Jeg har skrudd ned tempoet i livet mitt i løpet av sommeren og leker «bli friskere»-leken. Det er en langsom lek. Den får meg til å lete etter smarte løsninger på små problemer, rett og slett fordi gale damer er litt mer «støyømfintlige» enn friske damer. Jeg er ikke egentlig noen «fiks livet ditt»-blogger, men jeg tenkte jeg skulle gi dere innsyn i et par smarte løsninger som har fungert for meg i det siste.
*Kremt* Først ut:
Tidsplanlegging:
Jeg har alltid vært en todo-liste-junkie. Noen har en filofax de skriver opp alle avtalene sine i, mens jeg har hatt en liste med to hundre punkter over ting jeg skal gjøre. Det er noen gode ting ved å skrive todo-liste. Jeg har oversikt over hva jeg skal, jeg slipper stresset ved at jeg glemmer å gjøre ting og jeg får strukturert hodet mitt.
Hjernen vår liker best å tenke på én ting av gangen, så det å skrive ned alt på et sted reduserer stress. Problemet med laaange todolister er at jeg ser alt jeg skal gjøre hele tiden. Selv om jeg er aldri så flink en dag, får jeg ikke følelsen av å være ferdig når jeg stryker av åtte punkter på en liste med nesten tre hundre ting.
Heldigvis har jeg laget et nytt og forbedret system. Jeg har delt todo-listen min inn i to nye systemer.
En Remember the Milk-liste som jeg henter ut fem oppgaver fra hver dag. Disse fem punktene er dagens todo-liste. Jeg får redusert antall ting jeg gjør hver dag (et mål for meg, andre kan kanskje bli mer effektive av dette?), samtidig som jeg får gleden av å gjøre ferdig en todoliste hver kveld! Du skal ikke undervurdere gleden av å krysse ut alt og si at du er ferdig
En idéboks. Som en kreativ person er det veldig enkelt å putte opp alle de gode idéene jeg får på todo-listen min. På denne måten går idéer med utspring i overskudd over til å bli et stressmoment. «Jeg skulle jo lage ti små bilder av blekkspruter!» maser hjernen min. Dette har jeg løst ved å kjøpe meg en fin boks (min har det vært te i) og skrive hver eneste gode idé jeg får på en liten lapp og putte i boksen. På denne måten kan jeg trekke en lapp og gjøre det når «jeg må lage noe nååå!»-anfallene nærmer seg. Jeg stjal denne gode idéen fra Natasha.
For en mindre stressende hverdag- Revolusjonært Roteloft ^_^
Jeg har ikke blogget noe fra den amerikanske valgkampen inntil nå, delvis fordi jeg trodde både Clinton og Obama var bedre alternativer enn Bush og McCain og delvis fordi jeg er svært klar over at skillet mellom demokrat og republikaner ikke på noe vis er et skille mellom rødt og blått, men ekstremhøyre og litt mindre ekstremhøyre. Jeg har lest og holdt meg oppdatert, sett youtube-filmer og nyhetsklipp, men ikke engasjert meg nevneverdig.
Nå begynner ting å bli svært intressant, ihvertfall på et metapolitisk nivå. Hvorfor? Fordi det er intressant å se hva slags skyts McCain må bruke for å forsøke å vinne mot Obama. På den ene siden har du en folketaler som er ung, fresh, kjekk og gjør seg godt i media. Han sier «change!» i hver tredje settning og tiltrekker seg større publikum enn en popstjerne.
På den andre siden har du en gammel, gråhåret gubbe som hverken er noen spesielt god taler eller står for noe særlig spennende. Han har gleden av å representere partiet som har fostret USA’s mest upopulære president noensinne. På hvilken måte kan den gamle republikaneren vinne over den unge demokraten?
McCain sin kampanje forsøker å fremstille Obama som en popstjerne, klipper ham inn sammen med Britney og Paris Hilton og stiller spørsmål ved hvorvidt han er i stand til å lede noe som helst. Greit, snu motkandidatens største fordel til kritikk. Smart grep. Ulempen er at alle McCains reklamer for seg selv først og fremst handler om motkandidaten hans, ikke om ham selv. Sjekk ut denne:
Det mest spennende og litt kuriøse er hvordan McCain legger opp til å utnytte den superkristne befolkningens redsel for dommedag. Spørsmålet «Er Obama Antikrist?» brer seg som en farsott, og McCain spiller på samme frykten i denne valgkampvideoen.
