Mandag 22. oktober 2007

Hvorfor jeg liker Nemi- synsing rundt tegneserier & kjønn

Jeg har hørt mye klaging på Nemi om dagen. Lise resirkulerer vitser, hun kan ikke tegne, hun har brukt opp konseptet sitt. Katarina spurte meg i en kommentar på slaktposten min av Zofies Verden: men jeg lurer vel egentlig på hva som er kvaliteten bak Nemi? Nemi var et kortvarig prosjekt som for sin egen del burde vært lagt ned for lenge siden. Ingenting er morsomt når det går på de samme poengene og småsketsjene hele tiden.

Og ja- jeg kan være enig i mye av kritikken ovenfor. Likevel mener jeg Nemi har noe enestående som tegneserie og jeg vil argumentere for hvorfor. For å kunne gjøre det, må jeg si noe generelt om tegneserier og kjønn.

At kvinnelige tegneseriefigurer har vært og fremdeles er ganske stereotypiske, er ingen hemmelighet.  Mens Mikke og Donald er to svært ulike typer, er kjærestene deres Dolly og Minni omtrent identiske. De er hjemmeværende husmødre som elsker shopping, er redde for mus og bruker lang tid på badet. Glemmer Donald eller Mikke bursdagen deres, er helvetet løs. De er ute av stand til å forsvare seg, elsker å lage mat og er humørsyke og ufornuftige.

Serieskapere bruker i all hovedsak tre kjønnsstereotyper når de lager kvinnelige karakterer. Den første er:

Kjæresten

Denne stereotypen har en underavdeling bestående av moren, datteren, kona og søsteren.  Dette er tegneseriefigurer som ikke er noe annet enn den funksjonen de har i forhold til en mannlig helt. Typiske kjærester er Minni og Dolly i Mikke Mus og Donald Duck, Brummelise i Bamse, Mary Jane i Spiderman, Louis Lane i Superman, Blondie og Sala i Fantomet. Hun er gjenganger i spenningsserier og i barne/familieserier. Hun er den trofaste, den helten drømmer om når han sitter i fangenskap, den skurken kidnapper. Hun er ikke en person så mye som hun er en stillingstittel. Merk dere at alle disse seriene eksemplene er hentet fra har navnet til den mannlige hovedpersonen som tittel, utenom Blondie…De er først og fremst kjæresten til helten, ikke en selvstendig karakter.

Stereotype nummer to er litt mindre opplagt. Jeg liker å kalle henne:

Den uoppnåelige

Denne damen finner du oftest i humorseriene. Hun er den pene, smarte, fornuftige jenta alle de håpløse mennene sikler etter. Du kjenner henne igjen ved at hun er den eneste i komiserien som ikke er morsom; hun står som den eneste normale i en flokk med galninger. Hun er smartere og mindre hysterisk enn kjæresten, shopper mindre og redder gjerne den mannlige hovedpersonen om det skulle trengs. Problemet hennes er at hun ikke har noen videre personlighet, feil eller noe annet som gjør en karakter morsom. Typiske uoppnåelige kvinner er Brandy i Reservatet, Rosa i Eon, søster Bjørklund i Riskhospitalet, Emma i Kollektivet og Sara i Kights of the Dinnertable. Hun skal være Perfekt, og det åpner ikke for morsomme innfall. Jevnt over er det en tendens til at det å være morsom er en ukvinnelig egenskap. Skal en dame være en komisk figur, bør hun helst være stygg. Som bringer oss over til den tredje kategorien:

Den stygge

Skikkelige morsomme damer er ofte mindre feminine og i beste fall stygge. Her finner vi slitne koner, sinte svigermødre, hurpa i nabohuset og Jokkes motbydelige damebekjentskaper.Her er det nok av karakterer å ta av, fra Ponny Petra og Else i Pondus, til Gyda i Hårek og Gry i Kollektivet. Et veldig godt eksempel på den stygge og den uoppnåelige kvinnestereotypen i skjønt samspill, finner vi i Bone av Jeff Smith. Her møter vi to tøffe og slagkraftige damer; Bestemor Ben og hennes barnebarn, Thorn. Her har samtlige av figurene i serien et humorpotensiale, foruten vakre Thorn, som er en skjønnhet av dimensjoner i en verden der alle andre ser ut som fantasidyr med overdimensjonerte neser. På den andre siden kan bestemoren karakteriseres med to ord: Morsom og maskulin. La oss se på bildeeksemplene under. Her ser vi først Thorn som uoppnåelig:

Deretter får vi en effektiv demonstrasjon av Bestemor Bens «maskuline» kvaliteter:

De tre stereotypene jeg har skissert spiller på kvinnen i tegneserieruten som objekt og perfekt, og gjør morsom til en maskulin kvalitet. I et sånt perspektiv er det spennende å se på hvor unik Nemi egentlig er, og ikke minst hvor banebrytende hun var som karakter da Lise introduserte henne på starten av nittitallet.

