Arkiv »
Arkiv for november, 2008
Søndag 30. november 2008
Noen politiske kunstprosjekter trenger (nesten) ingen forklaring. Jeyoong Meyon har tatt bilder av barn fra USA, Søk-Korea og en rekke andre steder i verden sammen med alle lekene sine i henholdsvis rosa og lyseblått. Bildene taler for seg. Meyon sier at bildene både tar for seg kjønnstereotyper og forbruksmønstre. For det sjokkerende er ikke bare den harde farvekodingen på jenter og gutter, men også hvor mye stæsj småbarn faktisk har.
Ekstremt, ikke sant?
Søndag 30. november 2008
Den samme damen som inspirerte meg til å lage en masse ACEO-kort i sommer, er i gang med et nytt kunstprosjekt. ACEO-kort er kunst i på størrelse med fotballkort du bytter med andre kunstervenner. Nå har hun, sammen med magiske Madeleine, laget kunst til folket.
Alle har vel vært på kunstutstilling, sett noe de likte og ikke hatt råd til å kjøpe det. «Åh! For et bilde! Vel, jeg har ikke 3500 kr nå, så…» Selv bilder som henger på caféer, ikke store gallerier, går for en ganske stiv pris. Kunst til folket selger illustrasjoner, ACEO-kort og serier med små bilder.
Her er en serie med fete fugler, og jeg har hørt rykter om at det kommer til å være snurrige familieportretter og pingviner som forteller ufine spøker, også.
Utstillingen begynner 1. desember, kl. 20 og fortsetter frem til nyttår på Dromedar Kaffebar i Bergen. Selv sitter jeg og har mest lyst til å kopiere konseptet og lage en Kunst til folket Oslo, også. Vi trenger en kafé som er villig til å kjøre utstillingen og noen andre fine folk som driver med illustrasjon som har lyst til å selge mange små tegninger eller trykk billig. Poenget er ikke å bli rik, men å få spredd bildene mest mulig.
Ellers anbefaler jeg alle bergensleserne mine å stikke en tur innom. Jeg får veldig lyst på en bergenstur selv. Ok, jeg har alltid lyst på en bergenstur, men det er besides the point.
Lørdag 29. november 2008
Jeg har diskutert mye rundt kriminaliseringen av horekunden i min politiske karriere. De gode diskusjonene handler om hvordan man hjelper flest mulig ut av prostitusjon, om den beste måten er kriminalisering, eller om problemene egentlig ligger i asylmottakene og rusomsorgen, om kriminalisering er et kosmetisk, prinsipielt eller reelt tiltak. Alt dette er diskusjoner jeg er instilt på å ha med folk. Det er én diskusjon jeg ikke er villig til å ta alvorlig, dog. Den heter:
«Hva med disse mannfolka som ikke får kjøpt sex? Hvordan kan du nekte noen et sexliv?»
Dette er et søppelargument, brukt av alle fra Konrad til Mads Larsen. Og jeg tenkte bare å gjenta en viktig læresetning:
Du har ikke rett på sex med andre enn deg selv.
Onani er grunnmuren i sexlivet vårt, og sex med andre er en bonus. Ingen har rett på sex med noen andre. Det er ikke «synd» på noen som ikke «får dele sin seksualitet med andre kvinner». Parsex er ingen menneskerettighet, og vi kan onanere, alle som en.
Takket være godt sexleketøy fra Come as you are, kan til og med bevegelseshemmede ha solo-lek. Hvis onani er kjedelig, så er det fordi du er en kjedelig sexpartner for deg selv. Kjøp noe glidemiddel. Det finnes prostatavibratorer. Du finner på noe.
I følge Willy Pedersen sin undersøkelse fra 2007, ser voksne menn på det som et tapertrekk å onanere. Mens unge gutter ser på runking som en normal del av den seksuelle utfoldelsen, er en masturberende, voksen mann en stakkar som ikke får seg noe, som drar seg i mangel av noe bedre tilgjengelig. Ordentlig menn kjøper ikke leketøy. De har dame.
I mange miljøer er det sånn at intimitet du betaler noen for er et mer akseptert uttrykk for menns seksualitet enn intimitet du har med deg selv. Et trist syn på mannlig seksualitet, spør du meg. Gutta trenger en talsperson som gir en motvekt, men Mads Larsen holder ikke mål.
Som en smart fyr sa til meg på trikken hjem:
«Hvor var jeg da Mads Larsen ble valgt som talsperson for alle oss mannfolk? Han snakker ikke på vegne av meg.»
Prostituerte er ikke en enhetlig gruppe. Noen er trafickingofre. Noen har rusproblemer. Noen har avsindig med gjeld de ikke klarer å betjene. Noen har ikke oppholdstilatelse i Norge, men kan ikke reise hjem. Noen har angstproblemer som gjør at de ikke klarer å ta en vanlig jobb. Noen har opplevd seksuelt misbruk og overgrep, og prostituerer seg for at sex skal miste en verdi for dem.
