Lørdag 12. januar 2008

Elite-meta-vås: Virrvarr har sin egen vri

Jeg smugkikket på den forrige elitedebatten, og ble overrasket over at det kom en til nå. Jeg bryr meg ikke kjempemasse. Med mindre noen kaller meg elite, da. Da blir jeg superglad og føler meg superkul og viktig (c; Det tror jeg alle som blir fremstilt som «elite» blir. «Uff, JEG er jo ikke ELITE!» sier de. Og blir varme og glade på innsiden. Det betyr jo at noen har lagt merke til dem ^_^

Ikke for det- jeg leser masse bra blogger som ikke er oppdaget av så veldig mange. Som et mottrekk til den rare elite-debatten tenker jeg å introdusere Ukens Anbefalinger, der jeg gir litt reklame til blogger/blogginnlegg/hjemmesider jeg besøker ofte og som burde få litt ekstra cred. Jeg vet ikke om blogger-land blir mer egalitært av den grunn, men dere får mange fine opplevelser, det lover jeg!

Ukens Anbefalinger:

• Grevinnen er den beste bloggeren på Fetishdivas, og kanskje en av de skarpeste pennene i hele bloggerland. Her er et dikt hun nylig publiserte- les det og bli overbevist.
• Mange av dere kjenner sikkert Belmotte Tower fra før av, men hun kan ikke nevnes for ofte. Jeg vil påstå at Cassandra har den beste bloggen på norsk om å skrive, og inspirasjonssnuttene hennes er en idébank for alle med skrivesperre. Her er det noe for enhver smak, i tillegg til en utmerket lenkeliste
• Tredje og siste ut denne uken, er svigermor. Hun har en jevnlig oppdatert, gjennomarbeidet kokebok-blogg med lekre bilder av all maten hun lager. Et sted å sikle.

Så- les og vær glad- det er masse bra der ute som man ikke finner av seg selv (c;
Er jeg flink, får jeg til en anbefalingsrunde hver uke. Følg med!

Fredag 11. januar 2008

Strømpebukse-strev

La oss ha det klinkende klart: Jeg HATER strømpebukser. Jeg ELSKER strømpebukser. Av alle typer klær, kjøper jeg mest strømpebukser.

De skal ikke være nylon. De skal ikke være tynne, med ekkelt kunststoff. De skal ikke være sånne uten føtter. De skal ikke ha blonde-hull, nettinghull, fettet-tyter-ut-hull. De skal ikke være kalde juksestrømpebukser.

For la oss innse det: Jeg bruker ikke strømpebukser av annet enn tre grunner: 1. Jeg vil være  varm under jeansen. 2. Jeg vil kunne gå med skjørt selv om det er vinter. 3. Jeg liker at bena mine kan få morsom(e) farge(r).

Men siden jeg hater å fryse og har mange skjørt, trenger jeg strømpebukser hver dag. Det skal være tykke, varme ull-bomull-mix-strømpebukser med fot. Gjerne med mønster, eller sorte som jeg kan ta festlige knestrømper over for å få knallfarvede ben. Jeg fikk rosa-stripete og regnbuestripete til jul, så nå har jeg skrikende strømper til skrikende sko. Jeg trenger bare en skrikende overdel eller to.

Men likevel- strømpebukser er en evig kilde til plage. Og da mener jeg ikke bare det faktum at Mr. Jackson har pleid å tro at ullstrømper er undertøy som alt annet undertøy og dermed skal kokevaskes, noe som resulterte i miniatyr-strømpebukser og innkjøp av nye.

Jeg mener at de sklir ned. Jeg kjøper min størrelse, jeg kjøper for små størrelser, jeg kjøper for store størrelser. Etter to ganger med bruk, slir de den mens jeg går. Ikke langt, sånn til å begynne med. Bare sånn at de havner litt nede på låret, slik at det blir vanskelig å gå og lårene gnisser i vei.