Nemi viser at det går ann å være en pen, morsom karakter med masse personlighet, at du kan være en «feminin» dame og fremdeles ha mengder med sjarmerende feil og mangler. Nå mener ikke jeg å si at det skal være en nødvendig kvalitet å være pen eller feminin, men det er alltid hyggelig å se en serie som bryter alle normene om hvordan en dame skal være innenfor et medium. Sett fra dette perspektivet, har Nemi en hel rekke enestående kvaliteter som tegneserie og baner vei for en masse, nye og knæsje tegneseriedamer som bryter med de rådende stereotypene. Når hun er ute og drikker øl hele natten, raper høyt og onanerer mens hun tenker på Spøkelseskladden, bryter hun tusen uskrevne regler. Nemi er pen, slem, lat, trist, kåt, morsom og ufordragelig- hun er en person, ikke en type, ikke et objekt.Det samme gjelder Cyan. Lise Myhre driver ikke så mye med gode humorpoenger som med banebrytende karaktertegning, og etablering av to mangesidige personer som lever videre uavhengig av det konkrete inneholdet i stripene. Poenget er ikke alltid å være morsom, men å skape personen Nemi og personen Cyan.

Fredag 19. oktober 2007

Helt heltinne?

Avil skriver helter hun husker og jeg kjente meg inspirert til å skrive noe tilsvarende.
Jeg har nemlig hatt ganske mange. Det som frustrerte meg veldig da jeg var liten var at alle de kuleste bokfigurene var menn. Alle mine forbilder i barndommen var menn. Robin Hood stjal fra de rike, gav til de fattige, skjøt med pil og bue, lurte sheriffen og reddet dagen. Når min venn Morten og jeg skulle leke da vi var små, måtte alltid Morten få være Robin, siden han var gutt. Siden jeg var jente, ble rollen min Jomfru Marian, og hennes glansreplikk i tegnefilmen var «Åh, ROBIN! Du er så kjekk og impulsiv!» Det var ikke like knall som å ha «Wanted! død eller levende»-plakater av seg hengende rundt over hele Sherewoodskogen. En lang historie kort- barndommen min bestod i å late som om jeg var gutteheltene i de fleste sammenhenger. Men hvem var de beste? Hvem gjorde mest inntrykk? Her følger Virrvarrs heltekavalkade:

1: Greven av Monte Christo.
Ingen over, ingen ved siden. Som mobbeoffer hele barneskolen var det ingen heftigere lesning enn historien om Edmond Dantés som blir kastet i fengsel av noen venner av seg for å redde dem fra å bli arrestert for spionasje, og hvordan Dantés rømmer og tar en sviende hevn på alle de gamle fiendene en etter en. Jeg satt på rommet mitt og så levende for meg hvordan jeg skulle komme tilbake og ta grufull hevn på Hege, Lena og hva de nå het alle sammen.

2: Sherlock Holmes
Som tidligere nevnt var detektiven min store helt og kjærlighet, og jeg visste hva jeg ville gjøre når jeg bli stor: Løse mysterier, vite Alt, spille fiolin og bruke morfin. Jeg visste riktignok ikke helt hva morfin hva for noe, men det skulle jeg helt sikkert gjøre.

3: Den røde pimpernell
Utkledd som gammel kone sniker den røde pimpernell seg forbi franske vakter for å redde adelsmenn fra guiljotinen. En skikkelig gentlemannshelt som lurte fienden til å sniffe pepper i tro om at det var snus og spilte så udugelig slaskete at ingen mistenkte ham. Jeg skulle bli sleip lurendreier, det var helt klart. Akkurat som den røde pimpernell, og jeg skulle ha mitt eget kjennemerke på et lite kort jeg etterlot til fortvilede myndigheter.

4: Modesty Blaise
Den eneste reelle heltinnen min fra barndommen. Jeg husker å ha blitt fratatt Agent X9-bladet med serien hennes en gang som åtteåring og fikk streng beskjed om at visse ting var jeg for ung for. Det skjerpet interessen, og jeg leste i smug til øyet ble stort og vått. Modesty hamler opp med alt som finnes av fiender, hun har vært yrkeskriminell, agent og superhelt, er nærkampmester, beinhard og har en mannlig partner uten noe undertrykkelsesforhold eller seksuelle undertoner. Willie og Modesty er partnere, intet mer.Det merkeligste var at det å bli Modesty virket som langt mer uuoppnåelig enn det å bli Greven av Monte Christo, selv om Modesty var dame. Det kan kanskje ha noe med at hun var veldig fysisk kapabel, og jeg alltid har vært en hoppende badeball med sammensnørte lisser, og det virket mer logisk at jeg skulle vokse opp til å bli usannsynelig sleip enn usannsynelig flink til å sparke folk i magen (c;

Vel- jeg har allerede introdusert leserne mine for mitt noe sære forhold til Ole Brumm- her er et par av karakterene som preget barndommen sånn ellers, og jeg synes de er like tøffe den dag i dag. Føl gratis til å lage deres egen liste.

Onsdag 17. oktober 2007

Jasså, bruker du fremdeles Windows?

Det får jeg ofte lyst til å spørre om når venner av meg ber meg ta en kikk på den triste pc’n deres. Eller så sier jeg høyt og kanskje litt for frekt: «Hhahahaha! Herregud! Windows Vista? Kondolerer!»