Noen svært få får et seksuelt kick av settingen sexkjøp og liker det. De er ikke en representativ gruppe, og vi kan ikke snakke om dem som om de er «de prostituerte» i flertall. Sexsalg er sjelden et frivillig valg, og å si at mannlig seksualitet behøver traffickingofre for å ikke bli seksuelt frustrert er morbid.
La oss ha det klart en gang for alle: Du skal ha sex fordi du er kåt på noen, ikke fordi du må betale husleia, ikke fordi noen sier at du skal, ikke fordi kjæresten din er kåt og ikke tar nei for et nei. Enhver «du må» når det kommer til sex er en skadelig vrangforestilling. Å kjøpe sex er å utnytte seg av andres vanskelige økonomiske posisjon, det er ikke «mannlig seksualitet».
Konklusjonen er: Gå hjem og runk, eller finn noen som er kåte på deg som du er kåt på. Ingen har rett på sex med andre enn seg selv, og selv om enkelte påstår at prostitusjon er verdens eldste «yrke», betyr ikke at noe er gammelt at det er riktig. Årelating er blant verdens eldste medisiner osv. For å sitere noen pirater som står meg nær:
«Kultur er som sex. Det skal være gratis.»
Undre og Anathema sier også smarte ting. Og jammen satt ikke Mihoe og skrev praktisk talt mitt innlegg samtidig som meg. Smarte damer tenker ganske likt, i grunnen (c:
Fredag 28. november 2008
For dere som ikke fikk med dere fjorårets Tordenblogg, så laget jeg bloggtegneserier i alle cupfinalene frem til Avil slo meg ut. Jeg tenkte jeg skulle gjenta suksessen i år. Nå har det seg sånn at jeg befinner meg i eksil hos slektninger, så jeg hadde hverken mitt vanlige tegnepapir, penn eller skanner. Skyld på dårlig utstyr hvis du synes streken er rar ^_^
Farveleggingen er gjort av Mr. Jackson fordi jeg fikk krampe av å skulle farve med mus, ikke med tegnebrettet mitt. Mr. Jackson har alltid ment at måten å kurere musesyke på er bare å bruke litt mer mus og drite i at du har vondt.
Vel, som du kanskje har skjønt er jeg ut i cup i Tordenbloggen idag. Gå inn, stem på meg, både i pollen og i kommentarfeltet. Eller gå inn og gjør samme prosedyre ovenfor Undre og andre flinke bloggere.
Torsdag 27. november 2008
Du skjønner – jeg liker ikke msn. Jeg liker ikke facebookchatten. Jeg liker god, gammeldags irc i et terminalvindu nær deg. Jeg liker hvit skrift på sort bakgrunn, liker /msg og /me, liker at alle kan prate i munnen på hverandre og at jeg kan lese backlog i etterkant hvis jeg er opptatt. Jeg vet at irc er ut for alle mennesker som ikke runker unix og synes at all form for ajax er fandens pølse, som mener at det ikke er nettleser før det er lynx.
Etter å ha hengt i Tordenblogg-pjatten en stund slo det meg at «jøss, vi bloggere har jo et skravlebehov!». Så jeg laget en irc-kanal som heter #bloggerby som er åpen for deg som har en blogg og kjenner behovet for å slarve litt uforpliktende med andre bloggere. Du trenger ikke kjenne noen av oss. Det er lov å komme på og si «hei på deg, ukjente venn!»
Likevel skjønner jeg jo at ikke alle er bestevenn med irc, og at mange som en gang var bestevenn med irc, var det i 1999 og husker ingenting.
Derfor har Mr. Jackson skrevet en utmerket guide til å komme seg på bloggerby-kanalen vår:
Hvordan komme seg på chatte-kanalen #bloggerby
Teknisk numbojumbo for de som vet hva de vil:
- Nettverk: IRCnet
- Mulig server: irc.ifi.uio.no
- Kanal: #bloggerby
For firefox-brukere
- Installer ChatZilla
- Restart firefox (som den ber deg om)
- Gå til #bloggerby på irc.ifi.uio.no (Funker ikke lenken? Se under.)
- Du burde få opp et vindu hvor den logger deg på. De som er pålogget er til venstre:
- Velg navn med /nick DittNyeNavn og trykk enter.
Alternative lenker
Lenken gitt over logger deg på irc.ifi.uio.no og åpner kanalen bloggerby. Om du ikke er i Norge (evn.t. langt unna Oslo) kan det være det ikke funker. Prøv disse i stedet:
For Opera-brukere
- Ignorér steg 1 og 2 over. Din nettleser kommer med IRC.
- Følg steg 3 og utover over.
IE-brukere, Safaribrukere etc.