Eneste utvei er å heise dem opp, og hvor går man og gjør sånt? Nærmeste offentlige toalett? Skal jeg snike meg rundt et hjørne for å hale dem opp igjen? I går var jeg ute og gikk i Bogstadveien, og strømpene begynte å skli. Og de skle langt- de truet med å forsvinne ned fra under skjørtet, å henge rundt leggene til offentlig forlystelse. Hva gjør jeg? Først prøvde jeg å heise dem opp diskret.

Men face it- det blir aldri diskret om du skal ta tak i et eller annet midt på lårene dine og heise det på igjen, under skjørt og kåpe og alt som er. Gjemte jeg meg bak et eller annet, så jeg ut som en uteligger-dame som har prøvd å gå på do bak en søppelkasse. Not hot. Stod jeg bare midt i veien og latet som ingenting, risikerte jeg at skjørtet ble med opp når jeg skulle hale og dra i strømpene mine. Jeg vil ikke blotte undertøyet mitt i Bogstadveien, jeg beklager. Jeg er ikke en sånn pike.

Løsningen ble å ta fatt i strømpebuksekanten gjennom kåpen og skjørt og alt og bare holde det på plass så det ikke falt lenger ned mens jeg trippet til nærmeste toalett.

Hvis ikke strømpebuksene mine er av typen som sklir ned, er de typen som får hull på innsiden av låret. Det er nesten verre på lang sikt, rett og slett fordi det kan resultere i gnagesår rundt kanten. Mr. Jackson har dog lagt ned forbud mot sånt, etter å ha skjønt at damer kan få gnagesår av klærne sine. Alt dette kvinnelivet vi ikke snakker om ellers.

Jeg lurer på om strømpeholdere er en god idé, at jeg burde hatt gammeldags undertøy med klyper og skit- alt sånt som er forbundet med fetish og Moulin Rouge for å løse problemet.

Jeg har prøvd stay-ups ved et par annledninger. Strømper med silikonbånd på innsiden og blondekant øverst- midt-på låret-strømper som skal være utrooolig sexy. Ev gi litt stygge merker før de sklir ned, de også, som var realiteten. Du kan hvertfall ikke danse med dem, løpe iført dem eller være veldig fysisk. Om jeg skulle vært utstillingsdukke, ville det fungert utmerket. Kanskje ikke man skal løpe og herje på ball, men jeg er ikke en slik pike. Jeg kan ikke la muligheten til å spurte i høyhælte sko og kaste snøball på kavaleren min gå fra meg pga litt bekledningsproblemer.

Likevel- jeg stoler ikke på strømpebukseprodusenter. På plakatene ser jeg smekre, laange, tynne ben med strømper på, og jeg tenker mitt. Min magre, magre mannevenn (56 kg, 187 cm høy) fikk tilbud om å stå dame-strømpebukse-modell. Bena hans var ideelle for damestrømper, visstnok.

Ikke rart de ikke passer meg. Jeg er ikke en slik pike ^_^

Torsdag 10. januar 2008

Hundreårsjubileum- Simone de Beauvoir for begynnere

I går ville Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir fylt hundre år. Jeg så blant annet at Glamourbibliotekaren hadde en post om dette (noe som burde avlive myten en gang for alle om at hun har en rendyrket fashion-blogg ) og ble inspirert til å skrive noe selv også. I tillegg til at Det Annet Kjønn er kanskje den viktigste feministiske boken i verden, har Beauvoir også bidratt til å utvikle en eksistensialistisk etikk og masse annen spennende filosofi og litteratur.

Likevel- det er et spørsmål som alltid går igjen når vi snakker om Beauvoir:

«Er hun relevant lenger? Har hun egentlig noen betydning idag? Det Annet Kjønn ble jo skrevet på førtitallet…»

Toril Moi fikk dette som første spørsmål fra salen på en forelesning jeg var på og hun svarte syrlig:

«Det er ganske pussig, jeg får ALDRI det spørsmålet om jeg foreleser om Aristoteles.»

Siden det ikke er hver dag man ville blitt hundre år, tenkte jeg at jeg skulle gi mine kjære leser en liten introduksjon til Virrvarrs favoritt-filosof på exphilpensum, og både gi dere en «Beauvoir for begynnere», samt påpeke hvorfor hun i Det Annet Kjønn lager analyser som er like relevante idag som da den kom ut i 1947.