Mange av Windowsbrukerne jeg kjenner er litt som røykere: «Ja, jeg vet jeg har masse virus, jeg vet det er dyrt, at jeg støtter en råtten industri og at pc’n min er mye tregere enn den trenger å være. Men det er så vanskelig å slutte. Og det er sosialt, da. Nesten alle bruker Windows. Og alt annet er jo for sånne som kan masse og sånt…»

Siden du nå nesten bare får kjøpt nye pc’er med Windows Vista, der nesten ingen printere, mp3-spillere eller DVD-brenne-programmer passer til, er det enda flere gode grunner til å bytte operativsystem.

«INGENTING funker mer!» skriker venninnen min og smeller lap-topen i bordet. Hun har fått Vista. En annen venn av meg oppsummerte fint: «Hva er forskjellen på et virus og Windows Vista? Et virus tar aldri kontroll over HELE pc’n din.»

Er du «vanlig» databruker (du blogger, sjekker mail, skriver ting, laster ned film og musikk, leser nyheter, redigerer bilder, spiller poker, henger på msn), er det hundre gode grunner til bytte til Linux. Revolusjonært Roteloft gir det et lite utvalg:

1: Du får Aldri virus.

2: Det er HELT GRATIS, og alle programmene følger med. Mens du til Windows må kjøpe Office separat og stjele eller betale det hvite ut av øyet for Photoshop, kommer Linux med Open Office og Gimp (godt bilderedigeringsprogram) fra starten av. I tillegg har Linux bedre film og musikkavspillere enn både Apple og Microsoft klarer å prestere.

3: Du kan kjøre den nyeste Ubuntu-distribusjonen på en mye eldre pc enn du kan kjøre Windows XP (eller Gud forby: Vista)på, fordi Microsoft har en avtale med dem som lager maskinvare til pc’er om at programmene skal være tyngre og tyngre og kjøre, så folk må kjøpe kraftigere og kraftigere pc’er. Derfor går Linux raskere.
Jeg har en button der det står «Farten dreper, kjør Windows.» (c;

4: Linux gjør aldri noe uten å spørre deg. En venninne av meg som har brukt Linux hele livet, fikk seg en Windows-pc. Sjokkert ringte hun meg og fortalte at den drev og startet på nytt og oppdaterte seg selv uten at hun gav den tillatelse, midt mens hun hold på med noe viktig. «Hva driver den med? Det ba jeg den ikke om!» Sånn gjør aldri Linux.

5: Glem lang oppstartstid og restarting hele tiden. «Svusj» sier Linux når det installerer noe. Ingen grunn til å starte på nytt.

6: Å kjøre Linux er litt som å kjøpe økologisk melk. Du er med på å redusere at Microsoft har monopol. Det er en fin ting. (Apple er like kjipt som Microsoft firmamessig sett, og det koster jævla mye mere enn gratis Linux.)

7: Linux er et dugnadsprosjekt. Det betyr at det finnes mengder av artige funksjoner, feilene blir fikset fortere, og mange flere kreative hoder kan lage nye ting hele tiden. Mange venner av meg som skiter litt i data generelt, bruker Linux fordi det er flere kule skjermsparere, bakgrunnsbilder, og artige effekter du kan få.
Lyst på tusen småspill alá kabal? Det sitter folk og lager pakker på hundre stykker, et tastetrykk unna deg.

8: Nei, det er ikke vanskelig å bruke. Det ser ut som og ligner det meste du har brukt av programvare før, og du trenger ikke kunne noe ekstra. Er det vanskelig med engelsk, kan du få Linux på bokmål og nynorsk. Bestemoren min får det til. Jevnt over er det lettere enn å slite med anti-virusprogrammer og kopisperrer.

9: Ingen kopibeskyttelser. Last ned! Brenn dvd! Gjør hva du vil! Og best av alt- den hjelper deg å bryte de kopisperrene du får fra andre steder. «Denne filen skal ikke kunne spilles av her, du har ikke lov til det. Vil du gjøre det likevel? Ja eller nei?» Et tastetrykk, og den laster ned cracken for deg.

10: Den nyeste Ubuntu-versjonen, Gutsy Gibbon, kommer i morgen og den EIER alt du har sett Windows eller Mac gjøre noensinne. Se selv:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Fz7lfUa711k]

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=td_lW6BRllI]

Som dere kan se, er noe av det kuleste hvor utrolig personlige og forskjellige uttrykk man kan lage. Linux kjenner ingen grenser (c;

NB: Jada, er du spillegal og vil bruke hele dagen din på Wow, er Windows XP mest praktisk. Og skal du lage film på profesjonelt nivå, trenger du Appleprogrammer. Men ellers? Da er det like kult med Windows som det er å røyke. Gå hit og bytt operativsystem idag (c;

Søndag 14. oktober 2007

Min barndomsvenn blir åtti år

Det har alltid vært noe spesielt mellom Brumm og meg. Før jeg lærte å lese selv (noe som var svært tidlig, jeg leste min første bok som toåring), satt jeg i vinduskarmen på faren min sitt kontor og hørte på eventyrene til Brumm, Nøff og alle de andre i Hundremeterskogen. Det var Egner sin innspilling og Egner sin oversettelse, og han sang falskt på alle de små visene underveis. Slik satt jeg ved siden av kasettspilleren fra jeg var under ett år og lyttet. Jeg fikk selvfølgelig bøkene også, og farvela alle bildene med tykke fettfarver.  Alt som var Brumm var bra. Ole Brumm-tegneserier var like fint som boken, selv om det ikke tok lang tid før jeg skjønte at det var forskjell på Disney og Tha Real Shit.

