Torsdag 8. november 2007
Jeg leverte inn en artikkel til Filologen i går sammen med Magiske Mari (min bestevenninne jeg stadig kommer tilbake til), og innså at ikke så veldig mange andre enn filologer vil skjønne noe som helst av den. Det er jo greit siden den skal i Filologen, men det er litt kjipt om jeg vil snakke med andre om det jeg driver med. Vet du hva logosentrisme er? Skjønner du hva jeg mener om jeg snakker om å oppløse de binære diskursene? Eller dekonstruksjon av kjønnsdikotomien? Det var det jeg tenkte. Det er ikke du som er dum, det er disse ordene som er litt snodige.
Derfor tenkte jeg: Faen, jeg skal klare å forklare de rare, men AKK-så nyttige, teoriene mine med normal språkbruk. Og passende nok har jeg tenkt å starte med å si noen ord om Foucaults diskursbegrep. Eller-
Hvordan vi misforstår hverandre:
Først- litt tegnteori. Ja, vi må ha litt tegnteori: En kjekk mann som het Saussure laget en teori om tegnene i språket. Du har noe som heter signifikant og noe som heter signifikat. Eller- på norsk: Dingsen og navnet på dingsen.
La oss ta en katt som eksempel. Du har et mjauende, malende dyr med pels, værhår og klør og du har ordet katt som viser til det mjauedyret, ikke sant? Ganske enkelt og greit. Dessverre er ikke alltid forholdet mellom dingsen og navnet på dingsen så enkelt som når du har med katter å gjøre. Rett og slett fordi noen ting er litt mer abstrakte enn katt og kransekaker.
På skolen pleier vi å si at forholdet mellom signifikat og signifikant er arbitrært, eller at tegnet er arbitrært. Det er en ganske jålete måte å si at det er ikke et nøyaktig forhold mellom dingsen og navnet på dingsen. På noen afrikanske språk bruker man samme ord for både blå og grønn. Ergo er det ikke en automatisk (populært kalt gudegitt i gamle dager) sammenheng fargen blå og ordet for den fargen. Henger du med? På samme måte kan betydningen vi putter i et litt mer abstrakt begrep, som frihet eller sannhet, være forskjellig.
Ord som lov og rett betyr helt forskjellige ting i læreboka til en juss-student enn i læreboka til en som skal bli prest. Altså kan et ord bety helt forskjellige ting avhengig av hva slags miljø og bakgrunn du har. Juristen og teologen kommer fra hver sin diskurs, og har hvert sitt innhold i ordene ovenfor. Altså forandrer ord innhold utfra hvilken diskurs ordet brukes i, og det gjør at vi får et tydelig gap mellom Dingsen og Navnet på dingsen. Juristen og teologen kan bruke samme ord og snakke om helt forskjellige ting.
La meg gi et annet eksempel: Jeg er med i et lite parti på ytterste venstrefløy som har sin egen diskurs, altså sin egen språkbruk, og helt eget innhold i mange ord.
Når jeg sier «Jeg er kommunist» legger jeg et helt annet innhold i det begrepet enn mange av dem jeg diskuterer med gjør. Mens jeg sier «kommunisme» og tenker «Fred, frihet og alt gratis, ingen klasser, ingen stat og nix undertrykkelse» tenker folk som ikke kommer fra min diskurs f.eks: «Kommunisme: Staten styrer alt, alle står i matkø og det er ingen yttringsfrihet eller demokrati. Grått østblokkland jeg ikke vil bo i.» Vi bruker samme ordet, men har HELT ulikt innhold, fordi vi kommer fra hver vår diskurs.
Diskursbegrepet er genialt når man skal løse opp i misforståelser og finne ut hva man faktisk er uenig om. For et par år siden var jeg med på en intern diskusjon om hvorvidt man skulle bruke ordet «indvidualisme» og være «individualister». Det var en ganske tøysete diskusjon, fordi folk la helt forskjellige ting i det begrepet. Noen kom fra en diskurs der «individualisme» betydde «friheten til å være deg selv og forme deg selv til en unik person». Det hørtes jo fint ut? Men når de diskuterte med folk som kom fra en diskurs der «individualisme» betydde noe litt mer Ayn Rand-aktig: «Du er din egen lykkes smed og skal mele din egen kake. Du kan ikke hjelpe andre enn deg selv», ble de ikke enige.
