Lørdag 16. februar 2008

Blogging som litteratur?

Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi.

For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?

På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»

For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.

Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.

På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.

Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».

Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.

Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.

På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.

Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.

Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:

Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)

Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».

På bloggen er du den du vil fremstille deg selv som å være, på godt og ond. Kanskje du vil være «Førti, feit og ferdig?» «Litt irriterende?» Vil du late som du «røler» mens du egentlig skriver skarpe og sammenhengende ting? Eller vil du rett og slett være Audrey Heburn selv om du egentlig er en bibliotekar fra Sagene?

Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.

Lørdag 16. februar 2008

Webutvikler-Virrvarr

En av mange gode grunner til å ha blogg, er at man kan skryte litt av seg selv ^_^

Jeg har vært med å lage designet og html/css på de nye nettsidene til radiOrakel, Norges eneste kvinneradio, og stilsettet er basert på en tegning jeg har laget.
Så selv om bloggen min bare har et kjedelig WP-template, vet jeg hvordan man skal gjøre ting hakket mer spesialtilpasset. Jeg er bare lat.

Sidene ble langsert i går, og det ser omtrent sånn ut nå før det kommer mange nyheter på plass.

Onsdag 13. februar 2008

Jeg er en parasitt!

Og er jeg gift med den største parasitten av dem alle. Det mener hvertfall Larry Bringsjord, leder i Fono. Han har et krasst utspill mot Mr. Jackson i Ballade, der han sier at «Piratene er parasitter!»

Siden jeg aldri har betalt for musikk utenom konsertbilletter og en Samvirkerlaget-CD (sympatikjøp), er det sånne som meg Bringsjord sikter til i utspillet sitt. Mr. Jackson har kjøpt to CD-er i sitt liv; Emilia- Big Big World og den første Britney-singelen (grunnet coveret, kinky nok) og er ikke så mye bedre han, heller. Slemme Mr. Jackson og meg som sørger for musikkens død og undergang med våre 500 gig piratkopiert underholdningsmateriale. Det er klart- han sikter også til de millionene parasittene som sitter rundt i det langstrakte land. Til 90% av all norsk ungdom. Alle oss som er parasitter fordi cd’en er passé som format og fordi fildeling er overlegent det å gå i butikken. Folk flest er parasitter, rett og slett.

Mannen min er parasitt-talsmann i mange sammenhenger. Han har debatert i mange fora og synset på spalteplass i Dagbladet, i går synset han i Ballade og om to uker skal han debattere på by:Larm, så om noen av mine kjære lesere har tenkt seg dit, anbefaler jeg å merke seg den pene mannen min (c;Han argumenterer for hvorfor fildeling må lovliggjøres, hvofor musikere må få betalt for arbeidet sitt på annet vis enn via CD-salg, hvorfor platebransjen er en døende bransje og hvorfor dagens copyright-lovgivning er foreldet. Som røde og ranke Rødt-medlemmer er det spesielt artig med fildeling som fenomen. Det er morsomt å se at en distribusjonsmåte basert på ikke-komersiell deling fullstendig utkonkurrerer en kapitalistisk markedsmodell. For oss som har lyst på et rettferdig samfunn uten penge-økonomi der man gir etter evne og får etter behov, er fildeling et fint frampek på hvordan man kan løse fordelingen av mange goder når man bare har teknologien til det.

Da Mr. Jackson satt i debatt på Studentersamfundet i Trondheim mot samme Larry Bringsjord som nevnt over, gikk et av de beste poengene hans på akkurat det:

Larry: Men hvorfor er det musikken min som man skal dele ut gratis? Ta de sauene til Sponheim, da! Han er jo så for å dele! Vi kan dele ut dem gratis!

Mr. Jackson: Vel, om vi har en maskin der vi kan putte inn én sau og få to ut uten noen ekstra kostnad, så ser jeg ikke noe problem med gratis, ubegrenset saue-utdeling.

Mp3-filer er ikke noe det er knapphet på, men noe som kan kopieres igjen og igjen i uendelig anntall. Å si at det å kopiere noe er å stjele det er absurd. Ingen opplever det som stjeling, rett og slett fordi du ikke TAR noe konkret fra noen. Skal vi løse artistenes problem, er det ikke ved å forby den nye, fantastiske teknologien, men ved å endre vilkårene folk produserer musikk på.

Fortsett å være parasitter, folkens! Og er du i Oslo- stikk innom by:Larm og hør på Mr. Jackson!

Søndag 10. februar 2008

Vil du bidra til boken vår?

