Vi er i siste innspurt av Jenter som kommer og vi har litt problemer med illustrasjonene. Den opprinnelige idéen var at Grevinnen og jeg skulle illustrere boken selv. Siden jeg ble litt for syk til å orke annet enn å skrive, endte vi opp med halvparten så mange tegninger som vi skulle rett før frist- Grevinnen sin halvpart.
Nå hører det med til historien at jeg har en tegnekyndig lillesøster som tilbød seg å hjelpe til de siste dagene av innspurten. Hun tegnet opp samtlige av bildene vi skulle ha til boken, men i en ganske annen strek og stil enn det Grevinnen hadde gjort. Så nå sitter vi og klør oss i hodet og skal forsøke å bestemme oss for hva slags illustrasjonstype vi skal gå for.
Og det er her, kjære lesere, at jeg vil ha innspill fra dere. Personlig foretrekker jeg nemlig streken til søsteren min. Jeg er en smule inhabil- siden det faktisk er min søster det er snakk om, men jeg synes de har en mer sexy look og mindre unaturlige kropper. Grevinnens illustrasjoner har på den andre siden en mer tegneserieaktig stil, og det er kanskje det hippe og kule å ha i bøker om dagen? Forlaget er litt stressa på at ikke alt går etter planen og stiller spørsmålet: Må en sexbok ha illustrasjoner i det hele tatt?
For å gi dere et visst inntrykk av stilen på illustrasjonene:
Her er en fingerpule-scene tegnet av søsteren min:
Her er en gruppesex-scene tegnet av Grevinnen:
Siden dere faktisk skal lese boken- hva fungerer best? Lillesøsters illustrasjoner, Grevinnens illustrasjoner eller ingen illustrasjoner? Selv har jeg vært så syk at det ikke blir noe Virrvarr-illustrasjoner, så det toget har gått.
Selv har jeg tilbragt det siste året med å lese sexbøker av sex-positive feminister, og kjenner meg på fornavn med de viktigste. Betty og jeg har ledd, diskutert, kranglet og onanert sammen den tiden vi utformet konseptet Jenter som kommer, og jeg merker at jeg har blitt glad i amerikas galeste sexspaltist selv om vi aldri har truffet hverandre.
Betty Dodson begynte sin karriere som billedkunster, ikke som helsepersonell. Veien hennes til å bli onaniens talsperson nr. 1 begynte med at hun gjorde en del tegninger av mennesker som hadde sex. De fikk masse positiv respons. Den neste utstillingen hennes viste mennesker som hadde sex på egenhånd, og plutselig befant hun seg i en politisk diskusjon.
Sex kunne være kunst, onani kunne ikke. Dodson beveget seg fra å forsvare tegninger av damer med dildo til å lage studiesirkler i hvordan få orgasme, opplysningsvideoer om kvinners kropp og underliv og skrive bøker om hvorfor vårt primære seksualliv er med oss selv, ikke med en partner.
På mange måter kan vi si at Betty er dama bak «brett opp og se på kjønnsorganet ditt i speilet»- klisjéen. Hun har sittet i sirkel med tusenvis av damer de siste tredve årene og sammenlignet klitorisstørrelse og kjønnsleppe-form med dem. I tillegg er hun kjent for visjonære og upassende utspill om sex og seksualitet. Første gang jeg åpnet den mest kjente boken hennes, Sex for one, fikk jeg fullstendig bakoversveis selv.
Dodsons visjon av sin egen alderdom hvor hun skulle bo i kollektiv med andre pensjonister og ha felles-onani med dem foran en pornofilm hver kveld, med lufta summende av stønning og vibratorduring blir presentert så tidlig som på side fire, og satte ut selv «frisinnede» Virrvarr. Likevel var delen som sjokkerte meg mest Bettys fortelling om da hun bestemte seg for å ta opp onani som frigjøringsprosjekt. Hun tok opp telefonen og ringte rundt til alle damer hun kjente for å spørre hvordan det stod til med dem, rent masturbasjonsmessig.
Min personlige favoritt er samtalen med hennes mor, som åpner med replikken:
«Mom? When was the last time you masturbated to orgasm?»