Bruk en ekstern klient, f.eks. xchat eller mIRC. Google er din venn.
Problemer? Spør i kommentarfeltet 
Velkommen skal du være!
Torsdag 27. november 2008
Før fryseboksen, oppvaskmaskinen og det elektriske strykejernet var det vibratorer på markedet. Redskapet som først og fremst forbindes med sexbutikker, begynte som dyrt, medisinsk utstyr. Hvordan kan dette henge sammen? Revolusjonært Roteloft tar deg med på en kjapp historietime. Dere som har lest Jenter som kommer har hørt det før, så bær over med meg:
Ordet «hysteri» kommer av det latinske ordet for livmor. Hysteri var en tidligere kjent kvinnesykdom, der symptomene kan oppsummeres med «en tendens til å lage trøbbel». Andre symptomer var stress, stive muskler, men også mer spesifikke ting som fuktig skjede, bankende kjønnsorgan og å være krevende og vanskelig i sengen.
Mens de hardeste tilfellene av «damer som lagde trøbbel» kunne risikere opphold på institusjon og i verste fall å få fjernet deler av livmoren, var den vanligste behandlingen en underlivsmassasje til kvinnen det gjaldt til «spenningen slapp taket og de fikk en utløsning». En orgasme, med andre ord. Den vanligste metoden var å få massert klitoris med olje av din lokale lege.
Europas første leger hadde et dårlig rykte blant befolkningen. Vanlige behandlingsformer var årelating og amputasjon, og folk stolte ikke nødvendigvis på legestanden. Dermed er det ikke så rart å forstå at kurering av lettere hysteri var en av de mer populære behandlingsmåtene.
De eneste som ikke var fullt så fornøyd var legene, som beklaget seg over hvor slitne de ble i armene av all underlivsmassasjen. Resultatet ble at de første vibratorene kom på markedet i viktoriatiden, markedsført som medisinsk nyvinning. Samtidig dukket det også opp en rekke hvilehjem som tilbø overklassens kvinner vibratorterapi. Det fantes vannpumpevibratorer, dampdrevne vibratorer og etterhvert elektriske vibratorer. Her er et utvalg bilder fra vibratorens første år:
En vannvibrator:
En tidlig reklame for vibratorterapi:
En tidlig, elektrisk vibrator fra legekontoret:
Gammeldags vibrator med en mengde munnstykker:
På begynnelsen av 1900-tallet begynte vibratorene å bli så billige å produsere at de ble solgt på postordre til husmødrene i Europa. De ble markedsført som medisinsk nødhjelp, terapi og «nødvendig utstyr i huset». Etterhvert fikk man også munnstykker som kunne festes på kraner, støvsugere og lignende utstyr. Her er et eksempel på en klassisk vibratorreklame:
Rundt 1920 begynte vibratorene å dukke opp i de første pornofilmene, og fikk plutselig et mer snuskete omdømme. Salget av vibratorer flyttet seg fra anstendige husmorblader til forhandlere som spesialiserte seg på pornografi. Dette er begynnelsen på den vibratoren vi kjenner idag.
Trenger vi vibratorer?
En del blir provosert når temaet sexleketøy kommer på banen. «Du trenger ikke bruke penger på å onanere. Du kan ha bra sex uten ekstrautstyr. Sexleketøy er hypet opp. Sexleketøy er unødvendig.» Jeg synes at man skal ta utgangspunkt i ordet sexleketøy og fokusere litt på leketøysdelen. Nei, leketøy er ikke en nødvendighet, men det kan være gøy. Generelt sett er det ikke et substitutt, men et supplement.
Samtidig har mange damer stor nytte av vibratorer. Manglende sexlyst og nedsatt følsomhet er en bivirkning ved en del medikamenter, og den jevne vibrasjonen fra et god leketøy kan hjelpe jenter som ellers sliter med å få orgasme til å komme. Noen bruker bare laaaaaaang tid på å få orgasme, og synes det er greit med muligheten til å ta en kjapp en med sexleketøy som hjelp.
Sist, men ikke minst: Ikke alle har fingre å fingre seg med. En av mine favorittsexbutikker er universelt tilgjengelige Come as you are, som spesialiserer seg på sexleketøy til bevegelseshemmede.
En av grunnene til at jeg vibratorblogger idag, er at Jenter som kommer har dukket opp i en vibratorreklame. Slapp av – vi har ikke blitt feilrepresentert: Det er i forbindelse med et produkt vi digger hos en leverandør vi går god for. Cecilie Kjensli lanserer en moderne variant av klassikeren Hitachi Magic Wand for det norske markedet – en vibratortype vi har anbefalt varmt i boka vår.