La oss ta et skritt tilbake og se på hvordan Antikrist fremstilles i Johannes Åpenbaring. Han skal være den dyktige, tilsynelatende gode og velmenende folketaleren som skal få hele verden med seg. Folk skal tro at Antikrist er Kristus, mens han egentlig er Satans utsending på jorden som skal narre med seg de troende ut i synd og fortapelse. Bare Guds utvalgte skal se hvem han egentlig er.
USA er i økonomisk nedgangstid. Å trekke parallellen fra presidentvalget til jordens undergang er en måte å vekke mer frykt i folk. Ved å gi folk en subtil følelse av at Satan er i ferd med å bli valgt til president, øker man sjansen betraktelig for at Barack Obama skal bli utsatt for et atentat. 12 % av alle amerikanere tror Obama er muslim etter aktiv propaganda fra Fox News med venner. Hvis en tilsvarende del religiøse ekstremister får det for seg at han er Antikrist, svømmer han i svært varmt vann.
Det er ikke så ofte at konfliktaksen «Den Ondes Utsending» og «Det Godes Beskytter» trekkes inn så klart og tydelig som i denne valgkampen. Mens Obama snakker om tro på forandring, spiller McCain på frykten for dommedag. Hvor ble det av all politikken i metafysikken?
Denne samtalen fant sted ved den siste innleggelsen min på psykiatrisk:
Psykologen: Kan jeg få et par ord med deg i enerom, Virrvarr?
Virrvarr: Sure. Hva skjer?
Psykologen: Ikke ta dette ille opp, men… jeg hører du blogger mens du er her på sykehuset?
Virrvarr: Eh. Ja. Hvordan det?
Psykologen: Du har ikke tenkt på at det kan være problematisk?
Virrvarr: Problematisk på hvilken måte?
Psykologen: Vel, noen av pasientene kunne ta det ille opp. Og pleierne for den saks skyld…
Virrvarr: Ille opp? Hva mener du?
Psykologen: Du kan jo ikke forvente like god behandlig om du henger ut pleierne dine på internett ved navn.
Virrvarr: Jeg henger ikke ut noen ved navn! Jeg skifter kjønn og stilling på folk! Jeg skriver om hendelser så de skal bli ugjenkjennelige! Jeg har til og med kallenavn på mannen min og meg! Hva er det folk har reagert på i bloggen min?
Psykologen: Eh. Altså. Jeg har jo strengt tatt ikke lest den i det hele tatt. Bekymringen om at du blogget kom opp på et morgenmøte. Vi må jo tenke på sykehusets rykte, ikke sant?
Virrvarr: Ikke lest det? OMG! Gå og les før dere bekymrer dere, da! Jeg har ikke skrevet hvilket sykehus det er jeg er innlagt på en gang!
Psykologen: Vel, jeg kan sikkert ta en kikk, men du må huske på at jeg har mye å gjøre. Vi ville bare at du skulle tenke deg om før du skrev noe om oppholdet her på nettet.
Virrvarr: Jeg har blogget i halvannet år. Tro det eller ei, men jeg har en personvernspolicy. Jeg vet hva jeg driver med.
Psykologen: Jada, jada. Likevel tror jeg at det hadde vært best om du lot være å blogge mens du er her. Tenk på det som en … taushetsplikt?
Virrvarr: Pasienter har ikke taushetsplikt!
Psykologen: Selvfølgelig ikke. Kanskje du bare kan øve deg på å skrive om noe annet enn det som har skjedd i løpet av dagen? Om en bok du har lest eller noe i den duren?
Virrvarr: Tror du at jeg skriver dagbok på nettet, eller?!
Psykologen: Er det ikke det blogging er, da?
Virrvarr: Nei. Gå og les bloggen min og slutt å vær paranoid.
Psykologen: Vi er ikke paranoide, men jeg håper du forstår at pleierne kommer til å være skeptiske til å låne deg datamaskin resten av oppholdet?
Virrvarr: …
Psykologen: Vel, da tror jeg ikke det var noe mer? Det vil være bra for deg med en pause fra bloggingen, uansett. Du blir jo litt oppskaket når vi snakker om den.