Betty Dodson forteller en historie om seksualitet og seksualopplysning uten intimsone. Mens store deler av den feministiske bevegelsen var opptatt av den smertefulle siden av sex, av overgrep, fornedrelse og tvang, ville Dodson jobbe på glasiden og slå sitt slag for seksuell frigjøring med én dame og én orgasme av gangen. Sex for one er en nyttig, lettlest og tidvis provoserende morsom bok, og selv om jeg har problemer med en del av de tingene Dodson skriver om, stiller hun noen gode spørsmål om hvordan vi tenker om kropp, kjønn, sex og orgasme.
De viktigste temaene hun tar for seg ( i følge meg) :
At onani ikke er sett på som sex. I used to think masturbation was not really sex because it only involved me. That’s a very limited view of human sexuality, and it isn’t going to work for women.
At samfunnet forteller oss at ordentlig sex er penis inne vagina, ikke det som gir oss orgasme. I et essay påpeker hun hvordan vibratorer og onaniteknikker anbefales som oppvarming til samleie. Svaret hennes lyder: «Well, I like to see oral sex and manual sex and intercourse as foreplay for my vibrator sex.»
Samtidig presenterer ikke Dodson et syn på onani som fungerer for alle. Selv om det er en fin tanke at alle får et godt forhold til kjønnsorganet sitt av å ta på seg selv foran speilet, er det ikke alle som føler seg komfortable med en slik tilnærming. Teknikkene hennes er ikke spesielt mangfoldige, og du får en sterk følelse av at hun forklarer den «riktige» måten å gjøre ting på i det hun har skrevet. Likevel er hun en relevant praktiker på området. Jeg skriver «praktiker», fordi det å bruke ordet «teoretiker» om Dodson blir helt på tur.
Nå er hun over søtti, og har startet en ny kampanje rundt sex og feminisme med utgangspunkt i spørsmålet: «What does fucking like a feminist mean to you?» Målet er å skape en visjon om seksuell frigjøring, ikke bare en kritikk av det patriarkalske synet på kvinners seksualitet. Jeg synes spørsmålet er intressant, og tenker å skrive noe rundt det i forbindelse med lanseringen av Jenter som kommer. Jeg håper flere andre tar tak i spørsmålet, også.
Hoffine tar fotografier med utgangspunkt i horror-sjangeren. I motsetning til mange fotografer som reiser ut i det virkerlige livet for å fange realitetene på film, konstruerer han scener i studio med spesialeffektsminke, røykmaskiner og kulisser for hvert enkelt bilde han tar. Resultatet er bilder du blir sittende og stirre forhekset på i lang tid. De er kunstferdige, skremmende vakre og skjærer deg i øynene på samme tid. Bildene hans er «eye-candy», men de smaker ikke godt. Nok prating- her er noen eksempler:
Her ser du før og etterbilde fra Hoffins fotostudio, som gir et inntrykk av grundig kulissejobbing:
Noe av det som gjør Hoffins bilder så vanskelige å se på for meg, er at de knoter til instinktet jeg har om at fotografier viser sannheten. Selv om jeg er vant til skremmende scener i spillefilm, er jeg ikke vant til dem på bilder. En annen ting er at de visualiserer barndomsredsler du har følt, men aldri sett. Det er farlige dyr på loftet. Noe galt har skjedd med mamma mens du sov. Hoffin uttaler i et intervju at det nettopp er disse skrekk-klisjéene han jakter på:
We can all relate to the idea of a monster hiding under the bed, but we’ve never seen a photograph of it before. Through photography, I want to explore archetypes that we are already familiar with. I want to drag our psychological monsters out into the light of day and take pictures of them.
Ved hjelp av sterk iscenesetting og bilder hentet ut fra horrorfilmenes typegalleri, forteller Hoffin øyeblikksfortellinger. Sånn sett henger bakgrunnen hans sammen med bildene – han har graden sin i britisk litteratur, ikke i kunstfag. Serien med realiserte mareritt fra barndommen er den første i en planlagt fotoserie om frykt. Den bildeserien han har under produksjon nå tar for seg den voksne frykten – terrorisme, epidimier, klimaendringer, økonomisk krise og samfunnsoppløsning generelt. Jeg gleder meg.
Husarbeidsmessig er jeg passelig persolighetsforstyrret. På den ene siden er jeg en hybelkanin som lever lykkelig inntullet i et støvete pledd i en støvete sofa med en tekopp jeg ikke har vasket på over en uke. Jeg har jo bare hatt te i den, uansett… På den andre siden har jeg en femtitallshusmor i magen. En sånn fanatisk bollebaker med forkle som pusser vinduer med eddikvann og vasker listene med salmiakk og grønnsåpe i tur og orden.
