyeblikk når du skal drikke vann i løpet av natten.
For meg var Vallergan en dyne av bly som ikke gav seg før etter noen kopper kaffe til frokost. Jeg sluttet med det fordi jeg fikk så festlige bivirkninger: Siden pillene doper hele systemet, gav de meg tidenes mest fantastiske forstoppelse. Du vet ikke hva flau er før du har gått på apoteket og kjøpt femten flasker klyster, og legen synger «En kjempebæsj!» hver gang han ser deg. Fordelen med middelet var at jeg fikk sove hele natten, og at jeg ikke ble avhengig.
Angstdempende, antipsykotisk og humørstabiliserende:
Alle pillene jeg får virker som om de skal hjelpe «litt mot alt» på felleskatalogen. Her er noen av dem jeg har stått fast på eller brukt i nødstilfeller:
Antipsykotisk, angstdempende medisin fra midten av forrige århundre. «Velprøvd» som legen min liker å si. Å ta Truxal kjentes ut som å skru av lyset i hode for noen timers tid. Du blir tung og grå innvendig. Hadde du fått Truxal i fantasy rollespill, ville de solgt det som «zombiepulver». Jeg har bare tatt Truxal som akkuttmedisin, så jeg kan ikke si noe om hvordan de er å stå på fast. Jeg sluttet med dem fordi de er håpløse i maniske faser – da er de altfor svake.
«Hva hjelper når jeg er så manisk at jeg ikke får sove?» spurte jeg psykiateren. «Haha, ingenting duger på mani!» lo han. «Vel, jeg har ett alternativ, forresten…» Så fikk jeg Nozinan. Smertestillende, angstdempende, beroligende, antipsykotisk, søvndyssende – de kunne like gjerne slått meg i hodet. Overdose kunne i følge pakningen føre til parkinson, men jeg kunne ta opp til fem om gangen «etter behov».
Når du er bipolar, er «etter behov» ganske varierende. Jeg tok en pille en formiddag i nedetiden jeg følte meg dårlig, og det kjentes ut som om noen slapp meg ned i et varmt bad. Jeg gikk i oppløsning og våknet tolv timer senere, sløv som en solvarm katt. Neste gang jeg prøvde å ta pillene, var jeg manisk som få. Da kunne jeg knaske tre-fire uten å merke noe som helst. Jeg sluttet på Nozinan fordi det bare fungerer når du er hjemme og er sykmeldt. Ja, du blir rolig. Ja, du slutter å være redd – men face it: Du sover bare tungt og megalenge.
«Jeg orker ikke mer. Jeg skal gjøre masse mediastæsj. Jeg er kjemperedd.» Jeg satt hos psykiateren og så i gulvet. «Åh,» sa hun. «Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire!» Så skrev hun ut en resept på sobril. «Men!» sa jeg. «Dette er jo narkotika!» «Det skal være gøy å gi ut bok!» sa hun. Og ja, sobril er helt fantastisk. Jeg satt på kaffebaren min og hørte på musikk. Selv om det var den vanlige musikken min, var det jammen den beste musikken i hele verden.
Og kaffen! Den var så digg at jeg fikk ståpels! Regnfulle, uoversiktlige Marjorstua var nydelig i den mørke kvelden. Vakkert, rett og slett. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke trist. Jeg hadde funnet lykken i livet. Needless to say, de er giftige som eff og forferdelig vanedannende, i tillegg til at de er selvmordsforsøkpille #1. Du lærer ingenting om å mestre egen angst og vonde følelser mens du spiser dem. Velvel, jeg kan alltid selge dem med god fortjeneste om jeg ikke spiser alle…
For meg er Seroquel støttehjul til hjernen. Jeg sovner godt, men ikke «dopet» godt, og våkner uten skyldfølelse om morgenen. De er antipsykotiske og humørstabiliserende, og jeg står fast på en lav dose. Første gang jeg tok middelet, hatet jeg det. Jeg fikk det på sykehuset, og siden de bestemmer når du skal legge deg, gav de meg det i åttetiden på kvelden, og jeg satt og så ordene forsvinne fra boken jeg leste.
«Omg!» tenkte jeg. «Kan jeg ikke lese, vil jeg ikke spise disse pillene!» Når jeg begynte å ta dem igjen senere i høst, tok jeg dem senere på kvelden og sov godt hele natten. Sløvhetsfølelsen gikk over etter et par dager, og nå kjennes det bare ut som om fornuften min har balletak på humørsvigningene. Manien og depressiviteten går ikke ut av kontroll.