- Vi må være individualister- det er så fint!
-.Er dere sprø? Det er jo kjempeskadelig! Og usosialt!
Løser vi konflikten med diskursbegrepet i bakhodet, er det ikke så vanskelig. Fordi den ene siden var ikke mot at folk skulle få være seg selv, og den andre siden var heller ikke tilhengere av at alle skulle være sin egen lykkes smed. Kort sagt- en misforståelse basert på hva man la i ordet «Individualisme».
Det er så greit når man har med katter å gjøre. Du har katten og ordet «katt», eller hesten og ordet «hest». Ellers er innholdet av ord og begreper diskursbestemt, og det samme er betydningen av symboler. Hjorten hadde et innlegg for en tid tilbake der han viste til hvordan rosa hadde vært guttefargen og blå jentefargen på tidlig 1900-tall. Hvilken betydning en farve eller et symbol har avhengig av tidsepoke, miljø og kulturkrets. På samme måte som det å riste på hodet kan bety å takke ja i noen kulturer, kan et ord ha helt forkskjellig innhold fra diskurs til diskurs.
Er vi klar over dette, kan vi skjønne hvorfor vi misforstår hverandre, også. Fordi ord har ingen fastsatt betydning, men endrer seg fra kulturkrets til kulturkrets. «Sosial» på politikerspråk er ikke det samme som å være «sosial» med vennene sine.
Den kjekke mannen som heter Foucault har etablert begrepet «diskurs» i en tekst der han påpeker at vi som lesere ikke kan være sikre på at vi vet den opprinnelige betydningen av et utsagn i en tekst når vi leser den, fordi vi er en del av en annen diskurs som kanskje legger et helt annet innhold i ordet enn det forfatteren gjorde da hun skrev. Om man er bevisst på hvilken diskurs man tilhører, er det lettere å sette seg inn i andres meninger og skjønne hva folk du diskuterer med egentlig mener.
Vel- dette er et av redskapene jeg har i verktøykassen min når jeg skal plukke frahverandre en tekst, en konflikt eller noens argumenter. Er det ikke nyttig?
Dette var mitt forsøk på å komme meg ut av universitetsdiskursen min etter å ha skrevet fagartikkel – et litt sleipt forsøk siden jeg prøver å trekke med meg leserne inn ^.^
Onsdag 7. november 2007
Det mener hvertfall Lenovo. IT-avisen har testet hvilke laptopforhandlere som gir deg pengene igjen om du sier «Neitakk!» til Windows Vista, og Lenovo er det eneste firmaet som ikke vil gi deg pengene tilbake for programmet du ikke vil ha. Hvorfor?
Eva Forsgren hos Lenovo: – Vi ser på det som en pakkeløsning. Man kan sammenligne det med å kjøpe en bil der man plutselig ikke vil ha motoren lenger, kanskje et dårlig eksempel, men det er sånn det er akkurat nå. Windows følger med, forteller Forsgren.
Er det rart det blir monopol? Og hvor mye kan egentlig damen om data, hvis hun synes operativsystemet kan sammenlignes med motoren på en bil?
Likevel- Vista fører til at flere og flere velger bort Windows, og hardwareprodusentene begynner å ta tegningen. Microsoftprogrammer kan ikke bare «følge med som en del av pakken» lenger ^_^
Tirsdag 6. november 2007
Som en del av dere har fått med dere, er jeg med på Tordenbloggen i år, og idag skal det stemmes om hvorvidt jeg skal gå videre eller ei. Så om du er en av mine Faste Lesere, er det jo hyggelig å gå trykke på linken ovenfor og stemme på meg og tre andre av de kjekke, flinke bloggerne jeg konkurrerer med. Er du derimot en av dem som har funnet bloggen min via Tordenbloggen, og lurer på hva slags mystisk sted du har kommet hen, så ikke fortvil. Som dreven venstresideaktivist kan jeg selvfølgelig drive valgkamp og fortelle deg hvorfor du må stemme på meg (c;
I den forbindelse har jeg laget en liten blogginnleggkavalkade (ikke ulik de «Hva skjedde i 2006»-kavalkadene Nrk har på nyttårsaften med fjorårets høydepunkter i nyhetsbilde), så mine kjære lesere kan lese et lite utvalg av saker og ting som er Typisk Roteloftet. Jeg har blogget i nøyaktig et år, så vi kan jo kose oss med å ta det kronologisk også.