Her er bilde av bok og vibrator:
Magic Wand er egnetlig et helt vanlig massasjeapparat beregnet for stiv nakke og skuldre, men som ble oppdaget av feministiske orgasmemisjonærer på starten av søttitallet og selv om den fremdeles selges under den diskréte betegnelsen «personlig massasjeapparat» er den regnet som et rent sexleketøy. Det morsomme med Magic Wand er at den er ett av de få leketøyene som har vært så lenge på markedet at man faktisk har noe reell statistikk på hvor effektivt det er. En undersøkelse gjort i Sverige viste at 90% av alle damer får orgasme med Magic Wand.
Dessverre har ikke vibratoren vært i salg i Europa på grunn av at den er produsert med amerikansk støpsel. Jeg har en ekte Magic Wand, men den trengte en transformator, et skrujern og en litt kreativ Mr. Jackson for å fungere med en norsk kontakt. Magic Massager er en Magic Wand beregnet på europeiske forhold, en plug&play-variant for folk som ikke liker å skur opp sexleketøyet sitt og se hvordan det ser ut inni.
Hvordan bruke wandvibrator:
De fleste tradisjonelle vibratorer er beregnet på direkte kontakt med klitoris eller g-punkt. En wand er derimot beregnet på indirekte kontakt. Du legger det tennisballformede hodet mot de ytre kjønnsleppene. Resten går praktisk talt av seg selv. En del synes vibrasjonen er for intens rett mot huden. Du kan trygt begynne å leke med wanden uten på jeansen, uten på underbuksene eller legge en klut mellom vibratorhodet og fitta di.
Det eneste problemet med wandvibratoren, er at hodet ikke er spesielt hygienisk. Gummitoppen sprekker litt over tid og begynner å flasse. Den er ikke lett å vaske og kan begynne å lukte litt snodig. Heldigvis har Vixen Creation løst problemet og laget ekstrautstyr kalt «Off with your head head!». Det er et nytt hode i ren silikon du kan kjøpe separat og bytte ut gummiballen med.
Andre ulemper er at den ikke kommer med så lang ledning og at den bråker som en liten gressklipper. Til gjengjeld er den kanskje den mest effektive vibratoren man vet om, selv etter tredve år med hard konkurranse.
Disclaimer: Jeg har ikke fått spenn for å drive reklame for dette leketøyet. Det er folkeopplysning, ikke bare et uttrykk for min personlige smak. Hvis du er på utkikk etter vibratorinfo, håper jeg at du ble litt klokere. Jeg har skrevet dette innlegget om sexleketøy og giftige materialer tidligere. Har du lyst til at jeg skal blogge om noe annet relatert til sexleketøy, så skrik ut i kommentarfeltet.
Onsdag 26. november 2008
Emelie tagget meg. Ikke med maling og grafittispray, men med ord.
Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
(U)interessante ting om Virrvarr:
- Jeg er damen som skrur opp farten på tredemøllen så mye at jeg blir slynget av når jeg prøver å bytte sang på mp3-spilleren og kræsjer med full tyngde inn i tre vektløfter-damer og en «trim din tricep»-maskin. Dunk. Kræsj.
- Første gang jeg ble innlagt på sykehus hadde jeg så stygt undertøy på at selv nattevakten kommenterte det og lurte på om jeg ikke ville ha en annen truse.
- Grevinnen får slibrige eposter fra fremmede menn. Jeg får eposter fra fremmede menn som vil at jeg skal komme hjem til dem og diskutere Terje Vigen. Jeg tror vi kan konkludere med at jeg ikke er den pene…
- Jeg fikk tilbake den første oppgaven jeg leverte på universitetet fordi jeg hadde skrevet «pule» iden. «Du kan ikke skrive sånt i en akademisk oppgave!» sa seminarlæreren min. «Si samleie!» En poetisk rettferdighet med tanke på senere skriblerier fra min side.
- Frem til videregående var jeg overbevist kreasjonist og sikker på at jorden skulle gå under. Pinlig. Pinligere enn det medlemsskapet i AUF. Jenta som vervet meg var veldig søt.
- Jeg har synestesi. Alle farver er tall i hodet mitt. 7×8 = 56 blir gul ganger sort er lik rødbrunt. Alle ord har farver og former, også.
La oss spre meme’et:
Jeg tagger Iversen, Verden sett fra Sofienberg, Sonja, Framadkar og Buster.
Onsdag 26. november 2008
Mediakjøret er offisielt over for min del. Jeg har vært relativt flink til å passe på meg selv i prosessen, og har sagt nei til minst en fjerdedel av alle tilbudene jeg har fått. En del intervjuer har Grevinnen måtte ta på egenhånd, rett og slett fordi Virrvarr er sykmeldt og ikke fungerer optimalt bestandig. Jeg tenkte jeg skulle gi dere en siste runde meg journalistanmeldelser, med forbehold om at det kan bli et par til utover vinteren:
Fredrikstad Blad – eller Christian Sørgjerd:
Dette var det første intervjuet jeg stilte opp til, og var egentlig en eksamensoppgave på journalistikk på Høgskolen i Oslo. Det var en feature med utgangspunkt i meg, ikke i boka. Det fant sted i begynnelsen av september, og stod på trykk i Fredrikstad Blad i november. Intervjuet med Søgjerd skiller seg fra de andre på følgende vis: Jeg kjenner ham godt fra før av. Og barn, bare for ha det klart: Vær forsiktige når vennene deres blir journalister.