Som du sikkert ser, har jeg ikke prøvd noen av de klassiske bipolar-medisinene. Hovedgrunnen er at jeg har et såpass hektisk liv at åtte ukers tilpasningstid med blodprøver og styr har vært umulig å presse inn i timeplanen. Akkurat nå er jeg komfortabel med pillene jeg står på, men utelukker ikke at jeg kommer til å forsøke flere typer. Fordelen med å stå fast på Seroquel er at jeg ikke trenger noe sovemidler ekstra.
Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. Jeg kan ikke spise piller og fjerne noe, men jeg kan bruke piller som hjelp med situasjoner som går ut av kontroll. NB: Husk at min effekt av et legemiddel ikke nødvendigvis gjelder deg. Og husk at folk ikke er «mer syke» eller «mer friske» om de spiser psykofarmaka eller ei. Noen må ta sovemedisiner og antipsykotiske piller i perioder, på samme måte som noen må ta smertestillende.
Grevinnen og jeg skal intervjues av radiOrakel på mandag, og i den forbindelse ba programlederen oss å velge ut fire låter vi ville at skulle spilles under sending. Musikk er et vanskelig tema for min del. Jeg er vokst opp med lite annen musikk enn allsang og barnesangkasetter, og har mer utøvende enn lyttende erfaring med kunstformen. Jeg elsker musikk, men jeg har ikke noe språk å snakke om det i.
Mens vennene mine sitter og diskuterer vokalister, bassister og ulike lydbilder hos favorittartistene, blir mine utsagn om sanger jeg liker mer i nærheten av: «Åh, den der ja. Den gråtung regnværsdag med lunken Earl Grey-sangen, den som er litt fiolett i kantene og lukter råttent løv. Den får meg til å ville skrive vemodig poesi og legge puslespill.» Å be meg liste opp favorittsjangre og yndlingssanger blir en pine. Jeg har 200 gig musikk og en proppfull mp3-spiller, men kan ikke si noe mer presist enn at jeg «liker sanger som får meg til å føle noe».
Må jeg svare noe kjapt, sier jeg alltid «jazz». Ikke fordi jazz er favorittsjangeren min, men fordi alle jeg treffer er metalheads og kan ikke en dritt om jazz. Dermed slipper jeg oppfølgningsspørsmål om hvilke artister og stilarter jeg foretrekker, og om Miles Davis eller Chet Baker har betydd mest for sjangerens utvilkling.
Uansett: Jobben var å finne fire sanger. Jeg gjorde som jeg gjør når jeg er i tvil: Jeg spurte Internett. Jeg fant kåringer av de beste, skeive kjærlighetssangene, de beste feministlåtene og de beste womanistlåtene. Jeg fikk svar på facebook, jeg fikk svar på Twitter, og vips- så hadde jeg ikke fire fine sanger som passet, men et lite album av sexpositive, hurra-for-jenter, skrålende kule pulesanger med feministisk snert.
Nå har det seg sånn at jeg får inn meldinger overalt om at folk har kjøpt boken, og er i ferd med å lese den. Så hva er vel bedre enn å lage et lite Jenter som kommer-soundtrack du kan høre på mens du leser?
Soundtrack – ikke i proioritert rekkefølge:
Rebel Girl
Bikini Kill’s klassiker, her med en youtube-film med alle de barskeste damene populærkulturen har å by på. Jeg kunne sikkert funnet den ordentlige musikkvideoen til sangen, men det kjennes dobbelt så bra med Buffy til. Sånn er det bare. Takk til Trude og Marte.
Real Woman:
Poison Girls er et av bandene jeg har oppdaget i prosjekt «lete etter låt». Et feministisk, anarkistisk punkeband med en middelaldrende, knallbarsk dame som vokalist. I’m in awe. Her er en av musikkvidioene deres, Real Woman. Takk til TB og Fr. Martinsen.
Can’t Hold Us Down
Fra punk til populærkultur: Feministing har kåret Christina Aguilera og Lil’ Kim sin låt til tidenes beste feministsang, og selv om dette ikke er min type musikk, er jeg tilbøyelig til å være enig. Det er godt å høre tekst som dette fra vår tids store tenåringsforbilder. De når flere enn Poison Girls, om ikke annet.
This is for my girls all around the world
Whove come across a man who dont respect your worth
Thinking all women should be seen, not heard
So what do we do girls?