Nei, jeg snakker ikke om din venn fra folkeeventyrene som Askeladden kappeter med. Den typen troll er forbehold Kittelsens malerier og souvernirbutikker på Gardermoen. Revolusjonært Roteloft gir deg den ultimate guiden til internett-troll og hvordan trolle best/verst mulig. Kurset er nyttig for alle, enten du er et troll og skal forbedre og effektivisere trollingen din, eller om du bare er en vanlig bruker som trenger å gjenkjenne et troll når du møter det.
Først: Hva er et internett-troll?
Wikipedia-essayet «What is a troll?» forsøker å definere troll på denne måten:
Ignorance is not trolling. Genuine dissent is not trolling. Biased editing, even if defended aggressively, is in itself not trolling. By themselves, misguided nominations, votes, and proposed policy are not trolling. They are only trolling when they are motivated by a program of malice rather than ignorance or bias. This requires a judgment of the personal motivation for another’s action. Such a judgment can never be made with anything approaching certainty. This fact should always be kept in mind when one is tempted to label someone a troll.
Trolling er ikke dumme kommentarer, å ta feil i en diskusjon eller å ha en annen agenda enn deg. Trolling er ikke kverulering eller å bruke hersketeknikker i debatt. Trolling er å gå bevisst inn for å forsure diskusjonsklimaet, lage mest mulig kvalm og rett og slett være kjip med vilje, ikke fordi man har misforstått eller er litt skarp i kantene.
På mange måter kan trolling sammenlignes med blotting. Noen skriver en drøy kommentar de veldig gjerne vil ha reaksjoner på, og hvis de får den reaksjonen fortsetter de å sende flere drøye kommentarer. Forskjellen på trolling og blotting er at du er usynlig som troll. Mens blotteren står der og vifter med tissen til barneskolebarn, sitter trollet glad og fornøyd på jobb og vet at ingen på Ubuntuforum er klar over at det egentlig er Pyntelige Pia Personalsjef som i all hemmelighet kommenterer som en gal under tag-linen «All Ubuntu-users are nazis!!!111»
Du kan trolle uten å være troll.
Begrepet «troll» har ført til det nye verbet «å trolle». Hva betyr det å trolle? Å gjøre det samme som et troll og oppføre seg som et troll. En av grunnene til at man skiller mellom å være troll og å trolle, er at mange kan bruke trollteknikker bevisst om de vil oppnå noe spesielt.
Hvis du er veldig irritert på et forum, er det å lage seg en ny bruker for å starte sure diskusjoner fulle av personangrep og usakligheter en effektiv metode for å få andre brukere til å bli slitne, oppgitte og forlate forumet.
Judith Donath beskriver skaden trolling påfører nettsamfunn på følgende vis:
Trolls can be costly in several ways. A troll can disrupt the discussion on a newsgroup, disseminate bad advice, and damage the feeling of trust in the newsgroup community. Furthermore, in a group that has become sensitized to trolling — where the rate of deception is high — many honestly naïve questions may be quickly rejected as trollings. This can be quite off-putting to the new user who upon venturing a first posting is immediately bombarded with angry accusations. Even if the accusation is unfounded, being branded a troll is quite damaging to one’s online reputation.” (Donath, 1999, p. 45)
«Jeg har trollet et frp-forum i hele dag!» skoggler en venn av meg. Han er en koselig kar så lenge han er på Rød Ungdoms forum og kommenterer i bloggen min, men går inn for å forsure tilværelsen for politiske motstandere for moro.
Siden det å trolle i ditt eget navn ikke gjør underverker for ditt gode navn og rykte, har ofte smarte troll bare en trolle-rolle med eget nick og epostadresse de bruker til å skrive hets¸personangrep og lage kvalm mens de skriver «normale kommentarer» med et navn de kan bli gjenkjent som. Ergo er det forskjell på å være troll hele tiden og trolle noen få steder. Begge deler er like slitsomt for dem som blir trollet.
Hvorfor trolle? Og hvem er trollene i virkerligheten?