*trommevirvler*
Som jeg sier i teksten om meg selv, blogger jeg om det meste og begrenser meg ikke. Jeg startet friskt med å blogge om hva som er mest provoserende med meg, og mange ble faktisk provoserte også ^.^ I januar hadde jeg et sterkt behov for å få leserne mine til å forstå hvorfor det er kult å lese litteratur. Tekstene jeg tok utgangspunkt i fikk dem både til å gråte og svime av. Kort sagt- ytterst vellykket. Om du har en halvtime fri, anbefaler jeg at du leser begge, men ikke rett før eller rett etter du har spist…
Jeg har prøvd å vise mangfold ved å utforske andre målformer i bloggeprosessen, som førte til mange nye venner i Målungdommen og ellers sure lesere. Etter dette hybridblogget jeg litt på norwengelsk, og laget min egen oversettelse av A Boy Named Sue.
Ellers har jeg hatt mine 15 minutter berømmelse, ertet på meg gale nynazister, filmblogget, kondomblogget og kondolert alle Windowsbrukere.
Likvel- du kan ikke lese alle disse bloggpostene med mindre du ikke har et liv eller er umåtelig forelsket i meg. Skal du bare lese tre av bloggpostene mine, skal du lese voldtektsposten min, posten der jeg slakter Zofies Verden og posten min om tegneserier og kjønn
Tada.
Dette var din lynguide til Roteloftet, og til det jeg har pludret med det siste året. Stem på meg, så blir jeg glad ^_^
Mandag 5. november 2007
Jeg er i ferd med å overvinne den O store Gymangsten som har preget mitt liv frem til nå. (Ja, Esquil, dette blir en post om et emne du har lite kjennskap til ^.^) Skrekken for lyden av ball mot gymsalveggen, smellene fra joggesko mot gulvet og synet av kunstgress og grusbane har vært der siden mitt første år på barneskolen. Ja, jeg er redd for edderkopper, berg og dalbaner og menn som lusker etter deg i byen om kvelden, men redselen kan ikke sammenlignes.
Gymtimer er uungåelig. Du har en fast henrettelsesdato hver uke og en sekk med gymtøy som minner deg på angsten dag ut og dag inn. Sekstimeter, fotball, Coopertest, stafett, kanonball, innebandy, armhevninger – de ulike mulighetene for tortur er endeløse.
Jeg har hatt nedsatt grovmotorikk fra jeg var liten, og for min del var gymtimene en oppvisning i absolutt fornedrelse. Nei, jeg kunne ikke ta imot ballen. Nei, jeg kunne ikke hinke på venstre ben. Nei, jeg kunne ikke hoppe høyde. Nei, jeg kunne ikke balansere. Jeg falt, jeg slo meg, og folk lo eller var sinte litt ettersom. «Det er din feil at vi ikke vant på idrettsdagen» «Nei, du får ikke idrettsmerket» «Du får ikke være på laget vårt». I begynnelsen var gymtimen en kilde til mobbing. Det er ikke kult å være den som snubler, aldri får ting til og ser rar ut i forsøket på å løpe eller hoppe.
Heldigvis var læreren litt forståelsesfull. Så kom ungdomskolen, og vi gikk fra å ha en snill dust med sans for friluftsliv til et monster av en gal svolværing med sans for kollektiv avstraffelse og blodgym. «Hær ska vi løp te vi SPYR!» skrek hun utover åttendeklassingene, og jeg skjønte at heretter holdt det ikke med barneskolens «Jeg har glemt gymtøy.» «Jeg har «Vanelig grunn» (les: Mensen)» «Jeg er forkjølet» «Jeg har vondt i foten». Jeg måtte ty til mer drastiske metoder. Det var ikke lenger de andre i klassen som var skumlest, det var læreren.
Klarer du ikke å hoppe høyde, sier du? Da skal du hoppe og hoppe til du får det til mens hele klassen ser på. Får du det ikke til etter nok forsøk, skal hele klassen ta hundre armhevninger. Kom du sist da vi løpt to-kilometeren? Vel, vi kan ikke forvente mer fra Ida, hun er så tjukk. (Jeg var størrelse 38 på denne tiden, og ikke veldig tjukk) Slik gikk de timene jeg deltok i.