Shout louder!
Fuck the pain away
Det er ikke en skikkelig sexbok uten skikkelige pulesanger, og Peaches sin Fuck the pain away er en utradisjonell, het låt. Takk til Mihoe for tips.
Jeg fant ingen god musikkvideo du ikke må logge deg inn på youtube for å se (mindreåringe osv), så her er en med statisk bilde av en rosa truse.
Icicle
Tori Amos er selvskreven på denne listen, og Icicle handler om masturbasojn. Takk til Delirium som minnet meg på essensielle artister som manglet.
Jeg er av den oppfatning av at du ikke kan lage et soundtrack til Jenter som kommer uten noen sanger av Cyndi Lauper. Vibeke foreslo denne gladklassikeren. Jeg blir i godt humør bare av å se videoen. Ikke bare spruter Cyndi av energi- hun danser akkurat som meg!
En annen Cyndi Lauper-klassiker. Det kan diskuteres om sangen er god, men den handler om jenter som onanerer og får orgasme, så det er en Jenter som kommer-låt, utvilsomt. Takk til skitsamma for tips (c:
En punkrock-låt fra The Gossip, skrevet som et svar mot Bush-regjerningens forsøk på å forby homofiles rett til å gifte seg i den amerikanske grunnloven. Kul sang, tøft band, god sak. Takk til Undre.
Gunpowder and Lead
Feelgood om vold mot kvinner, også fra Feministing sin ti på topp-feministsanger. Hør og bli glad. Dette er opprørs-køntri.
I kissed a girl (and I liked it)
Ja, Katy Perry er blitt anklaget for å stadfeste myten om at klining mellom jenter bare er noe tull som skjer på fest. Dette er fremdeles en av de første mainstream-poplåtene om jenter som kysser jenter, og på reaksjonene sangen har fått, er det tydelig at den trengtes. Jeg skulle ønske denne sangen hadde eksistert da jeg var liten og engstelig inniskapet. Og reaksjonene? Dette bildet sier vel sitt:
Vi står på taket over Fisk og Vilt. Selskapet syder under presseningen som er spent over bakgåren. Vi er alene i et Mary Poppins-landskap og hvert øyeblikk kan det komme en flokk dansende feiere forbi oss. Jeg svever over byen, og du holder meg fast, så jeg ikke skal fly opp over hustakene og ikke komme ned igjen. Vi har ikke sett hverandre på lenge, men du er her i kveld. Du kom fra Trondheim. Du holder meg i hånden.
«Skal vi snakke om hvordan vi har det?» spør jeg. «Nei,» sier du. «Vi har det for vanskelig til det, begge to. Og ikveld er magisk.» «Da skal jeg ikke spørre deg om studiene?» «Nei.» «Og du skal ikke spørre meg om familien?» «Akkurat.» Vi står i branntrappen, opp mot murveggen og himmelen er mørkeblå. «Vet du hva jeg vil si til deg idag?» spør jeg. «Nei?» sier du. Du smiler. Det er et lykkelig, vemodig sorgsmil.
«Jeg vil fortelle deg hvor vakker jeg synes du er. At du alltid har vært den vakreste jenta jeg har visst om siden vi traff hverandre. Det er lenge siden nå, men du er – du er mer enn pen. Du er avsindig heit. Du er fantastisk.» Jeg lukker hendene dine mot de mye kinnene dine. Du er hundre prosent ferskenfløyel, du er harepussnute og silkehår. Vi kysser oppe på taket. Vi kysser fordi natten er magisk, fordi livet består av øyeblikk, fordi boken min er bokhandelen og fordi vi har elsket hverandre så lenge.
«Jeg kysset henne!» jubler jeg til Mr. Jackson etterpå. «Så bra!» gliser han.
Jeg får en mikrofon, en rosa parykk og en bok. Alt går bra. Jeg klemmer så mange mennesker at jeg kjenner meg elektrisk oppladet av pur glede. Applaus er rus. Og jeg får prate masse om puling.
For to år siden, 13. november, 2006, satt jeg oppe en sen kveld og og laget en blogg på wordpress.com. Jeg hadde prøvd meg med en blogspot-blogg tidligere samme år, men skjønte ikke så mye av mediet og brukte de innleggene jeg skrev på å gørre ut om masse tilfeldige ting. Enden på visa ble at jeg slettet virrvarr.blogspot.com i huj og hast og håpet at ingen hadde rukket å lese den.