Mr. Jackson er også temmelig føkket. Da jeg ble sammen med ham, viste han meg de pene muggsopp-samlingene i vinduskarmen sin og skyflet smilende de skittne boxershortsene sine fra den eneste ledige stolen i rommet. «Sjokomelk mugner annerledes enn kefir» sier Mr. Jackson. Han er ikke bare en lite huslig fyr- han er en real muggkjenner. Samtidig er Mr. Jackson også selvutnevnt radikal feminist og svært opptatt av at jo – han SKAL ta sin del av husarbeidet. Han skal. Han skal bare spille litt dataspill først…
Da vi flyttet sammen fikk vi husarbeidsproblemer. Vi kranglet ikke om hvorvidt Mr. Jackson skulle gjøre like mye som meg – vi kranglet om når det var rotete. «Du har jo ryddet opp lenge før jeg skjønner at det er rotete her» sa Mr. Jackson. «Du får ikke gjøre min jobb. La det skittentøyet ligge.» Etterhvert fant jeg meg bare i at huset vårt så ut som åstedet i en klassisk krimserie. Jeg justerte mine forventninger til renslighet og orden etter den største grisen i forholdet og begynte å spille dataspill. Abre beskriver prosessen i sitt geniale innlegg Husstell for enslige.
Jeg vet ikke egentlig om noen løsning på husarbeidsproblemet som ikke innebærer at 1. jeg gjør mest eller 2. at jeg antar rollen som virkerlig bitchy, masete kjerring med kjevle til enhver tid. Noen som har bedre erfaringer med å løse problemstillingen enn meg?
Jeg vant Den Gyldne Q. Jeg vant Esquils-hjemmelagde-elitistiske-interne-lite-representative kåring av «Norges beste blogger». Uansett om den ikke representerer hele blogger-øyriket burde en sånn positiv tilbakemelding være et høydare.
Jeg burde vært glad. Ja, jeg fikk sommerfugler i magen av nominasjonsrunden, jeg ble glad for alle de pene kommentarer. Nå er jeg bare svimmel og kvalm, så dette blir verdens dårligste takketale.
Jeg blir glad av veldig mange ting. Jeg kan ikke kjøre bergensbanen uten å gå i ekstase av fjell med snø på. «Fjell-fjell-fjell-fjell-tooooog! Stooore fjell!» synger jeg. Like entusiastisk hver eneste gang, til Mr. Jacksons store ergrelse. Jeg går i Star Wars-trance når vi kjører forbi Finse. Jeg tror jeg ser Han Solo grave snøhule mellom alle de nedsnødde små hyttene.
Jeg blir glad av farvekritt og soyamelk og av å plukke sopp i skogen. Jeg blir lykkelig av vannliljer, syriner og lønneblader som plutselig blir knallrøde i slutten av september. Det er plass til så mye lykke i brystet mitt.
Men jeg ble ikke glad av å vinne denne kåringen, og det skremmer meg. Siden jeg ikke klarer å feike «Hoppsan-hurra-hurra!» til dere, må jeg bli litt intim istedet. Here goes:
Hodet mitt er delt i en rasjonell og en emosjonell del. Den emosjonelle delen er overbevist om én ting: At jeg er den mest forferdelige personen i hele verden. Utkrøpent uspiselig. Dum. Slem. Og skyld i alt som er galt noen sinne. Den rasjonelle delen av hodet mitt vet at dette muligens er litt…usynkronisert med virkeligheten.
Dermed leter tenke-delen av hodet etter bevis på at følelsesdelen tar feil. Den rasjonelle delen har nemlig fått med seg at den emosjonelle delen er psykisk syk, og ikke til å stole på. De to delene av hodet ender dermed opp i spennende rettsaker om hva som er Sannheten om Virrvarr. De kan se slik ut:
Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.
Tenke-Virrvarr: Du gjør det hele tiden. Det er en indikasjon på at du er flink til det.
Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.
Tenke-Virrvarr: Spartacus Forlag vil utgi boken din. Det er en indikasjon på at du kan skrive.
Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.
Tenke-Virrvarr: Du kom inn på Forfatterstudiet i Bø på grunn av tekster du skrev. Det er en indikasjon på at du er flink til å skrive.
Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.
På en side er selvfølelsen min avhengig av ekstern bekreftelse for å ikke implodere. På den andre siden er jeg like flink til å forholde meg til positiv respons som en sil er til å være vannbøtte.
Derfor blir denne «Gratulerer – her er en premie!»-greia veldig vanskelig for meg å takle. Den rasjonelle delen av hodet mitt skjønner at dette er et øyeblikk for seiersdans, selvtilfreds glising, jubling og takketaler.
Problemet er at Føle-Virrvarr fremdeles sier «Du suger. Bloggen suger. Ingen liker deg. Og nå som du har vunnet en premie, kommer alle til å synes at du er en overlegen viktigper i tillegg. Du suger.» og førsteplassen blir en påminnelse om hvor mye jeg egentlig sliter. Fordi jeg skjønner at jeg er ganske på bærtur når jeg føler meg som verdens minste lort i verdens største potte samtidig som jeg får positiv oppmerksomhet av en annen verden. Det er en påminnelse om at det sorte hullet jeg har inne i meg ikke kan fylles av andres ros, men av min egen trygghet.
Bare så det er sagt: Jeg får utrolig mye ut av å skrive denne bloggen. Jeg setter pris på alle kommentarene dere skriver. Jeg er helt lamslått av alle de hyggelige kommentarene, stemmene og utspillene om meg på bloggen til Esquil. Tusen takk. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg møtte meg selv i døra nå.
Ja, jeg vet at konkurranser ikke egentlig betyr noe. Ja, jeg vet at det enste man vinner er heder, ære og en stygg, gul animert Q å klistre i bloggmargen sin. Og nå som Amos har utlovet skuddpremie på den gyldne kua er det jo nesten litt risikofylt å delta i denne konkurransen
For å komme til saken: Jeg klarer ikke la være å la meg rive med. Det er Gyldne Q-finale idag, og jeg er en av de nominerte. Så det hadde jo vært kos om du gikk inn her og skrev Virrvarr i kommentarfeltet? Virrvarr sammen med ni andre navn hadde vært enda koseligere ^_^ Pretty please? *dådyrøyne*
“Jeg er av den oppfatning at problemet ikke er mye fokus på sex, men hva slags fokus det er på sex.”
Ja, jeg er i det store og det hele enig. Men jeg har venner som føler seg skikkelig unormale i møte med samfunnet fordi de — rett og slett er fornøyd med ikke å ha så mye sex. Det finnes aseksuelle mennesker, og mennesker som har sex litt lenger ned på prioriteringslista enn for eksempel undertegnede. Da hadde det kanskje vært greit å ha noen kriker og kroker i mediesamfunnet som ga en litt pusterom og litt fri, også?
Utsagnet fikk meg til å gruble litt. Jeg kjenner også folk som ikke ser på sex som noe så spennende som jeg gjør. Samtidg- når du som en person som ikke er så intressert i sex, behøver et pusterom fra seksualisert media, impliserer det at all sex vi møter i samfunnet må være opphissende, at sex fremstilles på en innvaderende måte.
Ingen forventer at alle skildringer av mat skal være apetittvekkende. Hvorfor må alle skildringer av sex være erotiske? Er seksualiteten en naturlig del av livene våre hvis det eneste uttrykket vi møter i offentligheten, er den pirrende versjonen?
En av favorittfilmene mine, Shortbus av John Cameron Mitchell, leker med denne problemstillingen. Utfra norsk pornolovgivning er Shortbus en pornofilm fordi den viser kjønnsorganer i bevegelse – svært eksplisitt bevegelse.
Filmen inneholder scener med autofellatio, BDSM og en trekant mellom tre menn med en usedvanlig kreativ blanding av rimming og syning av den amerikanske nasjonalsangen.Sexscenene i filmen er basert på mange timers improvisasjon og viser ordentlige opphisselse og orgasme.
Likevel tror jeg ingen som ser Shortbus vil oppfatte filmen som en pornofilm. Grunnen? Scenene er ikke filmet med tanke på at de skal virke erotiske.
Sexen virker klønete, komisk og koselig, og inngår i en fortelling om ensomhet, forventninger, selvmord og samhold. Sex-scenene blir brukt som virkemidler for å fortelle en hjerteskjærene historie, ikke som klimaks i en film med et opphissende plott.