Jeg utviklet egne metoder for å slippe unna. Å fly på do og stikke fingeren i halsen var en ypperlig måte å slippe unna resten av timen. Løper man sekstimeter på grusbane, er det å snuble med vilje og pådra seg noen solide skrubbsår på hender, knær og fjes den beste måten å avslutte det hele på. Ta nok løpefart og kræsj i grusen på starten av timen, så kan du gå hjem etter å ha blitt utstyrt med plaster. En venninne av meg hoppet fra taket på en av de lavere skolebygningene for å brekke benet. Hun slapp mange gymtimer på grunn av det, og bruddet og gipsen så hun på som en investering.
Heldigvis- da vi ble eldre, bare skulket vi istedet. Hadde det ikke vært for gymteorien på vgs, ville jeg aldri bestått der heller, sa læreren min.
Da jeg var ferdig på vgs og jeg skjønte at jeg ikke skulle ha mer gym i mitt liv, var jeg nesten euforisk. Ferdig sonet fengselsstraff, eller noe i den stilen. Det triste var at den samme skrekken kom tilbake så fort jeg så et treningssenter eller noen hostet om muligheten for å jogge en tur. Skulle jeg trene, skulle det være i min egen stue, der ingen så meg. Der ingen tvang meg. Der ingen forventet at jeg skulle prestere noe. Kort oppsummert- det ble lite trening, bortsett fra noen halvhjertede situps på mitt eget kjøkkengulv.
Nå har jeg trent i fire uker uten å feige ut. Tre ganger i uken, til og med. Jeg pakker til og med «gymtøy» uten å bli altfor redd. Det er pilates og yoga, da. «Homotrimmen», sier mannen min og er farlig politisk ukorrekt. Men det ER trening og jeg DØR ikke. Ja, jeg gikk dit flere ganger før jeg torde å gå inn og melde meg på. Det er noen ting som gjør det mulig: Ingen konkurranse, ingen krav, og enkeltrom, ikke gymgarderobe. Ja, jeg går på vestkanttrim for å få privat dusjkabinett og omkledningsrom. Alt for at det ikke skal minne om skolen.
Så når de maser om «mer gym» for å fikse folkehelsa, fnyser jeg. Annerledes gym, kanskje. Jeg brukte gymtimene mine til selvskading og smugrøking i 12 år. Først nå har jeg begynt å trene.
Torsdag 1. november 2007
Nå er det november, og jeg går inn i bloggens bursdagsmåned. Da har jeg blogget i et år, skrevet i overkant av hundre poster og hatt nesten 90.000 besøkende. Jeg blar i arkivet, ser bloggen passere i revy og er riktig fornøyd.
I bursdagsspesial vil jeg si et par ord om opprinnelsen til navnet Virrvarr, og om kallenavn generelt, inspirert av Flopsy. For kallenavn er et artig produkt av internett. I gamle dager var det bare artister og forfattere som hadde «kunstnernavn» eller pseudonym, og dette kunne ha forskjellige grunner. Charlotte Brontë utgav Jane Eyre under navnet Currier Bell, fordi det var ukvinnelig å utgi romaner, mens Marilyn Manson har valgt å kombinere fornavnet til et kvinnelig sexsymbol og nasjonalt ikon med etternavnet til en mannlig seriemorder for å få den mest provoserende effekten. Noen har pseudonym for å få være anonyme, mens andre gjør det for å synes i mengden. Noen blir anbefalt kunstnernavn for å normaliseres. Leonardo DiCaprio ble anbefalt av den første agenten sin å bytte navn til Lenny (c; (Ja, leser du for mye Topp i tenårene, er dette sånt du får med deg).
Idag har nesten alle et pseudonym på nett, og mange har nicks de beholder over mange år. Jente14 og Sexyboys’ dager er forbi, og internett er blitt stedet du kan døpe deg selv på nytt. Og det blir en del av identiteten din. Min venninne Anniken har gått så langt at hun har tatt pseudonymet sitt, Vanity, som mellomnavn, og jeg ble selv sammen med en gutt som het litt Daniel, litt Danny og mest Lamadog.
Hvordan oppstod Virrvarr?