Jeg gikk på café med Christian, pratet i vei, og ble plutselig oppmerksom på at han tok notater. Woops! Jeg tror ikke at jeg sa noe jeg ikke ville sagt ellers, men grensene mellom intervjuer og intervjuobjekt hviskes ut når dere er kompiser fra før. For eksempel stilte han nok hakket drøyere spørsmål og oppfølgingsspørsmål enn han ville tord om vi ikke kjente hverandre fra før. Dette var også det eneste intervjuet hvor jeg aldri fikk summet meg til å lese sitatsjekk, og som ble skrevet om flest ganger. Det var jo ikke bare en skoleoppgave, Fredrikstad Blad ville også sensurere alle fyordene før de tok det inn. «Pule» og «buttplugs formet som jesusbarnet» røk ut.
Jeg lo veldig godt av overskriften «Sexbloggeren fra Torsnes – men ingen pornograf», du vet de har tilpasset ting til lokale forhold når stedsnavnet er like viktig å få med som ordet sex. Noe av ulempen med at intervjuet var så gammelt, var at det jeg hadde sagt om pressegreier ikke stemte med det som faktisk ble pressegreiene. Forlaget har vært frem og tilbake med drøssevis av avtaler, så hva vi snakket om i september stemte ikke nødvendigvis overrens med det som ble realiteten i november. Uansett, det handlet mer om tiden featuren var skrevet i enn journalistens innsats.
Noe av det morsomste og mest slitsomme med dette intervjuet, var fotograferingen. Christian slepte meg opp i parken på St.Hanshaugen og fikk meg til å kaste blader rundt omkring, posere tusen steder og klatre opp i et tre. I treet satt det to narkiser som ikke ville ha selskap, stigen var råtten og jeg har motorisk feil og nedsatt balanse. Å fange intervjuobjektet sitt i et tre med to rusmisbrukere er ikke en situasjon de andre journalistene har fått til. Gøy var det lell. Det kuleste var likevel at Christian fikk meg til å tegne et selvportrett og tok bilde av det. Yay!
Det aller beste var likevel at han korrigerte meg underveis og sa at «Nei, det får du ikke si!» Han spurte meg hvorfor jeg begynte å blogge, og jeg sa at vel – jeg hadde tenkt at hvis folk kunne lese det Brage skrev hver dag, kunne jeg også prøve meg. «Du får ikke gi Brage æren for dette også! Han får altfor mye skryt som det er! Shush!» Det hadde aldri skjedd hvis vi ikke kjente hverandre.
Verste spørsmål:
«Men hvorfor blogger du ikke sexlivet ditt, da, Ida? Du blogger jo om utrolig mye annet privat?» Jeg har jo aldri vurdert å blogge sexlivet mitt en gang, så her måtte jeg tenke superraskt og finne ut hvorfor jeg ikke har det. Generelt sett har jeg en regel om at hvis jeg får et vanskelig spørsmå, svarer jeg noe om svigermor. Jeg kan jo ikke blogge sexlivet – svigermor leser bloggen. Er familien positiv? Ja, til og med svigermor har bidratt! Stakkars svigermor ^_^
Beste spørsmål:
Mange flere enn det som kom med i intervjuet. Problemet med featureformen, var at det skulle handle om meg, ikke om boka. Så mens jeg listet opp tall og statistikk i rasende fart, stod det bare «Ida vet hva hun snakker om.» Miff. Jeg vet at det er den riktige måten å gjøre det på, men jeg vil jo prate sak.
NRK, eller Harald Eia:
Dette intervjuet ble kjørt to ganger: En gang på telefon mellom Eia og meg, samt én gang foran tv-kamera. Fordelen var at jeg hadde hørt nesten alle spørsmålene før og hadde svar på dem. Ulempen var at Eia visste hva jeg kom til å svare og kunne sette meg fast, grille meg hardere eller overhumple meg. Du får jo ikke sitatsjekk på TV, og Eias rolle som «koselig og pratsom» endret seg i det øyeblikket kameraet kom på.