Først: Hvorfor «Det Annet Kjønn»? Hva i all verden betyr det?

«Hva er det første tallet?» spurte exphilprofessoren min.

«Øh. En?» svarte matematikkstudenten.

«Feil!» sa professoren triumferende. «Det er først når du har to av noe at du kommer på å telle det.»

Og hele forståelsen av de Beauvoirs begrep «Den Andre» er en god blanding av Hegel og geitekillingen som kunne telle til ti. Geitekillingen sier ikke «Jeg er en», boken åpner med at geitekillingen sier «Jeg er en, geita er to.»

Hegel påpeker at det er først når vi har noen å sammenligne oss med at vi vet hvem vi selv er. Først når den hvite mann treffer noen mørkhudete mennesker, blir han bevisst på at han er hvit, fordi de andre er sorte.

I tillegg blir dette et spørsmål om subjekt og objekt, eller «person» og «dings», om du vil. «Jeg er sånn og sånn, de er ikke som meg. Jeg er en person, de er ikke en person» Beauvoir påpeker hvordan begrepene Den Første og Den Andre kan brukes på alt fra forholdet mellom deg og naboen din til å forklare rasisme og undertrykkelse.

I Asterix- Borgerkrigen møter vi en landsby som er delt med en elv. Høyresiden hater venstresiden og venstresiden hater høyresiden, og begge sider tillegger «De Andre» en masse egenskaper de ikke har. «Vi er snille, ergo må de være slemme. Vi er lure, ergo må de være dumme.» Landsbyboerne skaper seg en idé om naboene sine i sitt bilde, ved å definere dem som noe ANNET enn dem selv.

Said bruker samme forklaringsmodell i Orientalismen, der han påpeker at vestlig fremstilling av Østen, Arabia og muslimske mennesker er en konstruksjon av Østen som Den Andre.

Beauvoir forklarer hvordan hele idéen om «kvinnen», hva som er «kvinnelig» og hva kvinner kan gjøre, er skapt i en verden der mannen er Den Første og kvinnen Den Andre. Mannen er «MENNeske, Man, Homme», mens kvinnen er «Kvinnen». Maskulinitet er styrke, femininitet er svakhet. Hva som er kvinne er definert utfra at hun er ikke-mann, og mannen har fått lov til å bestemme hva det å være mann er. Mannen er person og kvinnen er dings, siden mannen kan bestemme selv hva det vil si å være mann, mens han også dermed definerer hva som er «kvinnelig.»

Hva er så forskjellen på kvinners situasjon og en nabo-konflikt?

I Asterix og Borgerkrigen slutter historien med at noen bygger en bro tvers over elven og høyre og venstresiden blir kjent med hverandre. «Åh, er det sånn du er? Vi trodde du var sånn og sånn, vi!» Dermed går det kunstige skillet mellom «den første og den andre» i stykker.

Om nordmenn gjør svensker til De Andre og svensker gjør det samme med nordmenn, opplever begge to seg selv osm subjekter, personer. Det er til syvende og sist svenskene som bestemmer hva det vil si å være svensk, hva nordmennene måtte mene påvirker ikke identiteten deres nevneverdig.

Kort sagt- de fleste grupper som blir undertrykket som «De Andre», vet at bildet omverdenen har av dem ikke stemmer og kan skape seg sin egen identitet. Du vet noen undertrykker deg og kan se på dine undertrykkere som «De andre.»

Beauvoir mener dette ikke gjelder kvinner, fordi kvinner blir oppdratt til at den rollen som Den Andre fra de er små, de fødes inn i en verden der de oppdras til å _bli_ kvinner, bli alt det mannen ikke er. På denne måten er hun ikke klar over sin undertrykkede situasjon, og hun skal forsøke å overleve i en verden der hun er opplært til å være dings, ikke individ. Beauvoir fnyser dermed av «kvinnelige verdier» og «kvinnelige egenskaper», de er konstruerte, ikke-naturlige ting.