Alle kan være troll. Læreren din, moren din og ellers profilerte politikere kan kose seg like mye med å trolle som den lett paranoide sektlederen i en menighet nær deg. Likevel kan vi dele opp trollene i følgende sosiale undergrupper:
Kosetrollene. De morer seg over å være usaklige, få reaksjoner og se nettsamfunn gå i oppløsning. Dette er ofte folk som vet at de troller og ler godt av sine egne vemmelige innspill. «Så velformulert og morsom trolling!» sier de til seg selv. «Haha, de blir nok sure på Kristenblogg etter at jeg skrev kommentaren om at Jesus er en lærhomse!» Linus Thorvals kosetroller litt når han kaller alle fra FreeBSD «masturbating monkeys». Hvis du lar kosetrollene være heelt i fred, gir de seg raskt. De vil le godt over hvor sinte folk blir over noe de bare sa «for moro skyld».
De politiske trollene. De er mot noe du er for, og går bevisst inn for å ødlegge debatten og personangripe deg til du ikke orker diskutere mer. Hvis du skriver en kritisk post om regjeringens harde asylpolitikk, vil det politiske trollet hoppe ut fra vg-nett og skrive et langt innlegg om at «håper du blir voldtatt av en negerfaen, muslimelsker!» Politiske troll kan være bevisste sabotører eller usaklige folk som bare er veldig provoserte.
Stalkertroll. De er ute etter å ta deg som enkeltperson. Folk du har fornærmet, være seg ekskjærester, politiske motstandere, eller noen du har utestengt i din tid som forummoderator. Det kan også være noen gærninger som føler seg avvist av deg fordi du ikke har svart på forumtråden deres eller linker til bloggen deres. Stalkertroll gjenkjennes på aktivt personangrep og «outing» av privat informasjon på nettet.
Gærning-troll. De vet at alle sigøynere er romvesner, alle katolikker er scientologer og at ingenting er så giftig som å spise geitost. De er her for å forkynne det skrekkelige budskap, enten de er på forum for Rosebusk-entusiaster eller i kommentarfeltet til bloggen din om webutvikling. Gærning-trollet lager seg en bruker på forum for venstreradikale og starter tråden «Det er syndig å onanere, barn!!!11» før du får sagt «moderator». Heldigvis er de enkle å kjenne igjen.
Kjepphest-trollet. Dette er en slitsom type, særlig i kombinasjon med andre troll. La oss si dere har fått et gærningtroll på forumet, og moderator vil kaste ham ut. «Hvorvidt jøder egentlig er MC-musene fra Mars har ingenting på Pelles PC-forum å gjøre.» Da kommer kjepphesttrollet og skriver tusen innlegg om sensur og yttringsfrihet. Etter dette kommer enhver kommentar kjepphesttrollet skriver, uavhengig av tråd, til å handle om sensur og yttringsfrihet. Kaster du ut kjepphest-trollet, kommer han til å lage en ny bruker hvor han øyeblikkelig starter en diskusjon med overskriften «Er dere det forumet som er så kjent for sensur og manglende yttringsfrihet?» Bytt ut «sensur og yttringsfrihet» med hvilket som helst annet tema og du har en formel for kjepphest-trollets lykkelige liv.
Klassiske trolltips:
Greit, du vet hva et troll er, du vet hva slags type troll du vil være og du er klar til å sette igang med å forsure dagen til alle nettbrukere nær deg. Her er noen godt brukte trolleteknikker:
Vær vulgær. Stygge ord, heftige personangrep og ekle ordspill skiller småtroll fra store troll. «Alle på VG-nett sitter hjemme og runker støttekontakten sin!» «Feministfaen! Feite fleskeberg! Du sminker deg med brukte tamponger!» Jo styggere og eklere, jo større sjanse for at noen føler de må svare like hardt tilbake.
ALLE SKIKKELIGE TROLL BRUKER MYE CAPS-LOCK!!!!!!111111one
Skal du ty til personangrep, så bruk fullt navn og mailadresse. Vet du hvor de bor? Kjør på!
Vær strategisk. Bruk deg god tid på å få venner og støttespillere om du tenker du skal trolle én bestemt person. Kanskje du skal avtale med noen folk om at du skal skrive et stygt innlegg og de skal hjelpe deg ved å følge opp?
Still ultimatum. «Det er enten meg eller Tore på dette forumet. Hvis ikke han slutter, slutter jeg!» «Hvis ikke den kjipe kommunisten legger ned nettsiden sin, legger jeg ned nettsiden min!»