Da ble han krass, kjapp i avtrekkeren og naglet meg til veggen med blikket. I tillegg stilte han dummere spørsmål på TV enn på telefon, som en del av konseptet. «Mannen i gata tror jo..» ble byttet til «Alle mener jo at…» under opptaket. I tillegg hadde han fått meg ut på en diskusjon av åpne forhold og personlige erfaringer på telefon, og han brukte det i intervjuet, hvor jeg ikke kunne vri meg unna. Jeg hadde sagt at Danny og jeg har et åpent forhold, som er sant, innenfor en slags Simone de Beauvoir-Sartre-definisjon av åpent forhold, men jeg var ikke klar for å snakke om det på TV.
Settingen «diskutere ulike erfaringer på telefon» var ganske annerledes enn «svare overhumplende spørsmål med kamera i fleisen og lyskastere overalt», og jeg syntes det var hakket sleipere enn jeg forventet meg. Noe av problemet med å bli filmet til et konsept du ikke får 100% forklart, er at du ikke vet hvordan du kommer til å bli fremstilt, eller hva slags settning du havner i. Ja, det er et seriøst program, ja, det kommer til å handle om kjønn, sex og kjønnstereotyper – men hvem er de andre deltagerne? Kort sagt – jeg satt igjen med en «Hm, hva bega jeg meg egentlig ut på nå?»-følelse etterpå.
Verste spørsmål:
«Og du har hatt sex med andre selv om dere er gift?» Hallo! Vi snakket om kjønnstereotyper, sjalusi og skeiv teori! Så off topic! Og jeg kunne ikke utdype eller forsvare meg. Bah.
Beste spørsmål:
Veldig mange. Alt fra diskusjonen om hvordan begreper som «billige damer» overlever til «er legning medfødt eller sosialt tillært?» Jeg fikk mulighet til å synse om ting jeg ikke har formell greie på, og ting jeg har formell greie på i skjønn forening. Det var mange gode spørsmål som dukket opp underveis.
Radiorakel:
De er så fine folk, Radiorakel. Jeg fikk nesten en time på radio, jeg fikk bestemme sangene selv, jeg fikk prate uhemmet feministisk teori og puling uten noe sensur, og journalisten betrodde meg at han bare hadde lest tre bøker i sitt liv, men min hadde han lest to ganger.
De var uten tvil de best forbredte av alle journalistene jeg har pratet med, de hadde to ark fulle av relevante spørsmål, de hadde lest gjennom boka og funnet frem kule sitater og eksempler, og det eneste problemet var at vi ikke strukturerte oss godt nok og at praten rett og slett satt litt for løst. Vi glemte tiden, og de stoppet meg ikke når jeg først begynte å snakke om noe. Bummer!
Verste spørsmål:
Jeg fikk bare gode spørsmål. Vi hadde en god radiodialog, end of story.
Beste spørsmål:
Ting i boka de hadde reagert på underveis. «Dere skriver om fisting- er ikke det forferdelig vondt?» Så fikk jeg forklare, utdype og komme med mitt favorittsitat fra lesbedamene som diskuterte fisting med oss til stede: «Har det noen gang hendt at blomsten blir så grådig at den sluker hele hånda?» «Ohyess.»
P3 – min favoritt journaliststalker:
Jeg tror jeg ble kontaktet av denne journalisten angående bloggen i sommer en gang. Hun har villet lage P2-dokumentar med meg, men ikke fått lov. Hun har villet lage klassekampenreportasje om meg, men ikke fått lov. (Braanen syntes visst vi var litt vel komersielle for kultursiden hans. LOL!) Når hun hadde fått lov til å lage en serie om meg på P3 hadde jeg ikke hjerte til å si nei. Mulig jeg er litt svak for henne – hun er jo en rødhåret dame med ring i nesa. Jeg har en greie for rødhårede damer med ring i nesa, hvertfall når de er smarte og tilsynelatende enige med meg ^_^
Hun ville at jeg skulle prate om boka, om bloggen og litt om det å være offentlig psykisk syk. Hun stilte en del spørsmål, men først og fremst lot hun Danny og meg prate om det vi ville, og hun stilte ingen for private, for grafsende spørsmål. Jeg fikk fortalt akkurat det jeg ville fortelle, uten å føle meg utlevert eller presset. Vi satt i sofaen min, drakk te, spiste klementiner og gjorde opptak. Det eneste skumle var at hun trykket på «Gi Virrvarr en mikrofon og la henne få snakke»-knappen.
Et par ganger var jeg innom temaer hvor jeg tenkte: «Vent! Dette høres jo mye mer hjerteskjærende ut når jeg sier det enn når jeg tenker det!», men det gikk bra. Opptaket blir en dokumentar som skal gå i tre deler, og handle om, vel, meg. Mr. Jackson fikk også prate.
Verste spørsmål:
Tja. Jeg skjønner hvorfor hun spurte om temaet selvmord, men det var mye verre å svare på enn jeg hadde trodd. Dere skjønner, jeg har et litt galgenhumoristisk forhold til temaet. Jeg vil helst le av melodramatikken i selvmordsforsøkene mine, ikke bli sjokkert over alvoret. Omtrent en tredjedel uti svaret mitt tenkte jeg: «Auch.» Det var først og fremst fordi jeg så ansiktsuttrykket på journalisten. Vi satser på at jeg ikke har laget sosialpornografi.