Som tidligere annonsert, skriver jeg boken «Jentesex- en 101% penisfri sexbok» sammen med Grevinnen. Jeg har fått tre typer reaksjoner på tittelen. Noen mente den kunne være mer fengende og kom med mange stilige forslag. Noen av nerdevennene mine sa veldig alvorlig: «Virrvarr- det kan ikke være 101% penisfritt. Det er en matematisk umulighet.» De siste type innvendingene gikk i rettning av «Åh, fint du skriver bok. Trist at jeg er mann, da kan jeg jo ikke lese den.»

Det siste har jeg lyst til å si bitte-bitte-litt om. Vi skriver en ikke-heteronormativ sexhåndbok som handler om jenters seksualitet og jenter som har sex med andre jenter. Det betyr ikke at en mann som har sex med en dame  ikke vil få mye ut av å lese boken vår. De eneste vi ekskluderer er homofile menn, tror jeg. ^-^

Ved siden av håndbok og debatt-delen, ønsker vi oss personlige tekster og intervjuer med jenter rundt om i hele landet. Et par av dere har meldt dere frivillig til meg på mail, og jeg vil gjerne ha kontakt med flere. Vi ønsker både tekster fra jenter som er eller har vært i et forhold med en annen jente og tekster fra alle typer jenter og damer om forholdet deres til onani.

Så- er du bifil, lesbisk, skeiv eller queer og har lyst til å bidra med historier og betraktninger fra sexlivet ditt? Mail meg, så avtaler vi nærmere. Er du rett og slett hunkjønn og har lyst til å bidra på onani-biten? Da følger du instruksjonene under. Og alt er selvølgelig Helt Anonymt. Ingen kommer til å finne ut hva du skrev eller at du skrev i det hele tatt, og alt kommer til å stå anonymisert på trykk.

Grevinnen og jeg har blitt enige om at vi ønsker oss farverike, personlige tekster der dere kan skrive fritt rundt temaet og har rett og slett tenkt å gi dere som har lyst til å hjelpe oss å gjøre boken bedre en skriveoppgave med utgangspunkt i spørsmålet under. Så sender du den til oss. Vi kommer til å bruke deler av den eller trykke den i sin helhelt, litt ettersom hvor langt du skriver. Vi setter ingen øvre eller nedre begrensning, med du skjønner sikkert at en liten erotisk roman ikke kan trykkes i full lengde ^_^

Spørsmålet lyder som følger:

Fortell om ditt forhold til onani. Beskriv følelser, fantasier, teknikker og detaljer.

Skriv løs og mail resultatet til virrvarr[at]jackson[dot]kz.

Onanerer du ikke? Passer ikke spørsmålet over for deg? Vinkle ting på annen måte- vi vil ha alle typer tekster og historier!

Lørdag 9. februar 2008

Ingen er så kjerring som en småpike på tyve år

Jeg ble kalt «småpige» i Bloggidol idag, så egentlig burde jeg være ute av faresonen for å være kjerring. Men i blogg-land har «Er du en kjerring?»- meme-et løpt løpsk.
Det er altfor langt å poste i sin helhet, synes jeg. Poenget er vel at om jeg svarer «Ja» på mer enn fem spørsmål, er jeg i faresonen, mer enn ti er jeg skikkelig kjerring over tyve bør jeg flytte inn på nærmeste aldershjem.

Likevel- siden alle er spent på hvor kjerring Virrvarr er, stjeler jeg me-me’et og blottlegger mine dypeste kjerring-hemmeligheter her:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene:
Ja, det er flere dager i uken enn i helgen. Enkelt regnestykke. Sånn er det å være avholdsdame.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en:
Njet, der står den dingsen som gjør at jeg kan spille Wii.

Du rydder jevnlig i dypfryseren:
Selvsagt? Og allting er i pene porsjonspakker.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”:
Avholds.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag:
Ja, man skal jo tine ting i forkant og kjøpe inn?

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær :
Fersk gjær rocker mine sokker. Det er helt klart best.

Du synes middag kl 19.00 er sent:
Ja, det synes jeg. Fem er passe. Ikke at jeg klarer å overholde min egen idé om passe spisetid, men 19.00 er sent.

Du har fem kasser med julepynt:
Nei, jeg har en. Men det er ganske mye når man har bodd hjemmefra i tre år.

Du kjøper julepynt på salg i januar:
Nix, vi har arvet, det er mye penere.

Du snakker helst med kvinner på fest :
Eh- jeg prater med alle på fest.

