Hvorfor jeg ikke liker skrekkfilmer? Vel … jeg vet akkurat når neste skremming kommer, men skvetter like forbanna mye hver gang, og det irriterer.

“Jakten på Nilens kilde” var en uforutsigbar film, som satte en skikkelig støkk i meg. Og det kan jeg virkelig like.

BØKER derimot, blir jeg aldri skremt av. Litt dumt kanskje, siden jeg allerede har skrevet synopsis til en moderne skrekkroman … :/

Tomas’s last blog post..Fløy en liten blåfugl

Wagner hadde peil, han.. Og Stærk har god litterær smak. Nettopp det der er grunnen til at jeg leser fabelprosa og i alle fall “skrekk” i det hele tatt; for atmosfæren, stemingen, de mørke “bildene”, den krypende følesen av uro og usikkerhet, “weirdness”, og ikke for å bli “skremt”.

Husker i farten bare to eksempler på at jeg har blitt skremt av skrekkhistorien; da jeg alene som femtenåring på hytta i skogen leste Poe (hadde det ikka vært så jævla mørkt, og langvt å gå, så hadde jeg rømt heim den kvelden), og et kapittel i Bram Stokers Dracula, lest omtrent på samme alder. Og deter aldrende som er den viktige forklarende variabel i begge tilfeller, siden begge eksemplene i dag framstår som perfekte eksempler på det jeg skriver om, atmosfærisk, ikke nifs litteratur

John Ajvide Lindqvist er forresten av de de forfatterne som de siste årene best har klart å skape den stemingen jeg er på jakt etter; nettopp i blandingen av “realistisk” forstadsskildring/oppvekstroman, og ovenaturlig skrekkfortelling; fabelprosa på sitt beste, nesten new weird, bare ikke så veldig weird, liksom.

(American Psycho tror jeg er den kjedeligste boka jeg har lest… Som å lese et glanset trend-blad; bare overflate, kjedelig, kjedelig, kjedelig, uansett hvor sterke effekter han brukte så ble det bare overflate)

Mvh
Erik Holm

Mvh
Erik Holm

Jeg har f.eks. ingen problemer med å føle uhygge når jeg leser Poe, Lovecraft eller Dickson Carr. Rosemary’s Baby var også skummel, synes jeg.

Derimot synes jeg ikke at blod og gørr og bestialitet er skummelt i seg selv. Det er kvalmende og opprørende, men det blir noe annet.

abre’s last blog post..Det motsatte av ideologi

Jeg har alltid lest bøker som handler om menneskers mørkere sider. Nå for tida handler det mest om krimbøker, men da jeg var tenåring/tidlig 20-åra leste jeg mye Stephen King og lignende. Som enda yngre leste jeg skremmende schi-fi-historier som kanskje kan bli sanne. Det er nok det som skremmer meg også mest, det som jeg tenker “kanskje kan skje”.

Jeg har ennå ikke kommet meg helt over det jeg leste i American Psycho. Jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde lest boka, uansett om den er ment å være ironisk. Den var bare grusom, synes jeg.

lothiane’s last blog post..Fotografering av mennesker på offentlig sted

Ellers er jo også skrekk og redsel svært situasjonsbetinget. Ser du Blair Witch Project mens du er alene på en hytte midt ute i ødemarka, setter den unektelig sterkere spor enn om du ser den hjemme i stua di sammen med folk og med lyset på.

Lilja’s last blog post..Jeg går

Bøker har jeg enda til gode å bli redd av. Joda, har gtt kaldt nedover ryggen på meg et par ganger, men selv ikke den noe kvalmende novellen “Guts” gjorde noe mer en å sette i gang kanin refleks (Rynke veldig fort på nesa)

Det som kan være skummelt er horror der skrekken beveger seg inn i vår verden, men forblir antydet. Kongen av denslags er M.R. James, som skrev litteraturhistoriens beste spøkelsesfortellinger. Kontrasten til James er Lovecraft, som tidvis er veldig fascinerende, men som jeg heller begynner å fnise av enn bli redd.

Den siste boken som skremte meg, i den forstand at den gav meg stadige, helt fysiske kuldegysninger, var Stephen Kings “Bag of Bones”. Det er en strålende spøkelsesfortelling og noe av det beste jeg har lest av King.

Arnfinn Pettersen’s last blog post..Scientologtest testet

Selv om jeg ikke har lest Dracula på et tiår eller to husker jeg fremdeles den ekle sitringen fra den delen hvor Jonathan Harker er “gjest” i Draculas borg. Huff, huff. Det er sånt man begynner å spise hvitløksbaguetter av.

På den andre siden er det jo nok skumle ting i den virkelige verden også. F.eks. Silvio Berlusconi…