Bloggerne som reddet livet mitt
Posted by virrvarr on 21 Sep 2008 | Tagged as: Gale damen, Kunngjøring, helse
Jeg pleide å tro at problemene mine ikke var en psykisk lidelse, men et svart, seigt belegg som lå mellom klærne og huden min som ingen måtte se. Jeg visste at andre mennesker hadde angst, depresjon og var bipolare, og aksepterte det. Det var bare at den slags lidelser ikke var merkelapper som kunne klistres på meg.
Når jeg var selvdestruktiv, var det fordi jeg var en forferdelig person. Når jeg var for tung til sinns, var jeg «ubrukelig», «motbydelig», «patetisk» og «tragisk». Jeg hadde ingen sympati for meg selv. I tillegg hadde jeg en del venner som så på all form for svakhet som foraktelig, så selvhatet mitt fikk en god del smøring utenfra. Jeg ser tilbake på hva slags oppførsel jeg har funnet meg i fra menneskene omkring meg og blir sjokkert. La meg gi dere to anonymiserte eksempler:
Eksempel 1:
Det er morgenen etter at jeg har våknet opp fra et selvmordsforsøk, august 2007. Jeg sitter i sykehussengen og er dekket i ledninger. Min daværende «bestekompis» sender meg en sms.
Den lyder: «Mongo.»
Jeg svarer: «Unnskyld.»
Han skriver: «Jeg har ingen tid til overs for tapere. Jeg kommer ikke i begravelsen din hvis du dør.»
Jeg svarer: «Det skal ikke gjenta seg. Unnskyld.»
Han skriver: «Kom deg ut fra galehuset så fort som mulig, ellers finner jeg noen andre å lage tegneserier med.»
To dager senere har jeg snakket meg ut av lukket avdeling og sitter med kompisen på café. Jeg har med tegneblokk og er klar for å jobbe umenneskelig hardt med serieprosjektet vårt. «Bra.» sier han. «Bra at du skjerpet deg og sluttet å være en mongo.»
Eksempel 2:
Det er morgenen før jeg skal treffe en annen nær venn i 12-tiden. Problemet er at jeg ikke har sovet på flere døgn, og drømmene har blandet seg med virkerligheten til en grensepsykotisk tilstand der jeg sitter sammenkrøpet bak sengen og har feiekosten klar til å forsvare meg mot kjempeedderkopper og andre monstre som plutselig kravler rundt på veggene. «Du kan ikke gå ut nå,» sier Mr. Jackson. «Send ham en sms og forklar ståa. Han tar hensyn.» Jeg skriver at jeg ikke har sovet på tre døgn, er hinsides delirisk og at jeg desverre ikke er egnet for sosialt samvær.
Svaret uteblir. Istedenfor finner jeg ut i løpet av dagen at han har slettet meg fra facebook, msn, samtlige offentlige vennelister og skrevet et innlegg om hvor svak jeg er på den anonyme bloggen sin, og at han derfor ikke kan være venner med meg mer. Svaret mitt? Jeg kontaktet ham og unnskyldte meg alt jeg greide og lovet dyrt og hellig å slutte å være svak.
(Jeg har slått opp med begge to siden.)
Alle problemene mine var en hemmelig svart side av personligheten min som ingen måtte vite om. Hvis noen fant det ut, kom de til å slutte å like meg. Heldigvis var noen bloggere med på å endre min oppfatning av det jeg slet med:
Amelie 78
Først kom jeg over Amelie 78’s beskrivelse om hvordan hun møtte veggen og hvordan «flink pike»-syndromet skadet henne. Om hvordan de mest ressursterke av oss gjerne er de som sliter seg mest ut. Jeg leste til øyet ble stort og vått. Flinke, velformulerte, normale damen! Og hun var ikke flau! Takket være bloggserien hennes sykmeldte jeg meg fra studiene og tillot meg selv å være sliten.
Delirium - Frem fra skyggene
Så fant jeg Deliriums tekster om å leve med depresjon. Jeg hadde lest bloggen til Delirium flere år før jeg startet en blogg selv, og hadde vært hemmelig forelsket i henne etter å ha sett stilige bilder av henne flere steder på internetten. Hun var helten min, og hun skrev om ting jeg ikke torde å si høyt til vennene mine en gang.