Men dings? Hva betyr det? Hva innebærer det å være objektivisert?

Her kommer vi inn på de to andre begrepene De Beauvoir er mest kjen for, ved siden av Den Første og Den Andre. Nemlig de lange og rare ordene immanens og trancendens. Enkelt oversatt kan vi si at de betyr «bevarende» og «overskridende», og er egentlig eksistensialistiske begreper. Eksistensialismen meeeget kort oppsummert går ut på at «Om Gud er død, og du bare har ett liv, er det greit å få mest ut av denne eksistensen din, hm?»

Men hvordan eksisterer man mest mulig? I følge Sartre og Beauvoir var det ved å overskride deg selv. Altså- sprenge dine egne grenser, handle, gjøre nye ting, risikere å tabbe deg ut, utvide din egen horisont og kort sagt utvikle deg, ikke stoppe opp. På denne måten «bekrefter du deg som subjekt», du er en fullstendig person, et individ i bevegelse.

I følge Beauvoir, har det at kvinnen læres opp til å være mannens Andre medført til at hun har blitt sosialisert til å være bare være immanent, bevarende. Altså at det bare er kvinnelig å gjøre repetative oppgaver, at hun ikke skal ta sjangser, hevde seg selv, ikke overskride. Oppvask og annet husarbeide er et utmerket eksempel på immanente oppgaver. De må gjøres hver dag, men endres aldri, og du kommer aldri videre. Så fort du er ferdig med en oppvask, kommer det en ny neste dag.

Bygger du garasje, er garasjen ferdig når den er ferdig og du har et avsluttet, overskridende produkt. Kvinner oppdras til at det er greit å ikke få til, ikke tørre, ikke utfordre seg selv.

I politisk sammenheng ser jeg at jentene ofte melder seg frivillig til rydding, kaffekoking og sektretærarbeid, mens guttene hopper på de mest kompliserte teoretiske oppgavene. Jeg husker en feminisme-festival i RU sammenheng for et par år siden der Katarina Storalm påpekte: «Det er ikke bare om å gjøre å ha flest jenter oppe i plenum, det handler om HVA de gjør. Om alle damene gir tekniske og sosiale beskjeder og det er en mann som står der med de store analysene, har vi fremdeles et problem.» 50% damer spiller liten rolle om de tier stille.

Beauvoirs poeng er at om kvinner skal slutte å være Den Andre, må de begynne å bekrefte seg selv som personer og sprenge sine egne grenser. Dette er ikke en likestillingskamp, men en et frigjøringsprosjekt. Damer skal ta tilbake sin egen subjektivitet og slutte å være en kjønnsdings andre har definert innholdet av på forhånd.

«Vær ukvinnelig», sier Beauvoir, lett omskrevet. «Vær en person og gjør ting.» Det betyr ikke at man ikke kan gå i kjole, du kan godt være sjokkrosa-tyllkjole-damen så lenge du er overskridende.

Et godt eksempel på det fant jeg på bloggen til Mirakel for et par dager siden. Hun hadde satt opp prinsesse-forheng på sengen sin, som unektelig er ganske sukkersøtt-superjentete. Likevel- hun hadde vært selvstendige-Mirakel og fikset det selv, og Beauvoir ville vært veldig fornøyd. Om hun hadde hengt opp fotball-supporter-utstyr, men sittet stille og sett på kjæresten henge det opp for henne, ville det vært langt mindre trancendent og frigjørende, selv om det var mindre «kvinnelig» tradisjonelt sett.

Simone de Beauvoir introudserer redskaper i Det Annet Kjønn som kan brukes til å forstå maktforhold i internasjonal politikk, plukke fra hverandre Carl I Hagens muslimhets, forstå hvor «kvinneligheten» kommer fra og overbevise deg til å ta sjangser på et personlig plan. Skal du lese et stort, filosofisk verk, er det også kanskje det mest lettleste og velskrevne. Feir hundreårsdagen hennes med å lese Det Annet Kjønn i år om du ikke har gjort det (c;

Søndag 6. januar 2008

Ting jeg ikke har prøvd før: Foto og indianerleking

Jeg liker å gjøre nye ting, ukjente ting jeg aldri har gjort før. Jeg prøver egentlig å gjøre noe hver dag, minst en gang i uken. Nå er det en gang sånn med meg at det er masse jeg har gjort, som ikke er så normalt å ha gjort, og mye alle andre har gjort som jeg aldri har prøvd.