Jeg fikk kallenavnet mitt lenge før jeg kom meg på internett, nærmere bestemt sommeren jeg fylte fjorten (ja, jeg fikk nett sent. Har du foreldre med lite penger og teknologivegring, er det sånn det går). For å kunne forklare det skikkelig, må jeg bli litt skjønnlitterær:
Luc er tryllekunstner. En av evnene hans er å gi folk navn de beholder, uavhengig om de vil eller ei. «Nei, det heter ikke snerk. Det er KAKAOTEPPE!» sa han strengt. Så het det det. Stygge damer var gnurkedamer og Katrine sluttet å hete Katrine fra første gang hun 
traff Luc. Deretter sa alle Kættis. Den sommeren jeg ble Virrvarr, lå vi langflate i parken dag ut og dag inn og Luc skrev mytologien til vennegjengen vår. Etter noen timer med skribling i en blå stilbok med linjer, var jeg Prinsesse Virrvarr av Frihetsskogen. Virrvarr startet som et artig kjemiekspirement på Den Store Gudinnens labaratorie, men resultatet var så støyende at hun måtte putte det lille vesenet i bur. Virrvarr oppførte seg nemlig som den tasmanske djevelen i Snurre Sprett og gnafset i seg alt hun kom over. En dag da Gudinnen ikke passet på, brøt hun seg ut av buret rømte ut av gudenes bolig. Hvordan kom hun seg ned på jorden? Ganske enkelt, hun brukte regnbuen som rutsjebane. Svusj! Så dumpet hun ned i et enormt tulipanbedd i Frihetsskogen. «Pene farver!» sa Virrvarr og begynte å spise. Hva som skjedde da tulipanbeddets eier, Tirill Tulipan, fikk øye på henne og fikk tulipanikk er en annen historie…^-^ Bildet er en gammel Virrvarr-tegning der hun har munnen full av tulipan.
Til å begynne med var ikke Virrvarr bare et navn, men en fullstendig rollebeskrivelse. 
Prinsesse Virrvarr hadde krone, grønn sløyfe i håret, sort t-skjorte med Metal-motiv, sjokkrosa tyllskjørt, en stripete og en prikkete strømpebukse. I tillegg gikk hun alltid på rulleskøyter og var bevæpnet med såpebobler. Alltid berett. Tirill/Karin sydde et enormt, rosa tyllskjørt jeg gikk med til det revnet og døde. Jeg hadde også grønn sløyfe i håret en stund inntil min litt mer stilbevisste homovenn sa jeg var en skam for allmennheten og kastet den i nærmeste søppelspann. Rulleskøytene måtte vi gi opp, da min nedsatte balanseevne og manglende grovmotorikk gjorde meg til en fare for trafikken, tilfeldige forbipasserende og rikets generelle sikkerhet. Idag er det bare såpeboblene igjen, men de har jeg til gjengjeld alltid med meg. Bildet viser meg med sløyfen som var en skam for allmennheten på hodet.
Da jeg skulle lage meg et kallenavn på nett, falt valget på Virrvarr. Jeg hadde hatt det navnet lenge allerede. Med tid og stunder ble Virrvarr ikke bare en kaosprinsesse, men både blogger, tegneserietegner og en high level rogue på WoW. Og det er jo litt morsomt når jeg er i selskap og noen tilfeldige personer plutselig roper ut: «Næmmen, du er jo Virrvarr!» Da skjønner jeg at jeg har et navn ved siden av Ida, at jeg har lov til å være flere personer på en gang.
Hurra for meg som fyller mitt år!
Torsdag 1. november 2007
Jeg har to type politiske uenigheter med folk – faktabaserte og filosofiske.
De faktabaserte uenighetene er ganske greie – vi er rett og slett uenige om hvordan verden ser ut. Går bistandspengene til reell utvikling i u-land, eller brukes de bare til privatisering og for å tilrettelegge for vestlige bedrifter? Dette er en typisk uenighet man kan løse ved å finne forskning og fakta på området og se på hva faktisk pengene går til i de ulike landene.
Det samme er spørsmålet om klimaendringer. Med mindre man har med en altfor, altfor bilentusiastisk frp-er å gjøre, er dette en uenighet der man kan slå i bordet med tall & faktaopplysninger. Det er slike uenigheter jeg liker best, rett og slett fordi man kan finne ut hvem som egentlig har rett og man lærer noe nytt i prosessen. Litt som den gode, eldgamle om hvorvidt jorden var rund eller flat. Til slutt kommer det frem at «Ja, den er nok rund.» Ok, måtte de som var skeptiske si, vi må nok gi oss. Jeg kan være litt pompøs og kalle dette vitenskapelige uenigheter, også. Jeg har en teori, du har en teori, så vi må finne tilstrekkelig med beviser og argumenter for å overbevise den andre. «Kommer klimakvoter til å redusere utslippene våre, sier du? Er det ikke bare en avlat vesten betaler for å kunne kjøre fly? Gi meg tall og fakta, så skal vi se.»