Hun skrev ryddig og personlig om antidepressiva, selvmordstanker og jakten på en god psykolog. Jeg torde ikke gå til psykologen min selv om jeg hadde en. Jeg orket ikke tenke på at jeg hadde problemene jeg hadde. Og her skrev hun klokt og innsiktsfullt om et liv med psykisk sykdom. Hvordan kunne jeg hate meg selv for å være redd&trist når Delirium var så smart og snill, men like redd&trist hun også?
Takket være bloggen hennes kontaktet jeg psykologen min på nytt og la meg inn på psykiatrisk frivillig når selvdestruktiviteten ble for påtrengende. I tillegg begynte jeg langsomt å gi slipp på tanken at alt jeg strevde med var min feil, min indre deformering.
Mat og melankoli
Den siste bloggen som virkerlig reddet livet mitt var Mat og Melankoli. Hun fikk meg til å åpne meg opp rundt problemene mine, snakket med meg i de vanskeligste øyeblikkene og gav meg 100% backing. Hun har slettet samtlige innlegg nå, men det betyr bare at dere ikke får innsikt i de tekstene som endret synet mitt på mine egne problemer. Jeg kjenner henne RL (heldigvis), så hun får rare telefonoppringinger fra meg på helt feil tidspunkt. Jeg liker henne litt for godt til å tørre å ta kontakt i de dårlige periodene. Det er sånn noen ganger. De jeg er mest redd for å miste er dem jeg i minst grad våger å snakke med når jeg er i «Omg! Jeg er et motbydelig menneske»-modus.
En bitteliten takk
Uansett: Jeg fikk en pris fra Lin som jeg har ventet med å gi videre. Jeg skal gi den til kvinnelige bloggere som har gitt meg noe spesielt, lært meg nye ting og bragt glede og ny generøsitet inn i livet mitt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre kandidater enn dem som fikk meg til å begynne å fikse hodet mitt.
Værsågod, mine damer:
Den er opprinnelig laget av Tammy Vitale. Du kan gi den videre til én eller etthundre andre damer. Det er opp til deg.
Takk for at dere fikk meg til å endre syn på meg selv.
Jeg blir litt kvalm av å høre om slike mennesker som de tidligere vennene dine, de fortjener virkelig ikke å kjenne deg.
Og folk mener blogging er bortkasta tid..?:)
Frøken Skavlan’s last blog post..Passe store rykter
*trampeklapp for prismottakerne*
Lin’s last blog post..Godt sagt
Ja, og Virrvarr, da.
Lin’s last blog post..Godt sagt
!!!
Herregud for noen taper-individer du heldigvis har slått opp med!! Redde små mennesker?
Glad du blogger virrvar, du er i den samme kategorien for meg som disse bloggedamene du nevnte posten var/er for deg:) Det er inspirerende (og morsomt) å lese bloggen din.
Jeg tror at nå er du den bloggeren som kan få andre til å våge å be om hjelp, til å se at de ikke er alene om ha det vanskelig, til å se at det går ann å være både syk og smart på én gang.
Det du gjør med ord her på bloggen din er utrolig viktig!
Jeg er stolt av deg, jeg!
Lene’s last blog post..Årets stevia-høst
Ja, du er garantert til stor hjelp for mange selv, Virrvarr!
Sigrun’s last blog post..Kjære Virrvarr
[...] Uansett. Det jeg egentlig skulle skrive om var altså ikke meg og mine manglende evner til å ta hint og følge regler - det var Virrvarrs post om hvilke bloggere som bidro til at hun i dag er noenlunde oppegående [...]
Oj oj. Jeg klarer ikke å sette meg inn i det her, men jeg tenker av og til at hjernen er så ufattbart kompleks at det skal godt gjøres at ingenting roter seg til inn imellom. Hjernen har fullt opp med å tolke, kode lyd og bilder i fire dimensjoner og gjøre koblinger til tidligere konsepter. Mye skjer når vi sover. En skal være ignorant for å tro at det alltid er nødt til å fungere. Puh. Håper det går bra og at boka selger som hakka loff.
eilif’s last blog post..Live Messenger?