Du blir lykkelig over en ny kjele:
Ja! Men jeg er lett å glede, da. Mr. Jackson og jeg danset «Ny stekepanne»-dansen her om dagen.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester:
Nei, jeg vet ikke hvordan man lager pudding og wok-rester i grateng blir trist.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer:
Nix, spiser ikke sukker.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett:
Nei. Men reker er ok mat, altså.

Du synes det er festlig med fiskekabaret:
Nei, kabaret er skummelt.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor:
Heldigvis får jeg ikke duker av svigermor. Jeg får syltetøy.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie:
Nix.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter:
Dette aner jeg ingenting om!

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt:
Nei, jeg har regbuestrømper.

Du har tellekant på trusene:
Haha- nei.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe:
Ja, og jeg tar vare på plastposer til senere bruk.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger:
Tja, jeg gjør det på postkontoret og i banken. Jeg går jo aldri på Polet. Vi kan si «ja». Jeg titter på kølappen.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben:
Haha- uff. Stakkars balkongen. Den tar vi ikke bilder av.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino:
Ja, det er slitsomt å være ute sent.

Du får såpe i julegave:
Jada. Ofte økologisk.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker:
Ja, gjør ikke alle det?

Du bruker samme tepose to ganger:
Ja, det hender rett som det er. Jeg drikker mye te.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil:
Tja, tells det om jeg tar med pledd?

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset:
Ja, og så blir Mr. Jackson sur

Du har våtservietter i bilen:
Tja- tells det å ha våtservietter i vesken?

Du soler deg i vanlig BH:
Ja, men jeg har jo så pent undertøy (c;

Du danser swing til all slags musikk:
Ja, for swing er det eneste jeg tror jeg kan

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret:
Jeg vil jo bli våt i håret!

Du kjøper “gode” sko:
Ja, klart det! Gode, rosa sko!

Du har paraply i håndvesken:
Ja, det regner stadig vekk.

Du tar selv initiativ til slektsstevne:
Hmnei, det klarer tantene helt fint selv.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass:
Ja, hvertfall syltetøyglass. Ikke at jeg skjønner hva jeg skal med dem, da. De står der og lyser i mørket.

Du bruker sukkerbit til kaffen :
Nei, kaffe skal ikke være søtt.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap:
Ja, fyrstekake er jo kjempegodt! Og rullekake er lett å lage

Som dere kan se av de røde uthevelsene, har jeg 20 positive svar på kjerringtesten. Jeg er altså bloggerbys hittil største kjerring.
Egentlig er hele denne «Virrvarr» bare et skalkeskjul for en søttiår gammel dame, I tell you!

Så synes jeg Lene og Livet Leker kan ta kjerringtesten, for å se om de eier meg. Hvis ikke er jeg mer kjerring enn min egen svigermor, og det er jo litt tirst.

Fredag 8. februar 2008

Ingen tegner kropp som Ross Cambell

Jeg har ligget i sengen og lest Wet Moon et par dager. Tegneserien har kommet med tre bøker hittill og er langt fra avsluttet. Plottet er fortellingen om livet til noen tenåringsjenter på college og om hovedpersonen Cleos problemer med tidligere, traumatiske forhold og gryende forelskelse i en annen jente. Likevel virker nesten dialogen og handlingen som en slags ydmyk undertone i et fantastisk kunstverk bestående av nakne kropper og frikete klær.

Ross Cambell makter å tegne jenter i alle størrelser og fasonger og likevel gjøre dem Vakre. Jentene klager over store rumper, trekker inn magen og lager trutemunn, og alt virker herlig komisk til det flotte utseende de egentlig har. Ved siden av å være en kløpper på å tegne anatomi, har alle Ross Cambell sine karakterer et veldig realistisk kroppsspråk. Ta en kikk på denne siden der Cleo studerer seg selv i speilet. De aller fleste jenter jeg har vist den til har kjent seg igjen.

Jentene har på seg korte skjørt og opprevne topper uansett størrelse, og måten klærne sitter på kroppen deres er virkerlighetsnær så det holder. Likevel er Cambells bilder mer en romantisering av en realisisk, lubben jentekropp enn et naturalistisk portrett. De tegneseriaktige ansiktene og overdimmensjonerte leppene gir dem et tegenserieaktig preg som forskjønner dem likevel.