Høydepunktet var bamsen min, en brun og litt stakkarslig sak som selvsagt fikk navnet Ole Brumm. Et rart, ubestemmelig gult og rosa tøydyr ble Nasse Nøff. Hvordan det så ut, var ikke så vesentlig. Den dag i dag tror jeg at leketøysprodusenten hadde ment at det skulle være en hund, men hos oss var den en fin, pinglete gris. Mamma sydde en tigergutt av en gammel, stripete kjole hun hadde. Med pappavstivining i fjeset klarte hun å lage en tiger som så nesten helt ut som tegneserieutgaven, i hvertfall i profil. Det eneste tigergutt aldri fikk var ører. Før mamma fikk sydd dem på, gikk vannet og lillesøsteren min kom til verden noen timer senere. Det var kjempestas, og saken var klar: Man trenger ikke bamser når man har småsøsken. Jeg var Ole Brumm, hun var Nasse Nøff og da yngestemann ble født, ble hun utnevnt til Kengubarnet. Mamma steppet inn som Kengumamma når det var behov for det, og med litt bamsehjelp utgjorde vi hele Hundremeterskogen.

Og vi bodde jo i Tusenmeterskogen, kom vi frem til. Huset vårt ligger akkurat en kilometer fra nærmeste flik med sliten asfalt, og det var tusen meter med skog for tre små jenter å boltre seg på, tusen meter å legge ut på eventyr for Brumm, Nøff og Kengubarnet.

Det gjorde noe med identitetene våre for en stund. Jeg spiste honning ut av boksen, selv om jeg ikke likte det noe særlig. Søsteren min ville ha nøtter, selv om hun hater det den dag i dag, og yngstemann ville spise alt som stod merket som «Kengubarnets oppskrifter» i Ole Brumm-kokeboken vi skaffet oss. Når vi skulle leke, enten det var i sandkassen, i hagen eller innendørs med byggeklosser, omgjorde vi oss til hver vår A.A Milne-karakter og lekte i vei.  Når mamma fortalte eventyr for oss på kvelden, ble Brumm og Nasse hovedpersoner og vi visste at historiene egentlig handlet om oss. Kasettbåndet med Egner som sang falskt ble spilt om og om igjen alle disse årene. Heffalumper, Ole Brumm-pinneleken, Bjørnehjørnet, og «Tigergutter kan ALT!» dannet enn ramme om de første årene våre. Barbie kom først senere, og jeg er lykkelig den dag i dag over at jeg tilbragte min tidlige barndom, ikke som et velkledd sexsymbol, men som en feit og poetisk bjørn.

Fremdeles synes jeg Egners utgave er den koseligste, og mange av sangene har gått fra å være små stubber i en barndomsfortelling til nesten zen-buddistiske leveregler. Dette er min favoritt til dags dato, til bruk for enhver annledning:

For Ole Brummm har et tenkested
Der Nasse Nøff også tenker med.
Og så kan de sitte i ro og fred
på Brumms og Nøffs lille tenkested.

Gratulerer med åttiårsdagen, Brumm!

Lørdag 13. oktober 2007

Machokrim, bestselgere og snømenn.

Jeg liker ikke krim, med mindre du regner med de gamle Agatha Christie-klassikere og min første store kjærlighet i barndomsårene; Sherlock Holmes.  Krimbøker er sånt jeg ser i hyllene på Narvesen før jeg skal ta toget, og navnene på kjendiskrimforfatterne er sånt jeg merker meg når jeg skummer gjennom Dagbladet. Jeg har ikke giddet å sette meg ned med hverken Anne Holt eller Jo Nesbø før nå nylig.

Jeg fikk høre hvor fantastisk «Snømannen» fra alt fra generelle lesehester omkring meg til folk jeg studerte litteraturvitenskap sammen med og begynte og gruble.  Jeg hadde jo ikke lest den type litteratur før. Kanskje det var bra?

Da jeg snublet over Jo Nesbøs siste utgivelse på lydbok da jeg rotet rundt på Pirate Bay, tenkte jeg som så: Shit, la gå.

Jeg har tegnet og lyttet en par dager. Likte jeg dette? Var det artig? Underholdende? «Snømannen» er jo en bestselgerroman av en bestselgerforfatter. Det må jo være en grunn til det?

Jeg fikk følgende ting ut av boken:

1. Jeg ble ikke overrasket. Jeg visste hvem morderen var så fort alle karakterene i boken var presentert. Ikke på grunn av hint eller spor, men på grunn av hvordan boken er skrevet og handlingen lagt opp. Selvsagt er den kjekke, fantastiske fyren heltens ekskjæreste bor sammen med en gal seriemorder. Tada. Jeg satt i over hundre sider og ventet på hvordan Nesbø ville dra det i land.