Skriv det omvendte av det de andre i bloggen, forumet eller irc-kanalen mener. Registrer deg på ungdomsforumet til Pinsemenighteten og start tråden «Jeg elsker Satan!» Bli med i en motivasjonsgruppe for overvektige for å fortelle dem hva slags feite tapere de er og hvor tynn og lekker du er.
Finn din stil. Er du et langsomt, strategisk troll som venter på det rette øyeblikket for å trolle forumet i stykker, eller er du et hit-and-run-troll som elsker å legge igjen «Du suger!»-kommentarer på tilfeldige blogginnlegg for så å ikke komme tilbake?
Hvordan bekjempe troll?
Dette er heldigvis ganske enkelt. Ignorer dem, slett kommentarene deres og kast dem ut av forumet. Den viktigste huskeregelen er å ikke mate trollet. Det er veldig kjedelig å være troll om det ikke får noe reaksjon. Derfor er taushet det beste svaret på anonyme hatblogger og spamfilteret det beste svaret på troll-kommentarer. Moderer forumet og irc-kanalen din, ha strenge regler for debattstil på forhånd og vær trollbevisst.
Første gang jeg så døden trodde jeg ikke noe på den. Jeg var fem år og mormor hadde hatt kreft lenge. Vi var samlet hele familien hjemme hos morfar, og ingen brukte ordet «død». «Nå har hun vandret,» sa en av tantene. «Hun vil alltid være med oss.»
Som liten fant jeg hele spørsmålet om døden ytterst intressant. Jeg hadde lest om det og sett det på fjernsyn, grøsset over bildet av mannen med ljåen, Hades i underverdenen, Hel i Helsriket og bilder av spøkelser; døde som ikke fant fred. Nå hadde jeg døden tett innpå og jeg småløp rundt i huset til besteforeldrene mine og lette etter den. Jeg hadde en sterk formening om hvordan den skulle se ut: Sort, iskald, knoklete og urgammel.
Jeg fant den ikke. Alt var som før i den store villaen, hagen var like frodig, rommene lyse og ting luktet det samme. Alt var som før, det var bare mormor som manglet. Jeg skjønte at de voksne måtte ha misforstått. Dette var ikke døden. Døden skulle være tung, sort, meningsløs og trist. Mormor kunne ikke være død, hun hadde nok bare gjemt seg et sted.
Jeg løp huset rundt og lette. Var hun i kjellerstua? Hadde hun forvillet seg ut i bryggerhuset? Kanskje hun hadde gått ned på kjøkkenet for å lage kaffe og kom til å snu seg mot meg i det jeg braste inn kjøkkendøra og si: «Hva er det du springer sånn for? Ro deg ned. Vil du ha litt saft?» Jeg åpnet døren til soverommet hennes og var nesten overbevist om at hun måtte ligge i sengen. Ingenting var forandret. Hun måtte være her et sted.
Til slutt gav jeg opp å lete og slo meg til ro med at døden kanskje ikke var noe sort og nifst, men rett og slett et uopprettelig fravær av noen. De voksne var overbevist om at mormor fremdeles var blant oss. Jeg smakte på løsningen. Var det derfor at alt kjentes som før selv om hun ikke var der?
Senere skjønte jeg at det sorte og nifse tilhenget til døden heter sorg. At kontrasten mellom livet som går videre og fraværet av noen du elsker er smertefullt. For mange, inkludert meg selv, var den beste trøsten at adskillelsen ikke var endelig. Vi kom til å bli gjenforent etter døden.
Første gang jeg så noen som var i ferd med å dø av alderdom, sluttet jeg å tro på «the immortal soul». Kroppen deres var til stede i rommet, men bevisstheten, tankene og personligheten deres var ikke der. Hvis sjelen var noe udødelig og konstant, var det jammen rart at den sluttet å fungere de siste årene i en altzheimerspasients liv. Personligheten din var ikke noe evig, tvert i mot kunne den forsvinne før kroppen din døde.
Likevel var en av måtene vi pårørende trøstet oss på at gamle, senile slektninger skulle få tilbake personlighet, hukommelse og sitt «sanne jeg» i livet etter dette. Jeg så for meg besteforeldrene mine danse sammen i himmelen, at de var unge og friske og smilte. Jeg så for meg folk jeg hadde kjent som hadde vært ulykkelige helt til slutten tø opp, bli glade og finne mening igjen.
