Onsdag 31. desember 2008
Som du sikkert har fått med deg til nå, har jeg en tegneseriekonkurranse på gang. Vi kårer en vinner i morgen. Da er det greit at jeg er sikker på at jeg har lest samtlige innlegg. Her er en liste over alle deltagere jeg har fått med meg. Har jeg glemt noen? Deg?
Ta deg en tur gjennom alle de fine, søte og artige kvalifiseringsinnleggene – så ser du hva jeg har å stri med når jeg skal velge tre finalister. Og ja, du kan fremdeles melde deg på til kl. 12 i natt (c:
Godt nyttår, fine bloggerby!
Onsdag 31. desember 2008
La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.
Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:
Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.
La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.
Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.
April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.
Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.
November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.
«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.
Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.
Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.
Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:
- Skrev Jenter som kommer.
- Bli spaltist hos Fritanke.
- Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
- Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
- Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
- Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
- Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
- Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
- Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.
Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?
Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.
Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.
Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.
Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.
September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.
Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:
For et år det har vært.
Ja.
For et år det har vært. Og hei, 2009.
Mandag 29. desember 2008
Om to dager går fristen ut for å være med i Roteloftets tegneseriekonkurranse!
For å sitere meg selv:
- Du må ha en blogg. Beklager, ukjente og kjære kommentarfeltvenner, men hvis jeg skal lage en tegneseriefigur av noen, må jeg kunne lese bloggen deres ordentlig og lage meg et bilde av dem.
- Du må skrive et innlegg på bloggen din om hvorfor du bør vinne (vær kreativ), som også beskriver deg som person (vær enda mer kreativ), samt litt om ditt forhold til tegneserier. Du må lenke til dette innlegget i innlegget du deltar med.
- Du gir meg beskjed om at du deltar ved å pingback’e (sjekk at det synes) eller skrive en kommentar i denne tråden. «Jeg er med!» holder i massevis.
- Du kan kjenne meg kjempegodt eller være helt ukjent for meg, alle deltar på lik linje her.
- Jeg velger ut tre vinnere 1. januar. Hvem som vinner kommer i et innlegg på bloggen. Førsteplassen får en liten serie om seg selv, andre og tredjeplass får tegninger av seg selv som tegneseriefigurer. Bildene og seriene er Creative Commons, og dere kan publisere dem hvor dere vil.
Meld deg på her!
*koser seg med å lese bidragene som har kommet inn*
Mandag 29. desember 2008
Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.
Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.
Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.
Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.
«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»
Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.
Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.
Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.
Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.
Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.
Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.
Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.
Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.
«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»
Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!
Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.
En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.
Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.
Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.
Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»
Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»
Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.
Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.
Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.
Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.
En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.
Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.
Søndag 28. desember 2008
Hvis jeg for eksempel skulle fått romjulsbesøk av Israel og Palestina, så ville jeg vel invitert dem inn på te og restene av kakebaksten min. Ja, jeg ville invitert dem inn begge to, selv om jeg er venstreradikal, og dermed heier på den lille gruppen som får grundig juling til enhver tid, og som bruker storparten av tiden sin på å samle sammen våpen nok til å tråkke den store motstanderen sin på tærne og få mer juling.
Noen liker å sammenligne fredsforhandlingene i midtøsten med to barn som har kranglet lenge, der begge insisterer på at den andre begynte. «Hvordan kan vi ta stilling, da?» spør de. Jeg liker å påpeke at hvis Israel og Palestina er to barn som slåss, så er Palestina han lille i andre klasse som jevnlig får slått ut fortennene sine av bøllen Israel i syvende.
Mulig andreklassingen sparket først, men det hjelper ikke når syvendeklassingen har satt seg på ham, tømt sekken hans i sølepytten, spist matpakken hans og sparket ham og alle som er venner med ham gjentatte ganger i nyrene mens de lå nede. Det blir absurd når de voksne kommer og skjenner på andreklassingen mens han ligger med fjeset i søledammen og gulper snørr og neseblod: «Hva gjorde du mot Israel, lille venn? Var du truende?»