På samme måte som han tegner lubne, klønete jenter, tegner han også tynne, flatbrystede, glisende skjønnheter med tannregulering. Her ser vi Cleos venninne Trilby posere som en pin-up. Samtidig gir fregnene og de markante trekkene et helt annet inntrykk av «modellen». På mange måter viser Cambell en jente som hermer etter måter å bevege seg og posere på hun har sett andre steder.

Ross Cambell har laget sin egen grumsete estetikk der han romantiserer fysisk mangfold. Om jentene ikke er naturtro tegnet og lever i et slags subkulturelt univers der alle har sin egen, distinkte klesstil og tusen piercinger, har han laget en helt ny måte å fremstille jentekroppen i tegneserier på. Scott McCloud trekker frem at en klassisk nybegynnerfeil hos mannlige serietegnere er at alle damene får de samme perfeksjonerte, standariserte puppene og hoftene.

At det finnes en idealkvinne kommer gjerne enda tydeligere frem i tegneserier enn ellers, rett og slett fordi tegneren har all definisjonsmakt og muligheten til å realisere idealet sitt i tusj. Cambell skiller seg enormt ut i en verden av perfeksjonerte manga-jenter og Barbie-kloner, samtidig som han fremholder jentene han tegner som vakre.

Sjekk ut Wet Moon og The Abandoned (Verdens beste zombie-serie i samme stil), det er en nytelse å lese!

Onsdag 6. februar 2008

Lykke-blogging og et par avsløringer

Jeg sov for første gang på lenge i natt, og våknet varm og uthvilt. Det gjør ikke noe at leiligheten er kaos, at jeg er forsinket til alt, at jeg har glemt trimmen og telefonene jeg skulle ta. Jeg kjenner meg frisk langt nedi tærne. Det er så rart dette med å være flink. Jeg liker å tenke at jeg er flink til å skrive, og rett som det er, får jeg høre det også. Selv om det ofte er sarkastsisk, som i denne IRC-loggen:

13:20 @idasofie: Han Han skriver jævla mye våsk.
13:20 @idasofie: Vås.
13:20 @idasofie: _ Han
13:20 @wilhelm: Du er flink til å skrive. (c:

Spørsmålet den siste måneden har vært om jeg er Flink Nok. Grevinnen og jeg fikk antatt konsept til fagbok hos Spartacus forlag, men de ville ikke gjøre noen endelig avtale før de så at vi kunne levere. Idag morges fikk jeg en mail som sa pene ting som «Veldig lovende» og «Svært gjerne». Samt en invitasjon til å skrive kontrakt og lage fremdriftsplan. Med andre ord: Vi skriver bok.

Hva slags bok? Når jeg prater med gamle tanter sier jeg at jeg skriver om «Kvinner og seksualitet». Eller som Mr. Jackson sier: «Puling.»

(Har jeg fortalt at jeg fikk kjeft pga at jeg skrev «pule» i den første kvalifiseringsoppgaven min på Universitetet? Det kan forresten spares til en annen gang)

Arbeidstittelen på boken er «Jentesex- en 101% penisfri sexbok», og er både en ikke-heteronormativ sexhåndbok med fokus på jenter som har sex med seg selv og andre jenter og en debattbok om temaet seksuell frigjøring. En bok både til opphisselse og opplysning. I tillegg kommer boken til å inneholde intervjuer og personlige historier om forholdet til onani, partnersex og seksualitet. Om noen føler seg kallet til å sende inn stoff til oss, har lyst til å bli intervjuet eller bidra på annet vis, er det bare å ta kontakt. Jeg kommer til å poste en lengre oppfordring en kveld jeg ikke er så lykkelig slaskete. (Og ja- det er derfor jeg har spurt dere hvilke ord dere foretrekker ^_^)

Hvorfor skal vi skrive en sånn bok? Fordi vi har savnet en sånn bok, selvfølgelig (c;

Tirsdag 5. februar 2008

Tid for en navnerunde!

Jeg har laget en «Introduser deg!»-side, der jeg håper at alle kommentatorer og faste lesere har lyst til å legge igjen noen ord. Kom igjen! Det er hipt å være først, også (c;

Mandag 4. februar 2008

Krigsromantikk

I år er det fem år siden innvasjonen av Irak begynte. Jeg får to veldig forskjellige følelser når jeg leser det. «OMG, så lenge! Den krigen tar aldri slutt! Gale, amerikanske imperialismen :S» og «Oi, invasjonen av Irak. Så utrolig romantisk.»