Mitchell forklarer all sexen i Shortbus som en post-freudiansk historie om seksualitet. Film og litteratur fra forrige årtusen er full av erotisk, underliggende symbolikk i dagligdagse hendelser. I gamle filmer ser du et tog forsvinne inn i tunnelen rett etter at helten og heltinnen har kysset, og litteraturen flommer over av blomster, bier og andre antydninger.
Nå, som samfunnet i større grad aksepterer realistiske sexskildringer, kan sex brukes som metafor for andre aspekter av livet, fra samhold og komikk til eksistensiell angst.
Sex, like music, is a universal language. We want to use it to introduce character, evoke emotion, propel the plot. Sex is also the funniest thing I know. How the hell do we find ourselves in those positions?
-Mitchell
Se traileren her:
Ved å vise hvordan de forskjellige karakterene forholder seg til seksualiteten sin, tegner Shortbus komplekse og varierte personligheter på en ny måte. På denne måten trekker Mitchell fortellinger om seksualitet ut av tradisjonen der sex bare vises for å gi deg lyst på sex, og gjør det til en naturlig del av livene våre i stedet.
I tillegg får vi helt andre seksuelle fremstillinger når sex skal brukes som virkemiddel for å beskrive personligheter enn det fremstillingene vi møter i populærkulturen. I Mitchells film blir sex en naturlig del av tilværelsen, ikke et tabuområde som brukes for å selge sukkertøy og CD’er.
Shortbus er et godt eksempel på hva jeg mener med «annerledes fokus på sex». Du kan snakke, skrive og filme sex på en måte som ikke er sexy, men river deg i hjerterøttene. På samme måte kan du snakke, skrive og filme noen som vasker bilen sin på en svært tradisjonell porno-sexy måte.
Sex og seksualitet kan bli en mer normalisert og mindre tabubelagt del av samfunnet vårt, uten at det blir påtrengende. Jeg har mer tro på avslappede historier om sex som motvekt til seksualiseringen enn sexfrie soner i massemedia.
«Vi lever i et overseksualisert samfunn!» sier folk til stadighet. Som sexbokforfatter er jeg kanskje svar skyldig? Jeg er av den oppfatning at problemet ikke er mye fokus på sex, men hva slags fokus det er på sex.
I reasearch-delen av Jenter som kommer-prosjektet leste jeg avsindig mange «vanlige» sexbøker, sexspalter og sextips i blader. Jeg kunne brukt tid og spalteplass på å beskrive de generelle tendensene i denne måten å skrive om sex på, men hvorfor skal jeg skrive når The Onion kan si det for meg?
Via Hannes hjørne fant jeg nemlig den beste parodien på Cosmopolitans sextips jeg har sett på evigheter. Kort sagt: Hvordan tilfredsstille mannen din.
Det er ikke noe galt i å ville gjøre det godt for kjæresten sin. Problemet er at fokuset på kvinners nytelse i tradisjonelle sexbøker er like stort som fokuset på kvinners selvstendige meninger i gammeldagse husmorguider. Og jeg antar jeg ikke behøver å påpeke heteronormativiteten i Cosmopolitans skriverier? Damer som har sex med andre damer finnes ikke som annet enn feature-journalistikk i kvinnemagasinene.
Noe av det mest problematiske med tradisjonelle sexskriverier, er hva slags seksualopplysning det faktisk fremstår som for unge lesere. For å sette ting på spissen: Tilfeldig 17 årgammel jente leser om hvordan tilfredstille guttekjæresten. Tilfeldig 17 årgammel gutt får seksualopplysningen sin fra mainstream porno. De havner nakne i samme seng. Hun vet at det viktigste er at han er fornøyd. Bladene har aldri lært henne om hva hun liker. Han tror at alle damer liker inn-ut-inn-ut uten noe dikkedarer. Cosmo + tradisjonelle pornovrangforestillinger = trist, kjedelig sex.
Jeg pleide å tro at problemene mine ikke var en psykisk lidelse, men et svart, seigt belegg som lå mellom klærne og huden min som ingen måtte se. Jeg visste at andre mennesker hadde angst, depresjon og var bipolare, og aksepterte det. Det var bare at den slags lidelser ikke var merkelapper som kunne klistres på meg.