F.eks: Jeg har aldri vært i Danmark. Jeg har aldri gått i barnehage. For inntil et halvt år siden hadde jeg aldri tatt en eksamen, og før november hadde jeg aldri fotografert noe som helst. Ja, jeg har gått på bananslang, danset i gågåten i Sarpsborg iført ku-kostyme, slått hodet mitt inn i rumpa på professoren min så vi begge to falt ned trappen på Nationalteateret (ikke spør) og vært edru hele russetiden. Fotografering derimot…

Så- jeg innså at dette var for galt. Jeg bevæpnet med med kamera og gikk ut og tok flere hundre bilder rundt omkring på St. Hanshaugen. Jeg følte meg som en storbyindianer, på jakt etter rare spor og fine motiver og knipset som en gal helt til det ble mørkt. Det endte med at jeg først og fremst tok bilder av all søpla folk slenger fra seg på de merkerligste steder. Man kunne følge folk sine twistpapir-spor hele veien gjennom parken, ved Collets Café hadde noen knust en bråte champagneglass og et sted fant jeg masse bananer noen hadde fortært med plastgafler og etterlatt skall og bestikk i en haug.

Dessverre ble nesten alle bildene veldig triste, så jeg får spare dere for søppeloppdatering til en annen gang. Bare vær klar over at du setter meget markante spor når du går der og momser Fox og drysser papir overalt. Storby-indianeren ser deg.

Vel, så over til bildene. Jeg har selvfølgelig fotosjåppet dem i hjel, lagt til emo-tekst og kost meg verre. Likevel- jeg er fornøyd, jeg. Her er Virrvarrs første forsøk på å fotografere. Enjoy!

Lørdag 5. januar 2008

Dagbokdrømmer

I natt fikk jeg bilnøklene til hodet mitt, og mange hjelpsomme fabeldyr dyttet meg opp i førersetet. «Værsågod, her har du kontroll!» Ordet kontroll avsluttet drømmen, og jeg satt lysvåken i sengen og klokken var halv syv. I tillegg kom jeg i rydde-vaske-fikse-modus. Snille hjernen, den skulle hatt premie.

Oppdatert: Hjernen min fikk premie! Og for en fin premie: en spillevende premie-pokal fra Tomas! Jeg har en utrolig fin dag- det er offisielt!

Fredag 4. januar 2008

De fire beste (selv)biografiske seriene

Det hender jeg treffer folk som sier at de ikke liker tegneserier. Som oftest har de ikke lest så mye annet enn Pondus og Donald, og forbinder lengre historier med Superman og Fantomet. Når jeg skal introduksere folk til «voksne» serier og grafiske romaner, pleier jeg og starte med et par klassikere innen den (selv)biografiske sjangeren.

Dette er et område der tegneseriene virkerlig har mulighet til å fortelle enestående historier. Selv om de holder seg aldri så tett til fakta, får de fremdeles en glasur av fiksjon, siden de fortelles gjennom tegninger. Illustasjonene gir muligheten til å legge flere betydningslag i en hendelse, og bøker som ville vært en spennende selvbiografi blir storslagne epos når de er i tegneserieform. Usikker på hvor du skal begynne? Revolusjonært Roteloft gir deg de fire beste seriene av denne typen, så du kan lese og utdanne deg selv. Vi begynner på bunnen og jobber oss oppover:

4. Fun Home

Alison Bechdel er kjent for mange som serieskaperen bak stripeserien Dykes to Watch Out For, og brukte syv år på å lage historien om oppveksten sin, og spesielt om forholdet sitt til faren. Boken handler om kjønn, homoseksualitet, litteratur og det å vokse opp sammen med The Adams Family. Fun Home tok syv år å lage, blant annet fordi Bechdel tok fotografier til alle stillingene i boken og tegnet etter dem. Her er et av bildene av henne som sin egen far.