Det var en fin øvelse inntil jeg en natt skjønte at mine forestillinger om livet etter døden handlet om hvordan jeg skulle ønske at menneskene som hadde gått bort hadde hatt det i livet før døden.
Besteforeldrene mine hadde danset sammen. De hadde bare ikke gjort det for bestandig. Mormor hadde vært i villaen på sørlandet, sunget i kjøkkenet og malt bilder i kjellerstua, hun gjorde det bare ikke for bestandig. Ok, tenkte jeg. Ting tar slutt.
Jeg pleide ikke å tro på døden. Jeg pleide å klamre meg til en følelsen av at det alltid er en sjanse til. Nå er hvert eneste øyeblikk uendelig sårbart, uendelig kostbart. Fordi det tar slutt. Fordi det er nå.
Jeg har sovet i solen noen dager, og vendt tilbake til datamaskinen da regnet kom. Etter å ha lest en del pinging som har kommet inn til meg, skjønner jeg at å blogge skepsisen min til blogcamp2008 og min skepsis rundt hypingen av blogg som pengemaskin så tett innpå hverandre i tid ikke var så veldig lurt, og at debatten har utviklet seg fra å diskutere arrangementet til å kritisere alle probloggere til en slags salig blanding i midten. Beklager folkens, men jeg mister tråden, rett og slett.
Jeg mener ikke at alle bloggere med reklameinntekter er suspekte svindlere og jeg mener ikke at “min” måte å blogge på er den riktige. Innleggene mine har utløst litt større ringer i vannet enn jeg tenkte meg, og jeg har ikke kapasitet til å gjøre stort annet enn å svare på de kommentarene jeg allerede har fått. Jeg håper ingen tar det ille opp at den gale damen avslutter diskusjonen for hennes del her ved å påpeke at “kritikk av blogcamp”, “drømmeprogrammet mitt” og “skeptikerskolen” ikke var ment utelukkende som innlegg til samme debatt. Jeg mener fremdeles det jeg har påpekt i tekstene under, men klarer ikke holde følge med resten av bloggsfæren videre nå.
Jeg tror likevel det kan være smart med to separate bloggarrangementer, for som bla. Iversen påpeker har vi “lystbloggere” og “probloggere” ulike interesser i forhold til hva vi vil diskutere på et seminar. Vi må nok vende oss til at vi ikke kan bruke betegnelsen “norske bloggere” som en samlet gruppe og et samlet fenomen. På den måten blir ikke en hotelkonferanse med deltagere fra næringslivet en happening for “alle norske bloggere” på samme måte som et “nerdeseminar” på høgskolen ikke er noe alle synes virker stas. En god del kunne kanskje bare tenkt seg en felles tur på byen? Å blogge på norsk betyr ikke at du har meldt deg inn i en homogen klubb. Vi behøver faktisk ikke å bli enige her.
Disclaimer: Jeg er manisk nå, så det blir en del innlegg ^_^
Fra tidlig i sommer av har norsk blogosfære fått en ny klasse bloggere. De kaller seg «webentrepenører», «probloggers» og «kapitalistbloggere», har tapetsert bloggene sine med reklame og har pinget bloggrevyen jevnlig med innlegg som kort og godt har vært ulike versjoner av temaet: «Hvordan bli bloggmillionær?», «Hvordan leve av å blogge?» og «Hvordan tjene penger på å blogge?»
For meg som skriver for å skrive var dette først bare Uintressant med stor U. Så begynte jeg å gruble litt. Jeg leser jo en mengde fulltidsbloggere på engelsk som har inntekt fra blant annet reklame. Hva var forskjellen på dem og de norske «probloggerne»?
Så slo det meg: Når jeg leser Lifehack.org, Cuteoverload.com og lignende ytenlandske blogger skriver de aldri om hvor mye spenn de tjener. De skriver aldri om hvordan bli blogg-riking. De skriver om hvordan strukturere hverdagen din bedre, publiserer søte katter og hva slags mat som har mye antioksidanter. Hvorfor skriver de norske bloggerne så mye om pengene de tjener og hvor mye penger det er i blogging?
Jeg ser to sannsynilge grunner til dette:
De vil skryte.