2.Et par gode latterbrøl på grunn av klisjéfaktoren. Ok, hovedpersonen heter Harry Hole. Hans mest traumatiske opplevelse i barndommen var da han gikk seg bort på myra i mørke og ble sittende fast i et hull. Hole-hull-greia, samt seriemorderen som er løs i Oslos gater, hele «det var en mørk og stormfull natt»- tendensen og den utrolig James Bond-aktige avsluttningen der heltinnen kommer til å dø om helten åpner døren og politi og morder ender opp med å henge etter et håndjern fra toppen av holmekollbakken…Vel, det tok litt av for min del. Der ting skulle vært nifst og ubehagelig, lo jeg godt. Mye av boken kjentes som en overdrevet horror-movie.

3.Kløende utslett av machotendenser. Hovedpersonen er den åh- så dyktige, åh- så alkoholiserte, åh- så deprimerte, åh- så Ensom Ulv- Harry Hole. Damen hans vil ikke se ham mer, men de har masse heftig utro-sex og han redder livet hennes til slutt. I tillegg kommer den Utrolig Håtte, Utrolig Mystiske, Utrolig Flinke & Farlige unge damen, Katrine Bratt og begynner å jobbe som Harrys assistent. De to eneste damene i boken er altså to ytterst pene ting som svermer rundt den macho, ensomme, treningsnarkomane helten som stadig vekk trues med avskjedigelse fra voldsavsnittet hos Oslo Politikammer. I tillegg handler boken om en seriemorder som straffer utro kvinner- aka horer, og er full av lite flatterende skildringer av kvinner og kvinnekropp. «Bimboer«, «middelmådig, men pulbar», «fitte», boken er full av det.

4. En spiseskje mørkredsel. Ja, den var nifs, trass i klisjéorgier og forutsigbart plott.

Og det var det. Plottet var en slags kryssning mellom krimseriene som går på TV2 i påsken og et sett med standardingredienser. Jeg tror jeg kan lage et program som genererer krimromaner om man bare fyller inn navn på steder, personer, legger til drapsvåpen, vitner og hvem man vil ha som morder. Så putter det inn «Det var en mørk og stormfull natt», en og annen pen dame, en falsk mistenkt eller to, et tilsynelatende selvmord og et par oppskårede lik. Det blir litt som Cluedo, bare mørkere. Også skal det lage Jo Nesbø-bestselgere, ikke brettspillgreier.

Tirsdag 9. oktober 2007

Konstrasten mellom ord og bilde

Jeg likte ikke Zofies verden da jeg leste den første gang. Tvert i mot, jeg fant den kjedelig, til tider småabsurd og veldig lite morsom. Da jeg så at den fikk fast spalteplass i Dagbladet ble jeg overrasket- jeg syntes serien var elendig, men om de ville trykke den fast, måtte det vel være fordi det var noe likandes ved den. Eller?

Den forrige tegneserien som gikk fra gjesteinnspill til fast spalteplass var M av Mads Eriksen, en serie jeg stadigvekk genierklærer. «Nå tok Dagbladet til vettet», tenkte jeg. Når jeg så Zofies verden som fast innslag, var førsteinnskytelsen min å sutre litt over at de hadde «tørna helt.»

Vel, fordommer er til for å utfordres. Jeg satte meg ned med en mengde Zofies Verden-striper og prøvde å ta konseptet. Og jeg leser mye tegneserier og liker mye tegneserier. Den eneste serien jeg med hånden må hjertet kan si at jeg virkerlig avskyr, selv etter iherdig lesning og velvilje er Mette Hellenes’ Kebbelife.

Så- hva er egentlig greia med Zofies verden?

Jevnt over er den en pop-art-orgasme der en kunstskolestudent utfolder seg med technicolor og tegnestil som klippet ut av den amerikanske gullalderen, som kompanjongen hennes setter rare, upassende kommentarer til. Kort sagt baserer humoren i Zofies Verden seg bare på ett, eneste element og det er kontrasten mellom ord og bilde.

La meg illustrere:

Hverken bildet eller replikken er noe artig i seg selv, det er kontrasten mellom dem som skaper interesse.

Her er konseptet det samme- en tegnestil og et ansiktsuttrykk man assosierer med actionserier fra femtitallet møter et mantra fra dagens helseblader. Resultatet er den samme kontrasten som visstnok skal skape humor.

Og for all del- denne kontrasten er et retorisk grep som bare er mulig i en tegneseriesetting. Du kan ikke uttrykke dette med bare bilde eller bare tekst.

Likevel- en humorserie som kun baserer seg på ett virkemiddel? Tilbake til tegnebrettet, mine damer. Dette er uintressant, og mer runking av et av tegneseriemediets aspekter enn et forsøk på å fortelle en god historie eller få frem skikkelige poenger.

Dette er ikke bare et spørsmål om smak og behag- vi står rett og slett ovenfor dårlig kvalitet.
Zzzzzz, Zofie.

Mandag 8. oktober 2007

Propaganda, mine damer og herrer!