Boken er ikke bare en fortelling om oppvekst så mye som den er en kunstnerisk bearbeidelse av den, hvilket gjør den til en sterk reise i en annen persons fortid. Spekket med referanser til Ulysses og The Great Gatsby, følger du utviklingen av litteraturinteresse, seksualitet og familiekrise i en flytende fortelling. Boken er også en god introduksjon til DtWOF og Bechdels forfatterskap.

3. Epileptic

Franskmannen David B står bak dette monumentale verket om sin epileptiske bror og familiens kamp for ham og mot sykdommen. Ved siden av å fortelle en sterk og gripende historie om sykdom som blir sett på som galskap, møtet med dogmatisk skolemedisin og tidvis absurd alternativ behandling, er epilepsien illustrert på en vakker, allegorisk måte, som et monster eller snikende dyr som overfaller broren hans. Et dyr han er redd for skal angripe ham selv, en truende fare i form av en Åskgårsrei av epilepsivesner.

Dette gjør at Epileptic balanserer i grenseland mellom virkerlighet og fiksjon. Epilepsimonsteret blir både et bilde på den truende, usynlige faren de slåss mot, og gir broren en tydelig overfallsmann når han spreller i spasmer. De sterke bildene gjør historien enda mer levende og intressant for leseren, og David B gir et suggerende innblikk i et vanskelig tema.

2. Persepolis

Marjane Satrapi har med Persepolis laget en av verdens beste grafiske romaner, som tar for seg hennes liv og oppvekst i Iran under revolusjonen, under krigen mot Irak og i studietiden hennes i Wien.

Her møtes personlige kriser geopolitikk, Allah Marx og østen vesten fortalt i førsteperson. Unge Marjane skal bli profet, sulter nesten ihjel i Wien, tar til orde mot hijab og overlever mirakuløst et selvmordsforsøk samtidig som hun forteller historien om rotløshet, kulturell identitet, om islam og undertrykkelse. Om man vil ha et sterkt, personlig inntrykk av en vanskelig konflikt, bli kjent med en utrolig personlighet, le og gråte og se på de såkalte «invandrerkvinnene» fra en annen vinkel, er Persepolis boken.

Satrapi står med en fot i østen og en i vesten, på samme måte som det både er Gud og Allah som møter henne i Himmelen når hun nesten dør. Hun er grenesevakt mellom to motsetninger og forteller en historie alle blir klokere av å lese.

1. Maus

Art Spiegelmans monumentale verk om farens opplevelser under andre verdenskrig endret måten verden så på tegneserier. Spiegelman intervjuer faren, som er den mest stereotypiske, gjerrige jøde – langt verre enn noe nazipropaganda greide å produsere. Han forteller den utrolige historien om hvordan han overlevde konsentrasjonsleirene ved kløkt, sleipe triks og en porsjon flaks, i tillegg til at han gir førstehåndsinformasjon om hvordan Tysklands invasjon av Polen traff det jødiske miljøet.

Som et ekstra lag får vi Spiegelmans egen identitetskrise, vanskelige forhold til faren og sin egen kunstneriske bearbeidelse av stoffet. Han gir historien ekstra symbolske lag ved å fremstille alle jødene som mennesker med musehoder, tyskerne som katter og polakkene som griser. Når Art’s far sniker seg rundt som en mus med grisemaske på, gir metaforen mulighet for uventende fortellerteknikker. Maus får deg til å grøsse,gyse, gråte og kaste opp og er kanskje den sterkeste fortellingen om jødeforfølgelsen og forrige århundrets største tragedie.

De store, politiske krisene trekkes helt ned på det personlige identitetsplanet og blir fortellingen om ordentlige mennesker, ikke om helter, samtidig som det er en fortelling om katt og mus i Warzava.