Beste spørsmål:
Hun ba meg vise henne et klassisk manisk prosjekt. Resultatet ble «Idé-boksen», som jeg fyller opp når kreativiteten går fra «drypp-drypp» til «høyttrykkspyler». Vi ristet på den så den sa «pling-pling» i mikrofonen, raslet med lappene og leste høyt et par. Fine greier.
Vel, det ser ut til å være det jeg har gjort av intervjuer på en stund fremover. Kanskje Grevinnen kan anmelde de intervjuene hun har gått på alene?
Mandag 24. november 2008
TV er skumle greier. Først blir du oppringt en sen kveld av en fyr du bare har sett på fjernsyn, og han begynner å kjøre halvannen times testintervju på telefon uten å forklare at det er nettopp det han gjør. «Jeg leste en undersøkelse om at kvinner angrer mer på one night stands enn menn. Hvorfor?» lød første spørsmål. Heldigvis er jeg en breial berte som liker å synse høyt og uhemmet, så jeg svarte ganske bra for meg.
«Flott» sa mannen som introduserte seg som Harald Eia. «Da kommer produsenten min til å ringe deg opp.» Noen dager senere fikk jeg telefon fra NRK som sa at de kom til å komme på befaring hjemme hos meg for å se om vi kunne filme der. Hjelpes, tenkte jeg. Hjemme hos. Jeg som har norges største samling av muggen mat og skitne sokker. Resultatet? Mr. Jackson ryddet og vasket som en gal, mens jeg bare…gjorde ingenting. Som en gal. Sånn er det i blant.
Grytidlig fredag morgen ringte NRK på døra. En smilende dame småløp inn i leiligheten vår, tok en bråte bilder og løp ut igjen. Rundt tolvtiden idag kom kamerateamet. De hadde med seg nok utstyr til en liten armé og fylte opp kjøkkenet mitt. Jeg skjønte at «Virrvarr, skal du bildeblogge noensinne, så må det være nå.» Så jeg fant frem kameraet og knipset alt som skjedde. Jeg lånte kamera av svigermor, btw. (Nå som jeg har kamera, skal jeg jammen få gjort noen bilde-meme’er folk har tægget meg med for tusen år siden. Mas på meg.)
Her er litt av alt utstyret de hadde med seg. En tredjedel, omtrent.
Mens jeg passet utstyret, gikk kamerateamet for å ta lunsj. Jeg benyttet tiden til å sminke meg kraftig – de hadde med noen gigantiske lyskastere og anbefalte meg masse pudder. Her er et bilde som viser hvor flink jeg er til å ta selvportrett.
Heldigvis var Mr. Jackson der til å dokumentere hvor gira jeg egentlig så ut.
Så kom kamerateamet tilbake. De var en slags blanding av enmannsorkester, Ghostbusters og Men In Black. Søte var de. Dette er den ærverdige lydmannen:
De rigget til lys og kameraer med en zenbuddhistisk ro. Vel, nesten. Det ser sånn ut på dette bildet.
Her er en kameramann som gir instruksjoner til resten av teamet.
Vips, så var Harald Eia på plass i stua mi, også.
Han kjedet seg litt mens kamerafolkene stresset rundt. Eventuelt prøvde han å immitere orangutang for å muntre meg opp. Kanskje litt begge deler.
Jeg fikk selvfølgelig ikke ta noe bilder under TV-opptakene. Dere kan glede dere til høsten 2009, fordi da skal programmet sendes på TV. Jeg ble pepret med alle mulige spørsmål og svarte så fort og så godt jeg kunne. Det var ganske stor spennvidde – fra spørsmål om essensialistisk syn på kjønn til: «Du er gift. Har du ligget med andre mens du var det?» Hvorpå jeg plumpet ut med et «jah?» fordi settingen var så diskusjonsaktig og jeg nesten glemte at jeg skulle på TV. Jeg satser på at jeg ikke får tusen slibrige tilbud fordi jeg outer min og Mr. Jacksons egendefinerte versjon av trofasthet i beste sendetid.
Etterpå tok vi det klassiske «Se! Jeg har møtt en kjendis!»-bildet. Harald har en fin grimase som matcher den litt uggne situasjonen «kan ikke du ta bilde av oss sammen?» Vakkert, hm?
Uansett – jeg tror dette er det første kjendisbildeblogg-innlegget på Roteloftet. Fancy, hva? Snart skal jeg begynne med paparazziblogging og «tabloid overskrift, intet innhold»-blogging. Heng med!