Jeg heier på den minste, den svakeste, på den som blir okkupert, ikke på den som okkuperer. Men likevel. Hvis de stod på døra mi begge to, ville de nok fått te og kaker. Jeg tror de trenger det, skjønner du. Jeg leser nyheter, jeg kommer meg ikke ut av døra og te og kaker er alt jeg har for hånden. Ikke legeteam. Ikke diplomatinnflytelse. Ikke en gang muligheten til å komme meg i demo og få brølt litt.
«Hei, Palestina» ville jeg sagt. «Hva er den greia med Hamas? Jeg skjønner at Fata var korrupte, at PLO ikke var til å stole på mer, at dere var pissredde og at de religiøse ekstremistene hvertfall hadde orden i sysakene sine. Men det å slenge inn noen tøysebomber over grensa til Israel som ikke treffer noen?
Dere vet jo at det snart er valg i Tel Aviv, og at det de kappes om i debattene er hvilket parti som skal mose dere mest – det sittende eller utfordreren? Det er jo en gavepakke til en regjering som vil vise muskler før valgdagen. Hvor mange barn var den dumme bombe-show-offen verdt, Hamas?»
«Hei, Israel», ville jeg sagt etterpå. Og jeg ville gitt ham det stygge, morske blikket jeg gir til ti år gamle gutter som smører ting i rumpa på små katter. «Hva er det du holder på med?»
«Vi må beskytte oss mot trusselen Hamas.» ville han si stillferdig. Sammen med Sondre Olsen og alle andre Krf’ere som er mot krig og drap og sånn, men håper at det går med noen Hamasfolk når Israel bomber gågate for gågate.
«Hamasterroristene gjemmer seg blant kvinner og barn.» mumler Israel. «Da må vi skyte på kvinner og barn for å bli kvitt dem.» «Og det slår deg ikke at Hamas ikke bare består av “terrorister”, men vanlige medlemmer i et politisk parti som går på jobb hver dag, som vasker rumper og pakker appelsiner i silkepapir, og at grunnen til at de “gjemmer seg blant kvinner og barn” er at de er en del av den palestinske befolkningen, som går på gata, er hjemme hos familien og tar med ungene sine til butikken?»
«De truer staten Israel. Da må vi forsvare oss.» «Mm. De sende noen bomber som ikke traff noen, og dere svarer med Apachehelikoptre, bulldozere til å meie ned hele boligstrøk, hundre bomber på ett minutt og missiler mot førti ulike mål i Palestina. Hørt uttrykket skyte spurv med kanon før?»
«Hamas er en trussel. De vil utslette staten Israel. De vil ikke ha fred.»
«Mm. Men dere lager masse fred, da. Ved å sprenge sivile i småbiter.»
«Ja. Vi utsletter Hamas. Så blir det fredeligere.»
«Og utsletter det som er av palestinere i samme slengen, siden Hamas gjemmer seg blant kvinner og barn, hm?»
«Du kan jo si det sånn.»
«Det slår dere ikke at for hver palestiner dere dreper i et tilfeldig bomberegn, får dere flere og flere som vil hevne seg på dere, se Israel slettet fra kartet og sparer pengene sine til de bombene de har råd til?»
Vi drikker te i stillhet. Palestina fyller lommene med kjeks. Israel furter.
Jeg skjønner ikke at Israel får så få reaksjoner fra verdenssamfunnet som de gjør. Greit, jeg skjønner at de er under vingene på USA. Jeg skjønner rasjonelt hvorfor Palestina ikke får noe støtte. Men vi har SV i regjering. Det er kjipt at de kommer med mindre radikale utspill om Israels oppførsel enn Kåre Willoch.
Jeg skjønner heller ikke den politiske blindflekken som slår ut hos deler av høyresiden som heter «Alt Israel gjør er greit, fordi de er truet av Palestina. Alt Palestina gjør er galt fordi de truer Israel. Bygg mur rundt dem. Bomb dem til helvete. Sørg for at de ikke får føde på ordentlige fødestuer. Det er greit. Israel må beskytte seg.»
