Hvorfor ikke ta en nærmere titt på alt Jesus utfordret når han forandret litt på jødenes lov – det var unektelig revulosjonært, hinsides det de fleste nålevende kristne og ateister er klar over.

Alt godt!

Vennlig hilsen Tone Mille,
som ikke skjønner argumentet ditt om at det er lettere å tro på at alt startet med en celle, hvor kom den i så fall fra? For meg er det er jo like mange spørmål knyttet til begge de kjente alternativene.

PS! Det går interessante programmer om de første romfarerne på nrk 2 for tiden – fascinerende, skulle jeg mene, også fra ditt ståsted.

Sier litt om kronologien i min lesing av bloggen din, dog.

Har likevel “skumma” gjennom deler av blogg-posten, må vite, ergo er jeg egentlig ikke i stand til å stille spørsmål.

likevel hilsen glimtvis

A: Tro er ikke empriisk
B: Vitenskapen er emperisk.
C: Begge setningene er like sanne og står ikke i noen nødvendig motsetning til hverandre.

Jeg kan forstå at personer som har vokst opp med et tradisjonelt bibelsyn møter problemer i forhold til moderne vitenskap. Men det utelukker ikke i seg selv troen på en skapende kraft.

Lars A.’s last blog post..Tetner til i Libanon

All (over)tro relaterer seg, såvidt jeg i min naive anskuelse forstår, – til behovet for å forstå metafysiske (eller “ikke-forståbare”/bakenforliggende) spørsmål.

Det jeg undres mest over i forhold til “troende” og ikke minst troende, er deres manglende evne til kritiske betraktninger i forhold til noe så nærliggende i denne sammenhengen, – nemlig valg av teologi.
Alle(?) kulturer har hovedideologier, og merkelig nok samler disse enormt mange ekstremt overbeviste.

For meg er det ikke vanskeligere å akseptere ubesvarte metafysiske spørsmål, enn å akseptere elektronikkens, ((mobil)telefoniens-, elektrisitetens, bilmotorens, – og alle andre teknologiske oppfinnelsers) funksjonalitet. Jeg vet at de er der, jeg benytter dem, og jeg aksepterer at jeg aldri vil(le) forstå(tt), – enn si oppfunnet noen av dem…

Som Sus Scrofa så viselig påpeker (han er en smart fyr, har jeg funnet ut, etter å ha lest hans kommentarer både her og både der) overfor her; “det ondes problem” er ikke primært et bevis på at Gud ikke eksisterer, men på at han, hvis han finnes, er den ultimate nazist, ensom begår ufattelige forbrytelser, men med “gode” hensikter. Og derfor altså en gud som må bekjempes, med alle midler.

Anbefaler ellers et par, tre romaner av James Morrow om dette og liknende temaer: Only Begotten Daughter (om Guds enbårne datter, halvsøstra til Jesus, født av en seksuelt avholdende jødisk mann i New Jersey) og trilogien Thowing Jehova, Blameless in Abaddon og The Eternal Footman (om hvs som skjer når gud dør og liket faller ned og ligger og flyter i Atlanterhavet, og det som skjer etterpå). Alle fire er både morsomme, og tankevekkende. (Blameless .. handler f.eks. om det ondes problem, Gud stilt for menneskerettsdomstolen i Haag, tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten.) Alle de bøkene sammenfatter mitt forhodl til kristendommen/regligion ganske godt, tror jeg.

Eller og samtidig (eller hvordan det er), er jeg litt enig, sånn i dypet av min forvirrede sjel, med den som lurte på hvorfor alt må være så logisk hele tiden. Av og til blir jeg litt trøtt av at alt skal være så forbanna logisk og rasjonelt og alt sånt.. vi drukner i et hav av rasjonell snusfornuft. Sikkert derfor jeg bruker den fantastiske litteraturen som en slags livbøye, av og til..

Forøvrig har Gud, ved sin sønn Jesus, fraskrevet seg ansvaret som sådan for oss: Under rettsaken mot ham (Jesus) kom det jo frem at hans rike ikke var av denne verden (Gud kunne som kjent ikke engang redde sin egen sønn). Også Epikur var av den oppfatning at gudene (Epikur levde en god stund før kristendommen fikk fotfeste i Grekenland) ikke befattet seg med menneskene, selv om mobben trodde at gudene sørget for å sende forbannelse over dem som gikk over streken, mens de holdt sin beskyttende hånd over de troende.

Forøvrig finnes det plenty av kristne som mener at om man kommunikerer med Gud utenfor hans åpenbaring (Bibelen), så er man satanist. Så om du mener du var lettere forvirret om du kommunikerte med “Store Skjeggemann”, så kan du trøste deg med at det er du ikke–kun satanisk.

Det ondes problem og spørsmålet om lidelse blir ganske nøye gjennomgått i denne debatten mellom Dinesh D’Souza og Peter Singer:

http://www.tothesource.org/dsouza_singer_debate_4_25_08.htm

En ganske bra debatt. Jeg må si at Peter Singer, en ateist og filosof, har et ganske godt overtak på D’Souza, en konservativ kristen, i denne debatten.

Håvar’s last blog post..Dypt uenig med Kong Harald

Selv etter denne avsløringen har de verste homofobene holdt navnet hans høyt i to tusen år — det kan da ikke skyldes annet enn guddommelig inngripen?

“Hvis vi snakker om ondt og godt, må vi forutsette Gud.”

Nei, vi må ikke det. Også ateister snakker om ondt og godt. Det eksisterer en omfattende sekulær moralfilosofi, som er nettopp dette: drøfting av ondt og godt, uten å forutsette noen gud.

Du har selvsagt rett i at en moral uten gud ikke er evig og absolutt i den forstand de religiøse beskriver det, men det betyr ikke at den ikke eksisterer. Det betyr bare at den er et kulturelt produkt, slik jo normer ellers er.

“For smerte ville ikke vært noe problem, hvis mennesket ikke hadde mottatt en forsikring om at den ytterste virkelighet var absolutt rettferdig og kjærlig.”

Mener du med dette å påstå at ateister ikke lider? Eller at det ikke spiller noen rolle at de lider? Lidelse eksisterer naturligvis uavhengig av tro eller moralsyn. Hvis jeg slår
meg på tommelen med en hammer, trenger jeg ikke en “rettferdig og kjærlig” ytterste virkelighet å sammenligne med for å vite at det gjør vondt. Det samme gjelder andre former for lidelse. Det er biologi.

Dyr lider også. Hvilke løfter har de fått?

Om vi ikke kan fastslå med sikkerhet nøyaktig hvilke handlinger som er gode eller onde i enhver sammenheng, så vet vi ihvertfall dette: når vi lider.

Dette danner naturligvis basis for moral.

abre’s last blog post..Flokens toårsrapport