Søndag 23. november 2008
Da jeg var 12 ble jeg kjent med Thomas og Chris. Jeg kjente dem som gutter i et halvt år før Thomas betrodde meg at han hadde pupper og at grunnen til at jeg ikke fikk være med ham hjem var at det var bilder av ham med langt hår og konfirmasjonsbunad på veggen der. Det store problemet var at Thomas var kjæreste med en av venninnene mine. Chris hadde også vært sammen med noen jeg kjente. Du kan være kjæreste lenge uten å ta av deg genseren på slutten av barneskolen. Kyssing er mer enn nok.
Da sannheten som skjulte seg i form av bh’er under store hettegensere kom for en dag, var dommen til venninnene og venninnenes foreldre klar: Thomas og Chris var to lesber som løy. Jeg klarte ikke å bli sinte på dem. På en side var jeg ulykkelig forelsket i en jente selv, og tenkte at hun hadde tatt meg for å være gutt og spurt om vi skulle bli sammen, ville jeg tatt meg et guttenavn på stedet. På den andre siden hadde Thomas og Chris gått i klærne de alltid gikk med til vanlig, med sæggebukser og skatersko, og de hadde kort hår før de begynte å gå under guttenavn. Det var dem, ikke noen rolle de spilte.
Jeg gikk hjem og prøvde ut ulike antrekk foran speilet. Treningsbh og en stor genser kamuflerte puppene mine, og en av fetterne mine sine gamle shorts forandret utseendet mitt drastisk. Jeg puttet håret i en lue, fjernet alle spor av glittersminke fra fjeset og så på meg selv i speilet. Kunne jeg gått ut og introdusert meg med et annet navn og lurt noen? Jeg konkluderte med at jo, selv om jeg ville være en lubben, liten svekling av en gutt.
Jeg lukket øynene og prøvde å forvandle bildet mitt av meg selv. Hvordan ville jeg vært hvis utvekstene mine hadde vært i buksene, ikke i genseren? Jeg tenkte på Thomas som fortalte meg at han fikk ståtiss av å tenke på jentene i Charlies Angels, på hvordan bildet hans – av hvem han var fysisk først og fremst ble styrt av hvem han kjente at han var, ikke av det faktum at han ikke hadde noen penis.
Jeg kunne aldri bli sint på Thomas og Chris. Det var kanskje fordi jeg ikke var den som følte meg lurt, fordi hvem de sa de var betydde mer enn hvem de sosialt sett burde sagt at de var. I senere tid blir jeg sørgmodig over at alle rundt dem tenkte i kategoriene «mann-kvinne» «hetero-homo» og at det hverken var plass til menn i kvinnekropper eller hunkjønn som ikke var damer. Thomas var en lesbe som løy.
Det er ingen som lærer deg om alle variantene av å være seg selv når du er liten. Guttene jeg sminket meg sammen med på ungdomskolen var «freaks, homser» – selv de som bare ble enda kåtere på damer når de tok på seg lebestift selv. Søsteren min og jeg har alltid vært varme forkjempere for kampsaken «damers rett til å ha bart» – ikke stikkende småhår på overleppa, men store, sorte, krøllete snurrebarter. Du kan lime dem på. Poenget er estetikk, ikke realisme.
Egentlig kan mitt personlige syn på kjønn og kjønnsidentitet oppsummeres med det en venninne av meg sa en gang: «Det er ikke så farlig for Ida.» Jeg føler meg like mye drag når jeg tar på meg nylonstrømper, høyhælte sko og kjole som jeg gjør når jeg kler meg i tradisjonelle herreklær. Begge deler er en form jeg ikke putter annet innhold i enn «så moro!» Samtidig har jeg kjent mange som har opplevd at formen «damete» eller «mannete» har mye mer innhold enn det ordene har for meg. Som Thomas. Som guttene som tok på kjolen and it felt just right. Som alle de jeg har kjent som har vært hverken eller.
Jeg prater lite om sex med psykologene mine. Og likevel – de gangene jeg gjør det, hender det at jeg blir paff over hva de definerer som sykt og friskt. Som det alvorlige spørsmålet om ikke Mr.Jackson følte seg trist og truet av Jenter som kommer. Jeg hadde aldri tenkt tanken før psykologen tok det opp, og heldigvis lo Mr. Jackson mer enn meg. Som dem som vil vite om jeg er undertrykt lesbisk eller ei. For dem som snakker så mye om «morsbinding» og «farsbinding» at du skulle tro at mor og far var evige, ubevegelige målestokker.
Jeg har sittet og lest bloggen til Tarald Stein og tenkt på hvor trangt vi egentlig gjør det for dem som faktisk ikke ber om noe mer enn at det er plass til dem og at de må få lov til å være seg selv, uten angrep eller hindringer. Om hvordan de sprenger verdenssynet til gamle psykoanalytikere og rister litt i en verden inndelt i herre og dametoaletter.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
