Tor’s last blog post..Leger Uten Grenser

Kjærligheten er i alle fall irrasjonell, og uforutsigbar, og i det perspektivet kan den anses som en kjemisk reaksjon. Når jeg forelsker meg mot min egen fornuft, og min egen vilje, må det være noe lengre ned i “meg” som bestemmer – kanskje en kjemisk reaksjon, kanskje bare instinkter, som f.eks. “Nå må jeg ha mat”, “Nå må jeg sove”, eller “Nå må jeg holde rundt denne mannen, hardt.”

Et eksempel:

I sommer forelsket jeg meg. Jeg så før jeg var helt sikker på at forelskelsen hadde skjedd, at dette var en dårlig ide. Men forelskelsen var snart et faktum. Objektet for min interesse var gift, myyye eldre enn meg, vi hadde ikke egentlig veldig mye felles, han var på ingen måte pen å se på(ikke i begynnelsen, i alle fall), men han hadde en måte å være på som tok meg som et jordskred. førsteinntrykket var ikke skjarmerende – heller det motsatte. Han var fryktelig frekk, faktisk nesten ufyselig, han fornærmet meg så ofte han kunne – aldri har jeg møtt noen mindre innstilt på å skjarmere nye mennesker enn denne mannen.

Siden vi jobbet sammen hver dag hele sommeren måtte jeg bare finne et vis å håndtere denne på dette tidspunktet fryktelig ubehagelige mannen på, og hvem kunne hjelpe meg bedre enn Eliza Bennett? “Eliza? Dearest Eliza? How am I to act against this man? It is all but insufferable!” Hvorpå hun svarte, som forventet: “Nothing so easy, if you have but the inclination. Tease him — laugh at him. Intimate as you are, you must know how it is to be done.” – “But upon my honour I do not. I do assure you that my intimacy has not yet taught me that!” svarte jeg, – men Eliza hadde gitt sitt svar, og jeg gav det et forsøk. Og jeg kan forsikre om at det fungerte!

Ganske raskt merket han at det ikke var så enkelt å bli møtt med sin egen medisin – ledsaget av et ertende og muntert smil, og før jeg visste ordet av det hadde jeg oppnådd det man kan kalle for respekt. Med denne nyvunnede respekten kunne vi jobbe sammen med ganske høy humørføring, fremdeles med daglige frekkheter og fornærmelser i begge retninger, men nå med et stadig bredere smil bak hver setning.

Før jeg visste ordet av det, var disse fornærmelsene det jeg gledet meg aller mest til når jeg sto opp om morgenen, jeg kunne komme litt tidligere på jobb bare for å få tak i en fornærmelse, og om jeg ikke så noe til denne mannen hele dagen, føltes det som en bortkastet dag. Jeg har skjelden hatt det så morro på en arbeidsplass. Det var selvsagt ikke bare fornærmelser – etterhvert hadde vi lange samtaler, det viste seg at denne mannen var mye klokere og mer kunnskapsrik enn jeg hadde trodd. Og når jeg våknet opp en dag og innså at jeg hadde drømt om denne mannen hele natten, måtte jeg innse de harde fakta. I was in love.

Det hele endte hjerteskjærende for min egen del – Etter mange uker hvor jeg bare ble mer og mer oppslukt i hvert sekund jeg kunne tilbringe med denne mannen, innså jeg at det aldri kom til å ende lykkelig. Jeg måtte forlate hele situasjonen, (jeg sa aldri skikkelig farvel til ham), og jeg tenker fremdeles på ham hver dag. Sørgelige greier, to be sure.

Likevel var denne sørgelige slutten det beste utfallet dette “forholdet” kunne få. Jeg er helt sikker i min sak. Mine fremtidsplaner i en alder av snart 25 innebærer på ingen måte et forhold til en mann på 52. Jeg vil heller lide for meg selv enn å forsøke å ødelegge det som etter alle tegn var et veldig lykkelig ekteskap. Så egoistisk håper jeg aldri jeg blir. Og så går jeg kanskje rundt og lider en stund, lager rare fantasier om “hvis bare sånn og sånn, da….”.
Men jeg tror at alle ting – alle hendelser som lærer deg mer om deg selv, om hva du liker og hva du ikke kan tolerere, er verdifulle. Selv om de er smertefulle. Bare det å lære hvor smertegrensen går, er verdifullt. Å føle litt på smertegrensen, og å gjøre noen refleksjoner rundt dette – å tørre å dvele en stund der, bare til den er kartlagt, og analysert. Litt sånn Sun Tzu-aktig. Det gjør at man i fremtiden muligens blir litt med overlevelsesdyktig, og selvsikker.

Kvinnekongen’s last blog post..Grace Jones

Men det er vanskelig å mikse det sammen i et laboratorium.

Kjærligheten og forelskelsen blir ikke mindre reell av at det er kjemi med i bildet. Snarere tvert imot, vil jeg si

Synline’s last blog post..Inspirerende dilemma