Jeg ble nemlig sammen med en langhåret, rufsete gutt det året, og vi ble virkerlig godt kjent i demonstrasjonene mot krigen. Min vordende ektemann var leder i fellesfronten Ungdom mot krig og aktivist i den lokale RU-avdelingen. Selv var jeg leder for Fredrikstad Natur og Ungdom, og når to organisasjonsmennesker møtes i demo etter demo- vel- da kan det oppstå søt musikk ^-^

Og for noen demonstrasjoner det var. Det hadde ikke vært flere folk i gatene i Fredrikstad siden FMV ble nedlagt, folk gikk mann av huse og på talerstolen stod Gutten I Mitt Liv og holdt appell. Han hadde en utslitt tweedjakke som var dekket i buttons og bukser som var så hullete at de hang fra noen få fester i livet. Gamle damer stoppet ham på gaten for å gi ham penger til mat når han ikke hadde palestinaskjerf på. Uten raddis-symbolene så han ut som en uteligger.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk fra å være demodeltager til å bli aktiv i antikrigsarbeidet. Vi lagde elevstreik, debatt mellom kommunepolitikere om krigen (Frp og Høyre sa de sykeste ting!), plakatklistringer og løpeseddelutdelinger. Underveis gikk han og jeg lange turer i byen, bærende på bannerstoff, håndplakater, røde flagg og megaofoner. Det var møte etter møte, diskusjon på diskusjon. Ingenting er så romantisk som å holde noen i hånden under ett fakkeltog for en bedre verden. To hender i samme lomme i februar-kulden mens man roper «One-two-three-four! We-dont-won’t-this-fuckin-war! Five-six-seven-eight! Stop-the-killing-stop-the-hate!» er en fin start på noe som nærmere 1. mai-forbredelsene skulle bli seriøs klining.

«Tenk at det er fem år siden jeg ble kjent med mannen min», tenker jeg og ignorerer at en femårig krig og okkupasjon er fem år menneskelig tragedie. Bildene viser hvordan vi så ut etter en demonstrasjon litt senere det året, i august for fem år siden. Vi skulle bære flaggene tilbake til bilen og måtte…stoppe opp litt, og ble snikfotografert. Disse bildene ble forøvrig bryllupsinvitasjoner senere. Tenk så forutseende vi var (c;

Mandag 4. februar 2008

ML-skolen: Del 1. Ting vi kan lære av Mao

Jeg har en studievenninne som er best i verden. Vi småløper fra forelesning til forelesning mens vi diskuterer alt fra Jane Eyre til Poppy Z Brite, fra anarkisme til mikrobiologi. Lykken er ikke å være enig, men å finne noen på samme nivå å være uenig med. Ett av våre gjenganger-temaer er: «Kan man lære noe som helst av Mao?»

Diskusjonen går omtrent sånn:

Meg: Du trenger ikke stå 100% inne for hva noen filosofer gjorde i praksis selv om du kan få noe ut av det de har skrevet.

Hun: Mao brant bøker og kastet folk ut av universitetene. Vi har bøker. Vi er på universitetet. Føkk Mao.

Som regel stopper vi her.

Likevel har jeg gått på ganske mange møter i min ungdomstid der vi diskuterte hvorvidt vi kan lære noe av Mao. Jeg har gjort meg opp noen egne tanker rundt temaet.

At kommunist-Kina ikke var en brak-suksess, noe teselskap eller et hyggelig sted å bo hele tiden er et faktum. At kulturrevolusjonen til syvende og sist førte til mer analfabetisme fordi man puttet alle lærerne på landsbygda for å pleie den lokale rismarken er heller ikke til å komme bort i fra. Men kan man avskrive en filosof og teoretiker som lesestoff med utgangspunkt i hva de gjorde i praksis?

Ta Nietzsche: Han endte sine dager som lallende grønnsak etter at han hadde klort ned sitt siste, mest innbitte filosofiske verk, Antikrist. Likevel er det mange som analyserer Nietzsche seriøst og tar ham på alvor, selv om han to uker etter å ha fullført Antikrist satte seg ned på veien og begynte å spille på slurva, for så aldri å snakke mer. Jeg har til gode å møte noen som sier i en forelesning på UiO: «Vi kan ikke ta Nietzsche alvorlig som filosof, rett etter at han skrev dette ble han klin kokos». Vi skiller mellom liv og lære hos de fleste forfattere og tenkere.

Men akk- så holder ikke dette argumentet vann når det kommer til Mao. For det første er det forskjell på Tilfeldig Tenker og Mektig Diktator når det kommer til hvordan man tolker bokutgivelser. Det er ikke som om Formann Mao måtte godkjennes av et forlag eller bestod noen eksamen på et universitet. Og det er betenkelig å ikke se på noens praksis, når en av de viktigste tekstene til vedkommende heter «Om praksis»...