Det er mange som trur folk blir bra igjen om dei berre skjerpar seg, og beste måten å få folk til å skjerpe seg på er å stille krav og kjefte.
Overraskande mange mødre held på slik.
Bra du gjorde det slutt med dei, Virrvarr. Det var anten det, eller at dei fekk ei openbaring.
Avil’s last blog post..Alt er mogleg
Åååå, jeg blir så forb… nei, heller trist, men vet det er slik. Jeg løser det med å trekke meg unna først jeg, så er det ingen som trenger å trekke seg unna meg. Ingen god løsning da men.
Det er jo nettopp dette å kunne være ærlig, si fra når en ikke orker/ greier, ikke bare dikte opp tomme unskyldninger.
Bloggverden viser at vi er mange, vi er faktisk ganske normale da vel?
Skrev litt om dette med å ta seg sammen http://tankespeil.torib.com/?p=1217
Nå er jeg desverre ikke så flink å skrive og uttrykke meg som du og en del andre, men jeg gjør det på mitt enkle vis.
(ps du utfordres herved til å delta i Kublogg Parade)
Graylady’s last blog post..Ku utfordring
Hvordan skal man komme seg bort fra et vondt sted når de “vennene” man har bare opptrer som et ekko til ens egen selvdestruktivitet? Det kan være vanskelig å gjøre det slutt med sånne venner også, for når man er på et slikt sted kan det føles så uendelig mye tyngre å møte livet uten venner enn med dårlige venner.
Jeg vil si tusen takk, Virrvarr, for en flott og åpen blogg, det er ikke så lenge siden jeg oppdaget den, men det jeg har lest så langt gir ihvertfall meg både styrke og inspirasjon.
Drømmetåke’s last blog post..Syk….. kanskje?
Og så påstår noen at blogging er unyttig.
Takk for at du skrev denne posten, Virrvarr. Den er kjempeviktig, på flere måter.
abre’s last blog post..Om menn og klær
Nydelige Virrvarr.
Titta’s last blog post..Happy birthday to you!
Godt å høre at du dumpet dustene, Virrvarr. Det er utrolig mange egosentriske, overflatiske mennesker der ute som mener at vennskap bare dreier seg om solskinnsdager. Their loss, vil jeg si, for som du blogget om for en stund tilbake, er det jo så mye verdifullt i deg - du er - alle er - mer enn “sykdom”.
Jeg heier på virrvarr, amelie og delirium og alle mennesker som våger å være ekte, hele og nære. Dere beriker verden!
Rockette’s last blog post..Om verden fikk stemme ved det amerikanske valget?
Hmm… Kjipe “venner” det der ass… De reaksjonene gjorde meg litt overraska faktisk (og jeg som er så verdensvant og blasert). Er det et spesielt miljø eller er det såpass mye kjipe folk ute og går over alt?
*stor varm klem*
*rødme og pirke litt med foten i bakken*
Det er sånt som dette som varmer et sted jeg ikke visste finnes nesten i meg og som gjør at jeg ikke sletter tekstene på dager jeg tenker at jeg kanskje har stigmatisert meg selv masse på internett og tenk om noen jeg kjenner skulle finne dem liksom. Og som gjør meg glad for at jeg har klart å finne frem telefonnummeret til psykologen som jeg skal ha timer med igjen, selv om jeg ikke har klart å ta mot til meg for å ringe riktig enda (for sånne psykologer kan være litt skumle kjenner jeg på).
Delirium~’s last blog post..Helgemoro for hele familien
Jeg må si jeg er sjokkert over hvordan enkelte behandler venner som sliter med sykdom. Jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke har noen slike “venner” i livet mitt.
Jeg har aldri opplevd at noen har vært negative til min sykdom, men så er kanskje leddgikt mer “akseptert” enn psykiske lidelser. Mennesker har en tendens til å “akseptere” problemer de kan se, og avfeie problemer som er usynlige som bare tull.
Egentlig er det ganske godt at jeg de siste åra har blitt så hardt angrepet av min sykdom, for nå er den slett ikke usynlig lenger. Folk “aksepterer” meg dermed som handicappet, siden de faktisk ser at jeg er det.