De vil gi et inntrykk av at det er mer penger i blogging på norsk enn det det egentlig er.
Hvis du vil tiltrekke deg annonsører, affiliate-firmaer og ikke minst- kunne selge konsulenttjenester til unge, lovende bloggere som vil tjene penger må du faktisk skape et inntrykk av at du har lykkes med å tjene godt på dette. Etter Blondinbella har det dukket opp mange motebloggere på norsk som i utgangspunktet kan lite om nett og nettpromotering, men som er innstilt på å kjøpe tjenester, få råd og tips for å kunne satse skikkelig på det å nå målet om å bli norges Isabella.
Da er det jo praktisk at det finnes folk som skriver mye om hvor mye penger det er i blogging, at du bare må være flink og tålmodig nok for å leve av dette og at de har svaret på hvordan det skal gjøres? For å få folk til å annonsere hos deg, må du gi et inntrykk av at du allerede er veldig schvær. For å få folk til å betale deg for å gi dem råd, må du fremstå som en som har greid det de prøver å lykkes med. For å gi blogging den profesjonelle, forettningsmessige følelsen trenger du et overambisiøst arrangement på fancy hotell og stiv pris for deltagelse.
Petter skrev et godt og nøkternt innlegg om det å tjene gode penger på blogging. Han kom frem til at ikke en gang store, kjente blogger på norsk har nok unike brukere og treff til at de kan tjene noe særlig mer enn noen få tusen i måneden. Dette betyr at en blogging med mye treff og annonser kan være en ok ekstrainntekt ved siden av studier eller når du bor hjemme hos mamma, men skal du leve av det er det større penger i en vaskejobb.
Sindre fra Gladbladet skriver stolt at han har fått inn 10.000 en måned på blogging, og at dette riktignok var den beste måneden, men at han håper det går raka vegen.
10.000? Hvor mange arbeidstimer har du lagt ned, Sindre? Hadde du vært ansatt et sted, og hatt dét som månedsinntekt, hadde du streiket. Tjente du mindre de andre månedene du skulle «leve av blogging», ble det vel mye nudler og overtrukne kredittkort?
Likevel – flere sier at de lever av blogging. Spørsmålet er: Lever de av bloggen eller rett og slett av nettrelatert aktivitet?
Her er måtene jeg har funnet ut at «probloggerne» får hjulene til å gå rundt på:
Drifte flere blogger av gangen, hvor flere av dem er rene splogs som treffhorer, twinglyhorer og er tapetsert med annonser.
Game google- det vil si, forsøke å legge inn falske søkeord, lage mange sider som linker til hverandre for å justere ranken din og på andre måter forsøke å flere treff via søkemotoren. Norske Plugins er blitt fjernet fra Google, som jo er en vanlig belønning for å bryte reglene deres.
Besøkende på grunnlag av andre ting enn selve bloggen. Har du WordPress Templates til nedlastning, får du logisk nok mer trafikk på grunn av det.
Selge bloggrelaterte tjenester, enten i form av konsulenttjenster, design, hosting og webutvikling. Ikke at det er noe galt i å gjøre dette, men det er ikke å leve av blogging. Det er å leve av webdesing og webutvikling. Mange lever helt fint av å gjøre utelukkende dette.
Å leve av blogging er en sannhet med store modifikasjoner. Du kan leve av å frilanse på nett, drive nok nettsider og aktivt utnytte splogging, men det er ikke det samme som å leve av en personlig blogg.
Fokuset på blogging som god inntektskilde er rett og slett et forsøk på å etablere blogging som mulig inntektskilde. Hvis firmaer plutselig blir intressert i å kjøpe blogger «med potensiale» for å tjene spenn, kan noen tjene gode penger fremover. Ulempen er at firmaer ikke blir intressert med mindre blogging som pengemaskin hypes tilstrekkelig. Ingen vil lage private reklame og sponsoravtaler med deg om du ikke lager et image som svært vellykket allerede. Dermed er det viktig at Blogcamp arrangeres et sted som får alt til å virke veeeldig proft.
Derfor blogger folk om hvor mye penger det er i blogging samtidig som de drifter spamsider, legger ut bilder av nakne thai-damer og selger bloggdesigns til tenåringsjenter som vil bli Blondinbella.