Uansett hvor mye jeg leser handler konflikten om en bølle som prøver å knuse en liten knott, og en liten knott som febrilsk prøver å ta igjen. Dessverre hjelper det ikke med stein mot maskingevær.
Lørdag 27. desember 2008
Jeg har fått en utmerkelse fra Britt-Åse og SerendipityCat. Utmerkelsen går på å være en blogger som behandler temaet «nærhet» godt. Jeg skal gi den videre til åtte andre.
Jeg synes det er vanskelig å velge åtte bloggere blant alle dem jeg leser, men bestemte meg for å fokusere på dem som behandler temaet nærhet i bildeform. Her er åtte blogger du bør oppdage som alle bruker bilder for å få frem budskapet sitt på.
Underveis:
Denne bloggen er noe så spesielt som en kunstustilling under utvikling. Som leser får du smugkikke på prosessen og se hvordan bildene og motivene utvikler seg. En fin måte å komme under genseren på en billedkunster i arbeid. Oppdag Underveis idag.
Bharfot:
Bharfot har ingen ren bildeblogg, men hun bruker fotografiene hun tar til å hente deg nærmere kulturarrangementene hun beskriver i innleggene sine. Dette bildet er en del av illustrasjonen til bokanmeldelsen av debuten til Aina Basso.
Busters notater:
Buster klarer å fange angsten, skøyeraktigheten og livet i Fredrikstad i enkeltbilder. Her er siste i en serie om forråtnelse. Det begynte som et lekkert fruktfat.
Streck:
Streck driver med et så spennende prosjekt som å skrive en bildebok i en blogg. Emo er en tenåringsfugl til å bli glad i. Skjønnlitteraturen kan være nærme, den også.
Niflheim:
Fata har en skrike, sutre og surmuleblogg, men han har også massevis av gode illustrasjoner med politisk snert. Engasjement er en form for nærhet. Jeg vil gjerne slå et slag for det.
Spill levende:
Tomas skriver om snurrige dyr, møter mellom mennesker og livet med barn. Oppdag den sprell, spill levende bloggen hans! Dessuten ser jeg at du kan ønske deg en personlig tegning fra Tomas, også. For deg som er opptatt av din figur, som han sier det selv.
Androida.net:
Hellyeah har startet en egen kunstblogg med illustrasjoner og fotografier som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Det er en god blanding av adbusting, hodeskaller og politisk kommentar i bildeform. Hurra!
Mannfolkprat:
Jeg syntes Mannfolkprat var pur poesi da det bare var tekst, men i den senere tid har innleggene fått nydelige fotografier som gjør tekstene enda vakrere, sårere og definitivt nærere.
Sånn. Nå velger dere åtte andre dere kan dele utmerkelsen med. Og dere andre? Dere har vel oppdaget minst én ny blogg med kunsterisk innhold?
Lørdag 27. desember 2008
Jeg skjønner meg ikke på Ipublish. Thomas Moen, Ipublishsjefen, følger meg på Twitter, og det var på grunn av ham at jeg begynte å snuse på systemet.
Jeg har snust på mange bloggsystemer før. Jeg har lekt med wordpress i mange varianter, har et utall ubrukte blogspot-blogger, har plundret med testblogger på blogg.no og vgblogg og lekt med mer obskure systemer som blogsome og MyOpera.
Ingen av testbloggene har fått meg til å skifte system, wordpress er overlegent alt annet, men det er spennende å se hva slags systemer folk bruker. Jeg liker å spionere på andre systemutviklere sitt brukergrensesnitt – hvordan de har lagt opp programmet sitt for meg som bruker.
Med alle bloggsystemene jeg har lekt med som utgangspunkt, satte jeg meg ned og laget en Ipublish-blogg. Og jeg beklager å si det: Thomas Moen med venner har kanskje det dårligste bloggsystemet jeg har vært borte i. Jeg snakker ikke om konsept, design eller hvordan de har fått profilerte tenåringsbloggere til å skrive for seg ved å gi dem ekstra oppfølging og dedikert plass på forsiden. Jeg snakker om systemet under Ipublish-panseret, og hvordan det systemet er designet for meg som bruker.