Så nei- du kan ikke bare se på hva Mao skrev uten å se liv og lære i sammenheng. Skal du kunne lære noe av Mao, må du se på begge deler. (I motsetning til hvis du vil lære noe av Kant. Kant gjorde veldig lite spennende.)

Vel, hva kan vi lære av Mao?

1. Å drive gerilljakrig.

Ikke at jeg har noe behov for en gerilljakrig hjemme i stuen min akkurat nå, men skulle jeg startet en, ville jeg lest Maos millitærteori. For han var badass på gerilljakrig. Mannen min og jeg et strategispill på pc’n der vi skulle være kommunist-Kina. På den ene siden var vi konstant krig med nasjonalistkina, som dominerte store deler av landet rundt oss. På den andre siden angrep japanerne oss hvert øyeblikk. Vi satt med tre, små provinser og fiender på alle kanter og skulle leke Mao. Målet var å pælme ut nasjonalistene, japanerne og legge under seg/frigjøre/okkupere/samle (stryk det du ikke liker) hele, digre Kina.

Etter et par runder kom det frem at Mr. Jackson og jeg var skikkelig dårlige til å være Mao. De tre, røde provinsene våre ble slukt av japanere før noen fikk sagt sushi. Vi satt i stua, med historisk oversikt, litt snacks tilgjengelig og uten å risikere hverken liv eller lemmer. Likevel tapte vi så det sang. Men i virkerligheten greide den lille gjengen kinesere vi startet spillet med å danne republikken Kina. Kort sagt ville Mao eid Mr. Jackson og meg i strategispill any day. Skal du drive gerilljakrig, som f.eks folk har gjort i Nepal en stund, skjønner jeg godt at de leser Mao og kaller seg maoister.

2. Hvordan forstå filosofen Hegel.

Ja, du leste riktig. Du får mye bedre innsikt i den gamle, uleselige, tyske åndsviteren om du starter med Mao. Nærmere bestemt Maos «Om motsigelsen», der han forklarer Hegels dialektikk for kinesere som aldri har lest vestlig filosofi før. Mens Hegel må «dekrypteres» i følge Simone de Beavouir, er Maos tekst lest på en halvtime. Hovedforskjellene er at Mao har et matrialistisk utgangspunkt, mens Hegel har et idealistisk. Likevel er dialektikken den samme, selv om Mao overfører Hegels «forholdet mellom romantikken og opplysningstiden» til «det konkrete forholdet mellom bålet og en bøtte vann».

3. En del ting du visste fra før

Ved siden av de overnevnte, inneholder Maos tekster mye ukontroversielle ting. Til å være et skrekk-ikon og historisk belastet diktator, skrev han mye vedtatte sannheter og lite om hvordan spise småbarn. I «Om praksis» snakker han om hvor lurt det er å prøve ting for å finne ut om de funker. «Hvis du vil vite hvordan pæren smaker, må du ta en bit», skriver Mao, og minner mest av alt om en Mr.Lee-reklame. Når han gir råd om krigføring, forklarer han at for å få lokalbefolkningens støtte, skal du som soldat betale for maten, ikke stjele, ikke trampe ned avlinger og ikke voldta damer. Mens en tidligere kinesisk vismann ville sagt «oppfør deg pent», ville Maos versjon vært: «Oppfør deg pent, ellers får du ikke gjennomslag. Ingen liker bøller.» Andre typiske Mao-sitater med opplagt informasjon er «Ungdommen trenger mye søvn».

4. Noen ting du ikke visste fra før

Som at når du snakker om «Tredje verden», bruker du begreper fra Maos tre-verden-teori. Denne gikk (veldig grovt) ut på at du har den første verden, som er de mektigste og mest avanserte landene (Soviet og USA), den andre verden som er de litt mindre rike og litt mer underdanige landene og den tredje verden, som er den fattige og ikke-industrialiserte verden (Deriblant Kina). Denne tredelingen er fullstendig foreldet i dag, men begrepet «Den tredje verden» brukes hele tiden. Så nærme er Mao dagligtalen din.

Da regner jeg med at alle har blitt klokere etter dagens ML-leksjon. Neste time blir «10 gode grunner til å lese Marx» ^-^

Og du Tilfeldige Høyremann? Vennligst ikke kom og skrik «Fooolkemoooord!» i kommentarfeltet mitt. Det er ikke dét denne posten handler om.