Les, og bli klokere, gladere og mer tegneseriefrelst (c;

Torsdag 3. januar 2008

Varme mensker og varm te

Jeg har hatt varmt nyttårsbesøk fra Bergen. Ja, hun er bosatt i Nidaros i disse dager, men jeg våkner til søt, klingende bergensk og det er dét som teller.
Engeline har harepusnese, englehår og er melk og honning i turkis kåpejakke- kort sagt; en person du både vil gjemme i sofaen din og spasere i snøen med.

Jeg hadde bare fornuftige forsetter på nyttårsaften. Sånne kjedelige det ikke er vits i å fortelle folk om en gang. «Jeg skal fortsette å trene.» «Overholde tidsfrister» osv.

Engeline kom hit med tusen bokser te, og mens andre drakk sjampis eller sprit på nyttårsfesten, tryllet hun frem sjasminblomster hun puttet i vann, og laget luksuste til alle oss avholdsfolkene. Og jeg kom på et nyttårsforsett til. Faren min har alltid vært tilhenger av løfter han kan holde. «I år skal jeg spise mer sjokolade» funker hver eneste gang. Min frivole vennines standardsvar når noen spør henne om nyttårsforsetter, er at hun skal «prompe mer». Det får hun alltid til, sier hun. Inspirert av Engelines fantastiske temablogg: Den O Store Tekunsten, skal jeg drikke mer te i år. Jeg anbefaler alle å sjekke ut både den vanlige bloggen hennes og ikke minst te-bloggen (c;

Onsdag 2. januar 2008

2008 == 1984

1. januar trådde EUs datalagringsdirektiv i kraft- galskapsdirektivet som pålegger alle it-leverandører å lagre alle EU-borgeres aktivitet på internett og telefon.

Dagens it beskriver rekkeviddet av direktivet slik:

Direktivet innebærer langtidslagring av opplysninger om hvem alle snakker med på fasttelefon, mobiltelefon og IP-telefon, hvor lenge samtalen varer, hvor samtalepartene befinner seg, og når samtalen finner sted.

Det skal også lagres opplysninger om hvem folk sender og mottar e-post fra, og når de er tilkoblet Internett. Mens politiet tidligere satte inn målrettede tiltak mot enkeltpersoner eller grupper som var mistenkt, vil nå hele befolkingen være overvåket.

Datatilsynet kaller det «Østblokktilstander», og fatter ikke hvor debatten ble av. Og jeg kniper meg i å spørre meg det samme selv. Og en god del forskjellige tanker begynner og surre rundt i hodet mitt.

Først og fremst: Hvorfor i all verden er vi EØS-meldemmer når vi blir pålagt å innføre vanvittige overvåkningsdirektiver som dette? Hvor er ryggraden til SV og SP som til vanlig er bastante nei-partier? Hvorfor må høyremannen Georg Apenes stå alene mot fullstendig personovervåkning i media?

Videre: Hvem er det man egentlig vil overvåke og kartlegge ved å lagre alles mail og sms’s samtaler? Er det virkerlig de kriminelle i vanlig forstand? For noen år siden leste jeg en undersøkelse (jeg skal finne kilden min, jeg bare skriver i full fart) som viste hvordan alle storbritannias antiterrorlover og forbud mot løsgjengeri nesten utelukkende var håndhevet mot demonstranter og ulike politiske grupperinger alá antiglobaliseringsbevgelsen. Kort sagt- som en radikal aktivist er det ikke kult at noen skal lagre alle tekstmeldingene mine, jeg vil gjerne få lov til å ha et kommunikasjonsrom der staten ikke har lov til å ha fullstendig innsyn uten tillatelse.

Ikke minst- dette gjør drastiske ting med måten vi ser på personovervåkning og personvern. Overvåker man alle til minste detalj, behandler man hele befolkningen sin som potensielle kriminielle.

Dette direktiver rammer alle, og det er på tide å protestere. I tillegg er det på tide at folk tenker gjennom EU-standpunktet sitt ett og to ganger. Det holder ikke å bare være uten for unionen, vi må kvitte oss med EØS og Schengenmedlemskapet vårt om vi skal kunne stå fri til å definere vår egen fornuftige personvernspolitikk.