Revolusjonært Roteloft ble til midt under eksamen, og siden jeg hadde rukket å lese mange blogger etter forsøk nr.1, hadde jeg en viss peilig på hvordan blogginnlegg burde komponeres og hva slags temaer det gikk ann å skrive om på internett. Her er et utdrag fra mitt første innlegg:
Ok! I håp om at ingen husker det tidligere forsøket, prøver jeg meg nok en gang på å lage en blogg. Jeg har nok selvinnsikt til å la være å si at dette kommer til å bli en “rød, rank, saklig, politisk blogg”, eller en slaskete “jeg tenkte noe teit idag- journal”; kort sagt til å ikke sette noen merkelapp på den. Den blir nok begge deler, pluss litt til (c;
Hvorfor blogge når man ikke har en misjon? Svaret er enkelt: Gruppepresset. Når alle har en, må jeg også. Sånn er det bare. I tillegg er det selvbekreftelsen som gjør seg gjeldene: Her sitter jeg og leser folks snodige notater om ditt og datt mens jeg sjekker e-post, mens ingen leser mine! Utfallet er opplagt- det blir blogg på meg, også. Den kommer sent, men godt.
Jeg var overbevist om at jeg ikke kunne skrive, november 2006. Jeg hadde kastet poesien min, gitt opp romanplanene og konkludert med at jeg aldri kunne bli frilansjournalist – jeg skrev kjedelig. Å blogge var noe «alle» kunne gjøre, så her torde jeg å skrive litt. Det første året jeg blogget, skjønte jeg ikke at wordpress hadde statistiskkverktøy. Jeg målte populæriteten min i kommentarer og innlenkinger, og så lenge jeg fikk mer enn én kommentar på en tekst var jeg kjempefornøyd.
Alle som lenket til meg eller kommenterte hos meg, var folk jeg kjente RL. Den første bloggeren som lenket til meg uten at jeg kjente vedkommende, var Villkatta. Jeg ble svimmel av lykke da jeg så det. «Tenk! En blogger som lenker til meg!» Jeg leste de store bloggerne med magen full av sommerfugler og misunnelse, men siden jeg ikke hadde skjønt at det fantes statistikk, definerte jeg «store blogger» som «blogger jeg leste i smug» ganget med «blogger jeg så på mange lenkelister».
Jeg har funnet ut i etterkant at jeg har vært en veldig treg blogger, markedsføringsmessig. Jeg lærte å pinge bloggrevyen for et halvt år siden, og fant ut at kudos.no eksisterte for noen få måneder siden. Jeg begynte ikke å kommentere hos de store bloggerne før de gjorde det hos meg først – jeg hadde jo aldri noe intressant å si til store, viktige mennesker med blogger jeg leste i smug. Esquil oppdaget bloggen min og anbefalte meg, og etter det åpnet det seg en ny verden av Internett foran øynene mine. Jeg hadde trodd jeg var på en øde øy, også var det en by like ved.
Revolusjonært Roteloft er blitt en viktig del av livet mitt. Jeg har fått utgitt en bok på grunn av denne bloggen. Jeg har fått lage tegneserier og fått spaltistjobber på grunn av denne bloggen. Jeg har fått venner jeg aldri ville møtt ellers på grunn av denne bloggen. Best av alt: Jeg har fått tilbake troen på at jeg kan skrive noe som helst. Nå kjennes bloggen som et summende bol av mange stemmer, mange meninger, mange tilbakemeldinger, med min tekst som en elv i midten. Åh, I love you, readers.
Idag, på bloggbursdagen min, er det to morsomme ting som skjer.
Jeg har en ny kommentar ute på Fritanke.no. Ja, en del faste lesere har hilst på teksten min om spådomskunst før, men vi kjører litt remakes i disse boklanseringstider. Jeg lover flunkende nytt Fritanke-innlegg over jul. I mellomtiden kan du kose deg med kjent stoff fra Skeptikerskolen.
Ellers – siden bloggen er to år, tenkte jeg det var på tide med en liten leserundersøkelse. Jeg vil vite hva slags tekster du liker best og hvordan du fant bloggen min. I tillegg vil jeg gjerne ha «ønskekonsert» i kommentarfeltet. Har du noe du skulle ønske at jeg skrev om? Si det.
Du kan velge opp til tre alternativer på den første testen.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
» Jeg lirer av meg «Runk og pul, trivelig jul og godt, vått nyttår!» uten å tenke meg om.
Loading ...
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