I det siste har dette blitt en mer personlig blogg enn nødvendigvis en politisk en, en blogg som inneholder alt fra mine private voldtektshistorier til analyse av Ayn Rand. Dere som skulle ha lyst til å lese ren propaganda-Virrvarr kan sjekke ut det jeg kommer til å poste på propagandakanalen fremover, et bloggprosjekt sammen med meg og noen andre strålende rødbloggere. Vi trenger damer, så om du liker prosjektet, er tungt fundert på venstresiden, har innovertiss og en jevnlig oppdatert blogg, er det bare å søke om medlemsskap og administratorrettigheter (c;

Her er en liten introduksjon av prosjektet og deltagerne, som alle er flinke, saklige (?) bloggere som er verdt en ekstra kikk uansett:

Dagen har omsider kommet, Norge har fått sin mest oppriktige, ærlige og reale informasjonskanal; Propagandakanalen. Her vil kanalens bidragsytere fremme folkeopplysning og det gode budskapet, som heftet til minne om Tron Øgrim heter; Kommunismen funker best!

Og hvem skriver for oss?
butleninwasntdead: På url bedre kjent som communistkickback, og sjelden har det vel blitt sparka hardere tilbake. butleninwasntdead er med sine 25 måneder (per 2. oktober 07) som rødblogger, veteranen på laget og en helt propagandamaskineri alene. Oslogutt.

Bjørnar Berge: På url bedre kjent som Raut (m-l), og er kanalens distriktsalibi. Er relativt ung i gamet, med knappe 5 måneder (per 2. oktober 07) på veven under den røde fana. Naustedøl og lokomotivet som trekker lasset og dytter oss andre når det trengs.

Arnfinn Storsveen: På url bedre kjent som ComradeArnfinn, og kanalens risikoelement med til tider litt for drøye poster til at de kan slippe gjennom uten at det kan få følger. En rutinert rødblogger med 19 måneder (per 2. oktober 07) i revolusjonens verbale tjeneste. Lillehammergutt i Oslo.

Ellers har vi også med oss Sigurd Langseth, som lurte gutteklubben til å tro at nordlendinger er en undertrykket minoritet. Han er palamentarikeren vår, etter at han ble valgt inn i kommunestyret i Tromsø etter at RV gjorde brakvalg her og fikk 8% av stemmene.

At bloggen har samme utseende som sidene til blogg-gründerne ovenfor er en reeeen tilfeldighet, og jeg skal gjøre mitt beste for å kvitte meg med blogspots emo-stilsett så fort som fy.

Dette er altså bloggen å følge med på om du vil lese Virrvarr i renspikket propagandaform, bli indoktorinert eller rett og slett kverulere litt.

Følg med!

Søndag 30. september 2007

Geeky love

Jeg sitter sammen med en venninne og diller på pc’n når det tikker inn en melding fra mannen min i innboksen.

Slik ser den ut:

Jeg blir automatisk rørt, rødmende og Lykkelig og utbryter «Åååååh!»

Venninnen min ser ut som et spørsmålstegn.

Hun: Det er…jedi…skrevet med rare tegn, ikke bokstaver?

Jeg: Jedi i ascii-art!

Hun: Fremdeles helt gresk.

Jeg: Dét er det nok.

Det er jo ikke så lett å skjønne at «jedi» betyr jeg elsker deg ida?
Romantiske nerder er ikke som alle andre romantikere (c;

Lørdag 29. september 2007

Litt om hvor deilig jeg er

Å lage meme-er er en fin ting. Jeg laget en som fikk jenter til å poste bilder av ti menn de synes var sexy, og det er kommet en del riktig spennende lister rundt omkring. Katarina Storalm gikk kanskje spesielt bananas. Det gjør hun alltid ^-^ (I <3 Katarina)

Noen ganger endrer meme-er form. Villkatta gjorde om det som opprinnelig var en bilde-meme til en tekst. Det er kult. Andre ganger kan et meme endre innhold, også.

Jeg er veldig fan av et meme Minneapolise satte i gang som oppfordrer folk til å skrive det de liker ved utseende sitt. En god, overfladisk dyrk-deg-selv-meme, som også har en politisk brodd. Den er jo så himla vanskelig! Det å skulle skrive pene ting om sin egen kropp kjennes nesten umulig og veldig tabubelagt.

Faktisk så tabubelagt at det er blitt omgjort på veien til å skrive ting om hva man liker ved kroppens funksjonalitet. En del har gått så langt som bare å skrive hva de liker ved seg selv, og man får mange punkter av typen «Jeg liker at jeg er flink til å ta ansvar». Dermed er meme-et fullstendig forvandlet.

Jeg vil slå et slag for «ting som er deilig ved meg»-meme’et. Mest av alt fordi det er en så utrolig hyggelig bloggpost å skrive etter en runde med «katarsis», for å sitere Martine (c;

Så- litt om deilige Virrvarr:

1. Jeg har tykt, tykt, fantastisk hår. Jeg har rett og slett veldig gode hårgener. Farfar er 91 og har fyldig, hvit løvemanke hjemmesykepleien blir stående og stryke fingrene gjennom. Pappa har kraftige, sorte krøller i en alder av 56 og kommer aldri til å bli skallet. Håret mitt tåler å farves så mye at om andre skulle farve det like mye ville falt av og blitt pistrete fjon, det trengs ikke gres fordi det er så glatt at det aldri floker seg og blir ikke fett eller tørt. I tillegg har jeg alltid de lekreste frisyrene, siden jeg har verdens beste venn og frisør som tar seg av den biffen.
2. Jeg har nesten ikke hår andre steder enn på hodet, øyenbryn og øyenvipper. Dette resulterer i at jeg aldri har barber leggene, fordi ingen ser at jeg har hår der. Du kan dytte nesen din ned på leggen min og se at det er tynne, myke, lyse-lyse hår der. Og det kommer du ikke til å gjøre før jeg sier «Jammen jeg har aaldri barbert dem!» Ellers er det sparsomt med hår. Jeg pleide å tro at ingen hadde hår i rumpa. Senere har det kommet frem at det bare var meg
3. Huden min er også magisk. Den er melkehvit, blir aldri brun eller solbrent, har perfekt fuktighetsnivå og trengs aldri å smøres. Jeg kan legge meg i solen og sove i seks timer midt i juli og være like hvit. Ikke får den særlig med kviser, ikke blir den tørr og ikke har den rynker. Mest av alt kjennes den ut som huden til et barn. Hvorfor? Jeg renser ikke, bruker ikke peeling eller noe i den stilen, og ignorerer den for det meste. Men de åtte literne med vann jeg drikker hver dag kan jo ha noe med saken å gjøre….
4. Store DD-cup-pupper. Yay. They are OK ^-^
5. Stor, fast rumpe som står i god stil til de store puppene, slik at jeg kan kle meg til timeglassform når jeg vil….
6. Ingen cellulitter. Selv om jeg veier mer enn dagens Twiggy-ideal, er jeg rund, myk, hvit og fast uten klær. Ikke dissende eller valkete. For å sitere Øystein Wolf: «Hun må ha nispist boller og danset jazzballett. Hun har den mest perfekte fettfordeling jeg har sett.»

Da synes jeg Maren, Anniken og Lucbaby kan fortelle meg hvor deilige de er. Alle andre som ikke har prøvd, oppfordres også.

Dagens positive, rett og slett!

Lørdag 29. september 2007

Dekonstruksjon av voldtektsdebatten

Voldtektsdebatten har rast på bloggene en stund, og i går satte jeg meg ned og begynte på en lang, sint kommentar til Esquil om hans post om biting av pikker, feminisme vs krig og såkalte logiske brister i likestillingsargumentene.

Før jeg fikk postet det, sendte Esquil og jeg en del meldinger på Fjasbok oss i mellom, som gjorde at jeg la fra meg utkastet til det sinteste innlegget. Fordi jeg hadde misforstått ham litt og tatt en del ting litt vel personlig.

Etter litt om og men har jeg bestemt for å ta med meg litteraturviter-Virrvarr inn i tekstene og dekonstruere debatten. For dere som ikke er familiære med begrepene til Derrida skal jeg oversette: Jeg finleser, stripper vekk retorikk og språklige bilder og finner meningsinnholdet i teksten. Dette blir jeg nødt til for å kunne diskutere det som Esquil egentlig mener. Han spissformulerer for å provosere, og jeg var på nippet til å skrive en «Hallo- voldtekt er et alvorlig problem, din bloggende apekatt!»-kommentar, før jeg skjønte at det ikke er dette han snakker om.

Så langt jeg har silt de tre innleggene, er det dette han vil si:

1. Han vill problematisere retorikken feminister bruker rundt voldtektsspørsmålet. Kan menn som enkeltindivider stilles til ansvar for noe som oppfattes som grusom kriminalitet?

2. Han vil problematisere hvorfor feminisme er et såpass stort tema i bloggerland som det er. Hvorfor skriver ikke damene mer om krig og urettferdighet?

Hvorvidt virkemidlene han bruker er ok eller ikke, gidder jeg ikke diskutere. Jeg tenker å svare på disse to spørsmålene, og jeg kommer til å starte på problematisering nr 2.

Om feminisme og hvorfor det blogges så mye om det.

Først og fremst- jeg tror ikke feminisme er et så stort tema som Esquil vil ha det til. Jeg tror det blogges mer om feminisme enn det skrives om det i avisene, rett og slett fordi det er et tema som er oversett i media i stor grad.

Ellers tror jeg feminisme er et mer kommentert tema enn utenrikspolitikk osv fordi det ikke bare er politisk, men også personlig. Blogg er en mer personlig form for skribleri enn mange andre genre, og dermed blir feminisme et tema både mange røde, ranke politiske bloggere som meg kommenterer på, samtidig som jenter som skriver mer om sine personlige betraktninger om livet & tilværelsen også kommenterer.

For meg er feminisme/kvinnesak/likestilling- kall det hva du vil- et politisk spørsmål som handler om mitt liv. Voldtekt er ikke et tema for meg på linje med krigshissing mot Iran, jeg beklager. Voldtekt handler om mitt liv, min helse, min psyke og min og mine medsøstres trygghet. Nå blogger jeg også om krig, antirasisme og fri programvare på den politiske siden, men få ting engasjerer meg så mye som ting som handler om ting jeg har opplevd i praksis.

Når kvinnediskriminering er et så stort tema, er det fordi jenter opplever det, ser det daglig og skriver om det. Du skriver om interessekampen som angår deg, rett og slett. Feminisme handler både om venninnen min fra ungdomskolen som har fått silikonpupper siden sist jeg så henne, om ekskjæresten min og spiseforstyrrelsene hennes, om omskjæring, voldtekt, konebanking, komplekser og slengkommentarer jeg får fordi jeg er jente på WoW.