Sterkt av deg Virrvarr å skrive så åpent om dette emnet.
Peter andre jensen’s last blog post..Øk salget ved å gjøre produktet dårligere
Jeg synes også at det er veldig bra at både du, Delirium og andre skriver om disse skjulte sykdommene og hvordan det er å leve med dem, siden jeg også tror at det blir lettere for folk å forstå.
Kristin’s last blog post..Hvorfor det virker som om Law of Attraction er reelt
Ellers skjønner jeg ikke helt hva de vennene dine tenkte. - Det får være en ting om man ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til “gale” mennesker, men.
Kristin’s last blog post..Hvorfor det virker som om Law of Attraction er reelt
Dessverre er det ofte sånn at man får seg en ekstra på trynet av de man trodde var ekte venner når man opplever fæle ting. Måten dine tidligere “venner” har uttrykt seg er ubeskrivelig ille. En ting er å dempe aktiviteten i et vennskap når ting blir litt vel heftig - jeg mener for å ta vare på seg selv også - det er en ekstrem påkjenning å bevitne gjentatte selvmordforsøk, beskyldninger, virkelig twisted virkelighetsoppfatning og ja… you name it, men det har noe med måten man gjør det på. Et vennskap som er basert på kjærlighet og omtanke tåler veldig mye, også pauser fra hverandre når det trengs, men ikke sånn som det her! Vennene dine burde ikke ha blitt så redde, men skjønt at de ikke kunne kurere deg eller trodd at det var det du forventet, eller hva? Når man er så ødelagt trenger man venner som bekrefter at “jeg er her og jeg bryr meg, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”. Har jeg rett?
Uansett - jeg er så enig med flere over her: du setter viktige spor etter deg, og det du skriver betyr mye for mange! Har lest her mange ganger, og jeg kommer tilbake stadig vekk. Ser forresten svært fram til å lese boken!
Trips & Tics’s last blog post..Bloggflytting
Du skal i alle fall vite at du har vært og er en svært viktig person for meg i blogglandskapet. En følelse av gjenkjennelse, en påminnelse om at man kan overleve å gå under og komme sterkere ut av det.
Martine Votvik’s last blog post..Frihet
Jeg har opplevd en del rare reaksjoner folk imellom, og noe av det står litt i stil med dette.
For eksempel forsøkte en jeg kjenner å ta livet av seg en gang, og en annen venn av oss, som jeg i det daglige opplever som sympatisk, fikk for seg at “dette gjorde han bare for å få oppmerksomhet”…. som om han måtte sette opp en slags sperre.
Sånne som fjaser i vei om styrke og svakhet kan man riste av seg veldig lett når man er oppe, men er man nede kan man faktisk ta til seg all slags negativt tøv.
Det kan være skremmende og utmattende med deprimerte venner, og man kan føle det som om man blir dratt med i et dragsug. Det hender man er maktesløs. En eksvenn av meg var deprimert, og han ble avhengig av å ha meg i nærheten veldig, veldig mye slik at jeg kunne si snille ting til ham, men han klarte likevel å tolke det meste jeg gjorde negativt. Jeg tryglet ham etter hvert om å oppsøke psykolog, men han nektet plent, og gikk rundt og snakket nedsettende om meg bak ryggen min.
Andre igjen oppsøker folk som er nede, fordi de er lettere å kontrollere.
Jeg har opplevd en del rare reaksjoner folk imellom, og noe av det står litt i stil med dette.
For eksempel forsøkte en jeg kjenner å ta livet av seg en gang, og en annen venn av oss, som jeg i det daglige opplever som sympatisk, fikk for seg at “dette gjorde han bare for å få oppmerksomhet”…. som om han måtte sette opp en slags sperre.
Sånne som fjaser i vei om styrke og svakhet kan man riste av seg veldig lett når man er oppe, men er man nede kan man faktisk ta til seg all slags negativt tøv.