Når jeg var selvdestruktiv, var det fordi jeg var en forferdelig person. Når jeg var for tung til sinns, var jeg «ubrukelig», «motbydelig», «patetisk» og «tragisk». Jeg hadde ingen sympati for meg selv. I tillegg hadde jeg en del venner som så på all form for svakhet som foraktelig, så selvhatet mitt fikk en god del smøring utenfra. Jeg ser tilbake på hva slags oppførsel jeg har funnet meg i fra menneskene omkring meg og blir sjokkert. La meg gi dere to anonymiserte eksempler:
Eksempel 1:
Det er morgenen etter at jeg har våknet opp fra et selvmordsforsøk, august 2007. Jeg sitter i sykehussengen og er dekket i ledninger. Min daværende «bestekompis» sender meg en sms.
Den lyder: «Mongo.»
Jeg svarer: «Unnskyld.»
Han skriver: «Jeg har ingen tid til overs for tapere. Jeg kommer ikke i begravelsen din hvis du dør.»
Jeg svarer: «Det skal ikke gjenta seg. Unnskyld.»
Han skriver: «Kom deg ut fra galehuset så fort som mulig, ellers finner jeg noen andre å lage tegneserier med.»
To dager senere har jeg snakket meg ut av lukket avdeling og sitter med kompisen på café. Jeg har med tegneblokk og er klar for å jobbe umenneskelig hardt med serieprosjektet vårt. «Bra.» sier han. «Bra at du skjerpet deg og sluttet å være en mongo.»
Eksempel 2:
Det er morgenen før jeg skal treffe en annen nær venn i 12-tiden. Problemet er at jeg ikke har sovet på flere døgn, og drømmene har blandet seg med virkerligheten til en grensepsykotisk tilstand der jeg sitter sammenkrøpet bak sengen og har feiekosten klar til å forsvare meg mot kjempeedderkopper og andre monstre som plutselig kravler rundt på veggene. «Du kan ikke gå ut nå,» sier Mr. Jackson. «Send ham en sms og forklar ståa. Han tar hensyn.» Jeg skriver at jeg ikke har sovet på tre døgn, er hinsides delirisk og at jeg desverre ikke er egnet for sosialt samvær.
Svaret uteblir. Istedenfor finner jeg ut i løpet av dagen at han har slettet meg fra facebook, msn, samtlige offentlige vennelister og skrevet et innlegg om hvor svak jeg er på den anonyme bloggen sin, og at han derfor ikke kan være venner med meg mer. Svaret mitt? Jeg kontaktet ham og unnskyldte meg alt jeg greide og lovet dyrt og hellig å slutte å være svak.
(Jeg har slått opp med begge to siden.)
Alle problemene mine var en hemmelig svart side av personligheten min som ingen måtte vite om. Hvis noen fant det ut, kom de til å slutte å like meg. Heldigvis var noen bloggere med på å endre min oppfatning av det jeg slet med:
Amelie 78
Først kom jeg over Amelie 78’s beskrivelse om hvordan hun møtte veggen og hvordan «flink pike»-syndromet skadet henne. Om hvordan de mest ressursterke av oss gjerne er de som sliter seg mest ut. Jeg leste til øyet ble stort og vått. Flinke, velformulerte, normale damen! Og hun var ikke flau! Takket være bloggserien hennes sykmeldte jeg meg fra studiene og tillot meg selv å være sliten.
Delirium – Frem fra skyggene
Så fant jeg Deliriums tekster om å leve med depresjon. Jeg hadde lest bloggen til Delirium flere år før jeg startet en blogg selv, og hadde vært hemmelig forelsket i henne etter å ha sett stilige bilder av henne flere steder på internetten. Hun var helten min, og hun skrev om ting jeg ikke torde å si høyt til vennene mine en gang.
Hun skrev ryddig og personlig om antidepressiva, selvmordstanker og jakten på en god psykolog. Jeg torde ikke gå til psykologen min selv om jeg hadde en. Jeg orket ikke tenke på at jeg hadde problemene jeg hadde. Og her skrev hun klokt og innsiktsfullt om et liv med psykisk sykdom. Hvordan kunne jeg hate meg selv for å være redd&trist når Delirium var så smart og snill, men like redd&trist hun også?
Takket være bloggen hennes kontaktet jeg psykologen min på nytt og la meg inn på psykiatrisk frivillig når selvdestruktiviteten ble for påtrengende. I tillegg begynte jeg langsomt å gi slipp på tanken at alt jeg strevde med var min feil, min indre deformering.