Min første reaksjon da jeg snublet over Ipublish første gang var «Jøss. Finnes det et Mac-bloggsystem?» Et par minutter med undersøkelser viste at nei, systemet var riktignok like proprietært (les: ikke fri programvare) som andre programmer fra Apple, er det utviklet av én fyr og markedsført med et Mac-inspirert navn. Likevel lever systemet så mye på følelsen av å være Mac-inspirert, at det første som møter deg når du logger inn på den nye Ipublish-bloggen din er et bilde av en berte med en Mac.
Hvis du finner ut hvordan du skal logge deg inn på bloggen gang nr. 2, da. Ipublish er også det eneste bloggsystemet jeg har lekt med hvor du ikke har en logisk innloggingsmulighet på bloggsiden din. Du må enten bookmarke innloggingslenken du får når du registrerer deg, eller så må du gå til hovedsiden til bloggsystemet, finne en bitteliten lenke kalt «kontrollpanel» og trykke der for å kunne oppdatere bloggen. Ingen «logg inn»-knapp hverken på min personlige blogg eller på hovedsiden. Jeg hører Jakob Nielsen vri seg i smerte. Det er som om jeg måtte gå til Wordpress.com for å logge meg inn hver gang jeg skulle publisere noe på roteloftet.
Hovedsiden Ipublish.no er et kapittel for seg selv. Fokuset på nettsiden ligger på kjendisene de har fått til å blogge på tjenesten sammen med noen svært populære tenåringsblogger. Hvis du lurer på noe, er feedback-knappen plassert langt ute på siden og du må scrolle deg ned gjennom alle de nyeste innleggene på forsiden for å finne navigasjonen på siden.
Vel, hvis du mot formodning skulle greie å logge deg inn på bloggen din gang nr. 2, er det fremdeles en del helt essensiell bloggfunksjonalitet som systemet mangler. Jeg nevner i fleng:
- Muligheten til å sortere ting i kategorier og merkelapper.
- Muligheten til å lage en lenkeliste på forsiden. Sidebaren fylles automatisk opp av alle de siste kommentarene du har fått.
- Mulighet for pingbacks og trackbacks.
- Muligheten for å skrive HTML i innleggene sine. Den delen av editoren brekker i Firefox.
- Mulighet til å se din egen statistikk.
- Muligheten til å pinge tjenester som bloggrevyen.
- Muligheten til å velge mellom ulikt utseende på siden din. Du kan redigere CSS’en, men det er ikke noe alle kan.
Rent teknisk er ikke Ipublish noe mer komplisert enn en WYSIWYG-editor og en bildeopplastningsmulighet med en pen, standarisert forside. På siden «Om Ipublish» står det at Thomas Moen har jobbet med publiseringsverktøyet alene siden 1998. Og ja, det minner mest av alt om hjemmesnekra webapplikasjoner jeg har sett kompiser av meg knote på egenhånd.
Personlig synes jeg det ikke er særlig betryggende at all den tekniske jobben gjøres av en fyr som også gjør all markedsføringsjobben. Når et system får mange brukere, oppstår det masse feil som dermed ikke blir fikset fordi gründeren har nok med promotering. Typiske småfeil kan være sånt som skjer når du prøver å lage punktlister og ordnede lister i Ipublish-innlegg:
Slik ser listene ut på preview:
Slik ser listene ut når du publiserer dem på bloggen:
Jeg skjønner ikke helt hvordan Ipublish-folka har tenkt når de bestemte seg at å skrive sitt eget, lukkede bloggsystem var en knallplan. Wordpress vs Ipublish er som Audi vs Olabil. Mens Ipublish ikke har nok folk til å fikse feilene sine og få masse funksjonalitet, utvides og oppdateres Wordpress av svette nerder og søte systemutviklere over hele verden hele tiden. Google passer på Blogger, og selv blogg.no har mer funksjonalitet og færre feil.