Det kan være skremmende og utmattende med deprimerte venner, og man kan føle det som om man blir dratt med i et dragsug. Det hender man er maktesløs. En eksvenn av meg var deprimert, og han ble avhengig av å ha meg i nærheten veldig, veldig mye slik at jeg kunne si snille ting til ham, men han klarte likevel å tolke det meste jeg gjorde negativt. Jeg tryglet ham etter hvert om å oppsøke psykolog, men han nektet plent, og gikk rundt og snakket nedsettende om meg bak ryggen min.
Andre igjen oppsøker folk som er nede, fordi de er lettere å kontrollere.
Og forresten, det hadde sikkert ikke blitt så bra tegneserier med han der dotten. Ikke akkurat Kong Innsikt.
Aiai. SOm PTSD pasient kjenner jeg meg igjen, med plenty av “venner” som ikke liker når ting blir ubehagelig. Især venn nr#2 burde fått et balltre tredd opp i &%%&¤¤. mph. Hang du med satanister og black-metallere før, eller?
Selv er jeg stor sterk tatovert gammalpunker (vi har felles kjente) og det er ikke et miljø der svakhet er akkurat noe man snakker om så høyt. Det er interessant å se at “ressurs-personene” i våre raddis miljøer oftest er de med minst empati, mens de mer forsiktige og ikke fullt så skråsikre folk ofte har mye mer å komme med.
Hilsener fra Modum bad
Det er jo utrolig trist hvordan såkalte “venner” kan oppføre seg i en vanskelig situasjon, men ære være deg for at du klarer å sortere tankene og følelsene midt oppi alt dette!
SerendipityCat’s last blog post..Spennende finale!!
Angående bipolaritet. Har du hørt om Devin Townsend? Han er riktignok tilnærmelsesvis rablende gal, i tillegg til bipolar - men han lager høyst interessant musikk både solo, og via bandet Strapping Young Lad. Sjekk ut: http://www.myspace.com/strappingyounglad
Også var det denne brilliante dokumentaren fra Stephen Fry om emnet. Anbefales virkelig!
http://www.bbc.co.uk/health/tv_and_radio/secretlife_documentary.shtml
Jeg klarte ikke å finne en stream. En skam. Men her er noen linker til hans andre dokumentarer i serien.
http://www.youtube.com/watch?v=HrKqm2u6kqQ
http://www.mefeedia.com/entry/stephen-fry-guilty-2007-part-1/7745735
http://www.mefeedia.com/entry/stephen-fry-guilty-2007-part-2/7745734
http://www.mefeedia.com/entry/stephen-fry-guilty-2007-part-3/7745733
fata’s last blog post..Genistrek
Bra innlegg. Kan ikke si annet
Stian’s last blog post..De to viktigste ordene når du blogger
Hei! Litt seint å kommentere kanskje, men herregud som jeg kjenner meg igjen. Takk skal du ha.
Til alle som tror at det hjelper å si “jævla idiot” til folk som avlyser pga usynlige udefinerbare sjukdommer, føkk off. Det hjelper ikke. Og til folk som sier at det er innlysende at de ikke er venner: Josj, det kan de vel være. De skjønner bare ikke hva som foregår i huene til dem som ikke er som dem selv.
Marie’s last blog post..Ufordragelig/fall can really fuck you up the most
Hei Virrvarr
Jeg skulle skrevet en kommentar til deg og takket deg for LENGE siden. Ble gjort oppmerksom på denne posten av en av leserne mine, leste det du hadde skrevet, og ble veldig rørt/ takknemlig/ glad. (Jeg fikk liksom aldri skrevet denne kommentaren. Idag måtte jeg google og styre litt for å finne den igjen
Tusen takk for gode ord - du hadde skrevet ting på en så fin måte. Ikke minst må jeg si at jeg kjenner meg takknemlig som har fått bety noe i forhold til det du skriver om. Det er godt å vite at ens egne utfordringer og vanskelige faser, kan gi mening til andre senere. Jeg håper du har det bra og bedre, og jeg er så glad for å høre at du - da ting var som tøffest - tok noen grep. Det var det jeg selv skulle gjort, og som jeg har angret mye på i etterkant.
Forøvrig gratulerer med bok!
Ha en finfin lørdag!
Klem fra Amélie
Amélie’s last blog post..Glad og takknemlig