Reklame kan være en grei måte å få bloggen din til å gå i null hvis du hoster selv og har litt utgifter på den. Kristin Wangen har skrevet et ryddig innlegg om hva slags funksjon reklameinntekter har i realiteten. Jeg tror at en ordentlig undersøkelse vil vise at mange av de beste håndarbeidsbloggerne tjener mer penger enn «probloggerne», rett og slett fordi de selger flere produkter og har en større kundekrets. (Hvorfor ikke lære strikking, Sindre?)
Konklusjonen er: Hvis du tror du skriver godt nok til å få nok treff til å leve av å blogge, vil du antageligvis tjene mye bedre penger på leve av å skrive. Hvis ikke- Don’t quit your day job. Vil du virkerlig karre til deg mest mulig penger ved å være en nettplage, og ikke en nettressurs?
Her er betalte jobber der du gjør det samme som du gjør på bloggen din:
Frilansjournalist. Sjekk ut frilansliv for frilanstakster.
Fotojournalistikk. Har du en god nok bildeblogg, bør du prøve deg som fotograf. Det har bedre utsikter for et levebrød enn bloggen har.
Generell søppelskribent. Du får 1000 kr for hver erotisk tekst du får på trykk i Cupido. Hver av dem er like lang som et blogginnlegg. Det er bedre betalt pr. time enn reklameinntektene dine og du når flere lesere. Allers og Hjemmet trykker noveller og «personlige brev» for flere tusen pr. innlegg.
Modelljobbing. Du får bedre betalte oppdrag for å posere i reklame enn ved å posere i bloggen for reklame.
Erfaring har vist at flinke folk kan få denne typen arbeidsoppdrag med bloggen som portefølje. Det er kanskje en mer realistisk målsettning?
Nei, ikke alle liker RSS. Ikke alle skjønner bæret av RSS. Ikke alle føler seg komfortabel med RSS-lesere. Samtidig er det ikke til å komme fra at det er praktisk å ha alle bloggene man leser på et sted, få beskjed når de oppdateres og kanskje få innlegg på epost om man liker det.
Svenskene har laget et system for å følge med på favorittbloggene dine som har mye av samme funksjonen som RSS. Jeg snakker om Bloggkoll; en slags blanding av RSS-leser og rangeringstjeneste. Jeg fant systemet via Jannekake, og selv om det egentlig er laget for svensker og er dominert av svensker, har det mye for seg.
Jeg har drevet og lekt litt med systemet de siste dagene og kommet frem til at Bloggkoll er et godt alternativ for deg som synes RSS er noe mystisk knot. La meg gi deg en kjapp guide:
Først- registrer deg.
Du trenger ingen blogg for å registrere deg på Bloggkoll. Du trenger en epostadresse, et ønsket passord og svusj- er du i gang.
Finn bloggene du leser til vanlig.
Etter å ha laget deg en bruker, kommer du til en forside med de bloggerne som har flest «følgere» på bloggkoll. Siden du ikke er svensk, er disse antageligvis ikke så veldig relevante for deg. Derimot kan du søke på favorittbloggeren dine i søkefeltet og «følge» dem ved å klikke på det blå ikonet ved siden av. Du leser jo Revolusjonært Roteloft akkurat nå, så søk på Virrvarr og legg meg til ^_^
Les de nyeste blogginnleggene på ett sted.
Når du har lagt til noen blogger, kommer det til å dukke opp et tall som viser uleste innlegg øverst. Trykk deg inn og se at du nå ser innledningen på alle de nyeste blogginnleggene dukke opp som små snakkebobler ved siden av forsiden av bloggen du vil lese. Du kan merke innlegg som lest, lagre favorittinnlegg og organisere bloggene du leser i ulike kategorier. Du må riktignok trykke på linken til bloggen for å få lest hele innlegget, men det er pent og oversiktlig.
Konfigurer kontoen din.
Vil du motta beskjed om når bloggene du leser oppdaterer via epost, eller vil du bare logge deg inn og sjekke selv? Du kan justere dette under innstillinger.
Her er et skjermskudd som viser hvordan brukergrensesnittet ser ut. Slik sorteres innleggene i bloggene du leser. Ganske stilrent, eller hva?
Jeg er for glad i RSS-leseren min til å gå inn for å bruke systemet, men kanskje noen av dere kan ha glede av å prøve det ut?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