Oppsummerende er feminisme temaet der både de personlige og politiske bloggerne kan møtes, og det er et viktig tema som ikke bør krympes retorisk ved å sammenlignes med utenriksposter med få kommentarer.

Om retorikk rundt voldtekt

Kan man kreve at menn kommer på banen i voldtektsdebatten? «Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om “mannen”» skriver Pål Veiden, prosjektleder i Civita (takk til Drusilla), og argumenterer på mange måter om det Esquil snakker om- hvorvidt jeg som feminist kan si «Dere gutter må ta ansvar i voldtektsspørsmålet» eller ei.

Problemet med denne typen argumentasjon er at den likestiller voldtekt med vanelig kriminalitet som mord,ran etc og ikke ser på det som et kjønnet problem.

I følge helt fersk statistikk har en av ti norske jenter hatt samleie mot sin vilje. Willy Pedersen, min kjekke, tidligere professor i sosiologi, har kommet frem til at overgriperen nesten alltid er en som står jenta nær. Samme undersøkelse viser også at 0,2 % av alle menn mener de har begått et seksuelt overgrep. Og det er i dette statistikk-regnestykket at voldtekt slutter å være klassisk kriminalitet og går over til å bli en kjønnet struktur.

Om 10% av alle jenter har blitt voldtatt (en tredjeldel utsatt for seksuell trakassering), og overgriperen nesten alltid er noen de kjenner godt, betyr det enten at 0,2% av alle menn kjenner 10% av alle landets jenter, eller så er ikke gutter klar over at de begår overgrep. Jeg er overbevis om at det siste er tilfellet.

I denne tidligere posten (beklager min elendige nynorsk) tar jeg for meg et par generelle Dagbladet.no-kommentarer på Willy Pedersens artikkel. En av dem sier følgende:

«Jeg mener at å sammenlikne “nachspielvoldtekter” og den type overfallsvoldtekter vi har sett den siste tiden blir som å sammenlikne butikknasking og NOKAS ranet.
Begge deler er ulovlig, men der slutter også likheten.
Dette betyr ikke at nachspielvoldtekter er OK, på ingen måte.»

Denne type holdninger kan ikke vi jenter snu alene. Å be menn ta ansvar og komme på banen er ikke et retorisk grep, men en nødvendighet. 10% har blitt voldtatt. Det betyr at alle kjenner minst et voldtektsoffer. Det skal ikke så mye til at alle kjenner en voldtektsmann, heller. Og hva du sier til kompisene dine spiller faktisk en rolle.

Ellers er dette også et spørsmål om HVOR ansvaret skal plasseres. Når voldtektsdebatten er oppe i media ved jevne mellomrom, oppfordres jenter til ikke å gå alene hjem, ikke drikke for mye, ikke kjøre pirattaxi, kjøpe pepperspray og gå på selvforsvarskurs. Hvorfor er det mitt ansvar å ikke bli et offer for overgrep?

En koselig dame jeg kjenner i Bergen foreslo en kampanje på utestedene der man hang opp skilt på barene med påskriften «Er hun for full til å vite hva hun gjør?» «Burde du ta den siste drinken? Vis hensyn.» «Ikke gå bak en enslig dame i et mørkt smug» ol for å rette ansvaret mot noen andre enn potensielle ofre.

Nei, jeg tror ikke alle menn er potensielle overgripere, men jeg tror ikke alle menn vet hva som er overgrep. Som skrevet tidligere, synes min voldtektsmann at vi bare er gode venner. Om kompisen hans hadde sagt til ham på festen at «Kjære NN, jeg tror du skal la 14-åringen være i fred nå», ville livet mitt sett ganske annerledes ut idag. Dét er måten menn kan komme på banen i voldtektsdebatten. Fordi vi snakker om skremmende vanlige overgrep på en fest eller et soverom nær deg.

Jeg skjønner det er frustrerende å bli holdt ansvarlig for noe andre menn gjør, hvis man oppfører seg pent selv. Samtidig er ikke dette et problem vi jenter kan løse alene. Gutter må snakke med hverandre, og ansvaret må vekk fra ofrene.

Om det oppstår retoriske problemer der, er det ikke så veldig intressant. For min del er det å bevege seg bort fra retorikken som ofte brukes i media der skylden plasseres på offeret langt, langt viktigere.

«Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.»

Slik avslutter Esquil pikk-bite-posten og bloggingen for denne gang. Jeg tror Esquil når han sier at han ikke vil bagatellisere problemet. Jeg skjønner at det er ubehagelig å føle seg gjort ansvarlig når det kommer til overgrep mange beskriver som verre enn mord. Jeg vil gjerne formulere noe på voldtekt som gjør at gutter både bryr seg og skjønner hvor alvorlig problemet er, og ber om innspill på det. Og når det både ER et kjønnet problem, og statistikken viser at gutter ofte ikke er klar over hva slags overgrep de begår, kan jeg ikke se annet enn at harde, retoriske skyts er nødvendig. Alternative forslag er velkomne.