Mat og melankoli
Den siste bloggen som virkerlig reddet livet mitt var Mat og Melankoli. Hun fikk meg til å åpne meg opp rundt problemene mine, snakket med meg i de vanskeligste øyeblikkene og gav meg 100% backing. Hun har slettet samtlige innlegg nå, men det betyr bare at dere ikke får innsikt i de tekstene som endret synet mitt på mine egne problemer. Jeg kjenner henne RL (heldigvis), så hun får rare telefonoppringinger fra meg på helt feil tidspunkt. Jeg liker henne litt for godt til å tørre å ta kontakt i de dårlige periodene. Det er sånn noen ganger. De jeg er mest redd for å miste er dem jeg i minst grad våger å snakke med når jeg er i «Omg! Jeg er et motbydelig menneske»-modus.
En bitteliten takk
Uansett: Jeg fikk en pris fra Lin som jeg har ventet med å gi videre. Jeg skal gi den til kvinnelige bloggere som har gitt meg noe spesielt, lært meg nye ting og bragt glede og ny generøsitet inn i livet mitt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre kandidater enn dem som fikk meg til å begynne å fikse hodet mitt.
Værsågod, mine damer:
Den er opprinnelig laget av Tammy Vitale. Du kan gi den videre til én eller etthundre andre damer. Det er opp til deg.
Takk for at dere fikk meg til å endre syn på meg selv.
Alle ble glade da vi fant ut at hunden til Mr. Jackson var blind, ikke sprø. Den lille, hvite ulldotten har vært personlighetsforstyrret i mange år, men det er ikke vanlig at friske hunder bommer på trappa, tryner i dørstokken og går seg bort mens du står fem meter fra den. Dyrlegen kikket ham i øynene og konstaterte «grå stær». Nå begynner øynene å bli hvit-grå, som om det er et lag med skummetmelk mellom hunden og verden.
Den blinde bikkja og jeg har ikke alltid likt hverandre noe særlig. Han ble kastrert i ung alder, men det har aldri forhindret ham i å jokke leggen min og hoppe opp i skjørtet mitt i et patetisk forsøk på å spise truse. Hunden er praktisk talt evnukk, men tørr-jokking på tilfeldige forbipasserende er en yndlingshobby. Han logrer og sikler med et underlig uttrykk rundt snuten som sier «Dette burde vært kjempegøy! Hva er det som mangler?»
I tillegg er han en bråkete liten hund. Han piper som en brannalarm, bjeffer bare du beveger deg ut av rommet han er i og knurrer om du gjør en brå bevegelse. Mr. Jackson elsker ham lidenskapelig, men jeg har alltid syntes han var en lodott av det slitsomme slaget. Dyret prøver å hoppe opp på hver syklist vi møter når vi går tur, inkludert motorsyklister, er i evig krig med nabohundene (som er fem størrelser større enn ham) og er alle katters klorepute.
Mr. Jackson mener at det finnes én konflikt i verden alle mennesker må ta stilling til, og det er krigen mellom hundene og kattene. Han er lojal til hundesiden, og er frustrert over at jeg liker alle typer firbente venner. Problemet til Mr. Jackson er at den blinde bikkja er en elendig soldat. Hver eneste gang hunden hans jager en katt, ender bikkja opp hos dyrlegen med brukket tå, oppklort øye eller noe annet blødende og akkutt. Mr. Jackson har foreslått at han kan bli en mer aktiv, deltagende part i kattejakten, men jeg har lagt ned veto. Jeg vil ikke være gift med mannen som løper etter nabolagets katter på kveldstid.
På alle måter var det en lettelse å skjønne at bikkja ikke ser noe. Det forklarer hvorfor kattene kan ta ham i bakhold, at han blir nervøs når vi går ut av rommet og tror at stålampen er en potensiell sexpartner. Og han er en ganske koselig lodott når han hopper opp på fanget mitt, krøller seg sammen som en kanelsnurr og vil kose. Vi varmer oss sammen foran peisen, og det kjennes som om det lille dyret smelter utover fanget mitt. Det blir en fin høst.
Inger
Unge Storalm
sara 
Mats Hanssen
Daniel Søland Jackson 
Bølge 
Annelandet
KenJ 
Loading ...
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