Samtidig skal ingen ta fra folka at de flinke på markedsføring, og siden måten de får brukere til systemet på er å gi kjendiser ekstra oppfølging og oppmerksomhet, for dermed å tiltrekke seg tenåringer som vil blogge på kjendisstedet, ikke på blogg.no…Jeg skjønner hvorfor flere og flere lager Ipublish-blogger.
Samtidig opererer Ipublish med faste elitebloggere (jeg fniser når jeg bruker ordet) når de huker inn kjendiser og putter bilder av dem øverst på siden sin. Hvis du etablerer deg som helt ny blogger har du ingen mulighet til å bli stor og få mange lesere hvis du begynner på et bloggsystem hvor du ikke kan lage lenkeliste, ikke kan pingbacke andres innlegg, ikke kan pinge tjenester som bloggrevyen og bloggsystemet ditt har statiske lister basert på hvilke kjendiser de har der, ikke hvilke som har flest lesere. Kort sagt – en dårlig deal for deg som er ny blogger.
Det verste er at om Ipublish-folka hadde solgt en pakke alá det Wangen-folka gjør med Norblogg til kjendiser og store fjortisblogger fra blogg.no, med mac-inspirert navn og standarisert design tror jeg det hadde kunnet få opp et levende bloggmiljø rundt navnet sitt på null tid. Akkurat nå markedsfører de teip-og-binders-programvare uten funksjonalitet for harde livet. Det begrenser brukerne deres til folk som ikke vet noe om blogging, eller som får spesielle frynsegoder av Ipublish.
Konklusjon? Velg noe annet. Samme hva.
Fredag 26. desember 2008
Det beste med julen er at du får mange bøker. Det nest beste med julen er at alle du kjenner også får mange bøker, slik at romjulen kan forvandles til et høytlesningsparadis. En av bøkene som kom inn i huset på julaften var Utrydningstruede ord av Astrid Skår. «Woho!» tenkte jeg. «Nå får jeg lære masse nye ord! Jeg som har vært i så godt humør siden George Apenes kalte Martin Engeset bornert! Jeg har kunnet fornærme folk på nye, spennende måter siden!»
Istedenfor viser det seg at ord jeg bruker hver dag er sjeldne, verneverdige og på vei ut av dagligtalen. Ingen sier at prosjekter går ad undas lenger. Og jeg skjønner at du må ha lest Stompa for å ha «Du store alpakka!» som et av utropsordene dine. Men det er da mange som har en altan? Eller er du slepphendt og kaller den veranda selv om den ikke er det?
I følge boken er også bølle på vei ut av språket. De mener at burugle og burlesk også dør ut, men jeg tipper Frode Øverlie og Caroline Andersens samlede innsats får ordene tilbake i Det Norske Språk (må sies med en viss ironisk snert). En del bloggere har også utrydningstruede ord i bloggnavnet sitt. Både Rabbagast, Omkalfatret, Pike mot samtiden, Floken i nettet og En lang dags ferd mot fnatt tar vare på hvert sitt sjeldne ord i titlene sine.
Noe av det som slår meg når jeg leser boken, er at alle uttrykkene mine er ganske gammelmodige. Jeg skriver om den hersens regjeringen, mener at hva du har på deg er hipp som happ, snur på flisa og fnyser av folk som kaller jenter for lette på tråden. Og hvordan skulle jeg få fornærmet folk skikkelig uten å bruke ord som lømmel, tølper, sjofel, traurig og tafatt? Greit, så har jeg ikke kalt noen en stratenrøver på år og dag, men det skal jeg pinadø finne en anledning til å gjøre.
En del av favorittordene mine er også på vei ut av spåket, sier boken. Jeg synes alle skal vise litt språklig ansvar og begynne å bli bedrøvet, ikke bare triste, å vemmes over alt det fæle som skjer rundt dem, ikke bare bli kvalme, og finne plass til ord som morbid, luguber, kokett, sjarlatan og harselas i tekstene sine først som sist.
Det er forsmedelig at så mange fine ord er på vei ut av språket. Gjør din skribentplikt, og adopter et utrydningstruet ord idag! Ellers blir jeg såra og vonbråten.
Torsdag 25. desember 2008
Gamle mennesker dør. Som Anne Cath. Vestly. Jeg forventet det. Hun var en synlig forfatter. Jeg hadde sett henne eldes gjennom NRK-arkivet. Idag fikk jeg vite at Harold Pinter hadde dødd julaften. Pinter er en usynlig forfatter i hodet mitt.
Når jeg tenker Pinter, ser jeg Stanley i The Birthday Party spille tromme på scenen. Jeg ser ikke for meg fjeset til forfatteren. Jeg hører personene i stykkene hans skrike til meg fra et indre bibliotek. Da synes jeg det er litt frekt å *plopp!* bare bli borte. Jeg har ikke vendt meg til å tenke på deg som et menneske, Harold Pinter. Det at du har gått hen og dødd har gjort at jeg har tilbragt første juledags formiddag med å lese om deg.
Jeg er motstandere av å forholde meg til bøker som verk skrevet av enkeltpersoner. Jeg får mageknip når professoren min i nordisk litteratur begynner å fortelle om hvordan Jørgen Moes barndom preget tekstene hans. Jeg gir bleng i om poeten hadde tuberkulose mens diktet ble skrevet. Venstreradikal? Høyreradikal? Når det kommer til bøker, bryr jeg meg ikke.
Om personen jeg er mest enig med i hele verden skrev en roman, ville den ikke interessert meg med mindre den var bra. Om personen jeg var minst enig med i hele verden skrev verdens beste roman, ville jeg fremdeles likt den, selv om vedkommende ellers mente at fattige mennesker er late, at det er en menneskerett å kaste søppel og at alle damer egentlig trenger deng for å høre på mannen sin.
Kort sagt: Forfatterbiografier er sjelden nyttige for å forstå litteraturen forfattere har skrevet. Bøker er sjelden nyttige for å forstå forfatteres liv. Som André Bjerke skrev om Ibsen: «Tenk at en mann som skrev så tennende, har levet så utrolig lite spennende!»
Likevel – det er fint å oppdage at en forfatter som i mitt hode utelukkende har vært navn på en forside har vært en knakende fin fyr. Det endrer ikke hvordan jeg leser The Homecoming, men det kjennes godt når jeg lager min egen, interne nekrolog en julemorgen.
Harold Pinter fikk nobelprisen i 2005 og benyttet taletiden sin til å gjøre det klinkende klart at Tony Blair var en massemorder og at hele Storbritannia burde stilles for menneskerettighetsdomstolen. Jeg må smile av sånt. Det er knapt tre år siden, og jeg ser for meg den sure, gamle mannen som brukte tiden sin i rampelyset til å gi verden så hatten passet før han tok kvelden. Det er noe med blandingen av banebrytende kulturinnsats og politisk aktivitet som får meg til å forelske meg litt.
Takk for en fin morgen, Harold. Hvil i fred.
Lyst til å lese noe av Pinter og lurer på hvor du skal begynne?
Du finner full bibliografi her. Jeg anbefaler The Birthday Party, The Homecoming og radioteaterstykket Voices, men det meste er av interesse.
Torsdag 25. desember 2008
Virrvarr: Likte du gaven?
Mr. Jackson: ….mm
Virrvarr: Var den bra?
Mr. Jackson:….huh.
Virrvarr: Ble du glad?
Mr. Jackson: Har vi et skrujern?
Virrvarr: Jeg tar det som et «ja».
Det er flere timer siden han pakket opp dampmaskinen, spisebordet er dekket av skruer, olje og dubbeditter og jeg har ennå ikke greid å føre en sammenhengende samtale med ham i mer enn et par minutter.
Nøyaktig hvor vellykket gaven var kan bare måles i misunnelsen i lillebrors blikk da han pakket opp herligheten. Dampmaskinen er nerdens beste venn. Eller noe i den stilen. Ja, vi har hatt en fin julefeiring. Jeg kommer ikke til å sove på en måned, siden vidunderet både fløyter og spyr røyk ut av pipa. Sleep tight, Internett.
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Kristine 
Ingvild Sommer
MdB 
Gamer 
kamikaze
Laila 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