Det er verre når diskusjonen blir filosofisk, og vi ikke bare er uenige om hvordan verden ser ut, men også hvordan vi skal se på verden. En venninne av meg og jeg hadde en lang og hard diskusjon om kjønnkvotering, og kom ikke til enighet. Hun er mot kjønnskvotering fordi hun er for likestilling, og mener det er diskrimminerende å kvotere inn. Jeg viser til undersøkelser der det kommer frem at menn ansetter menn og tror dette skal virke overbevisende, men dengang ei. En ganske upolitisk kompis blander seg : «Men vi har fått sånn kvotering på jobben, og det funker. Nå er det mye flere damer enn det var før, og flinke er de også.» Svaret fra min venninne var følgende: «Der har du forskjellen på deg og meg. Når jeg er mot noe, er jeg mot noe selv om det funker.»
Tada- se her! Vi er filosofisk uenig, i den forstand at jeg har et materialisme utgangspunkt, mens hun har et idealistisk utgangspunkt. Med materialist mener jeg ikke en person som overforbruker og ikke er glad i mennesker, men en person som har som grunnsyn at verden er verden. Når jeg skal løse et problem, tar jeg utgangspunkt i de mulighetene som finnes foran meg, matrielt sett. En idealist er ikke en hippie som gir bort suppe til fattige folk hele dagen, men en person som tar utgangspunkt i en idé eller et prinsipp som ikke trenger å ha forankring i materien.
Ludvig Nessa og jeg blir aldri, aldri enige på grunn av denne filosofiske uenigheten. Når jeg er for selvbestemt abort, er det med utgangspunkt i forhold i verden omkring meg. Hm, har man ikke rett på abort tar jenter ulovlige, farlige aborter og skader seg selv. Kvinners selvstendighet er avhengig av at kvinner selv kan bestemme når de får barn og om de vil ha barn. Selvbestemt abort er en fin løsning på de to problemene ovenfor. Nessa, på den andre siden, har en idé om livets opprinnelse han har fra Bibelen og en tro han aldri trenger å bevise for seg selv. Denne idéen vil han forme verden etter, uavhengig om den materielle verden stemmer med idéen hans.
For å snakke enda mer fag: Hermeneutikk er læren om hvordan vi tolker noe. Starobinski snakker om at vi har to hermeneutiske sirkler vi bruker, og den ene er å foretrekke om vi skal få riktig svar.
Riktig sirkel: Vi observerer et objekt – vi gjør oss opp en mening – vi tar meningen med oss tilbake for å skjønne objektet bedre.
Feil sirkel: Vi har en mening – vi observerer et objekt – vi tar med oss det vi fikk ut av objektet tilbake for å bygge opp under meningen vår.
Du finner ikke ut noe nytt om det du studerer om du bruker feil sirkel, og ting stopper opp.
Ingen mennesker er objektive, men vi kan prøve å undersøke verden og krangle om faktaene vi finner. Det gjør uenighetene mulige å løse.
Dette bildet illustrerer fint de to typene uenighet jeg har med folk. Titta!
Tirsdag 30. oktober 2007
Fildeling er en velsignelse, men det er ikke alltid man finner filmen eller sangen man vil ha tak i på de ulike nettverkene. Det vanskeligste er filmer som er så gamle at de bare finnes
på VHS. De filmene jeg har slitt mest med å få lastet ned, er også de jeg har slitt mest med å kjøpe eller leie. B-filmer eller norske filmer fra tidlig nittitall er vanskelig å finne igjen. En stund lurte jeg på om den eneste måten var å skaffe en gammel videospiller og kjøpe piratkopier fra Kina når det gjaldt favorittfilmene mine fra denne epoken, men nå har fildelingsnettverket endelig blitt stort nok til at de er mulig å få tak i. Etter to år med leting fikk jeg endelig tak i Heavenly Creatures på mininova.org i går.
Filmen er fra 1994, og en av Peter Jacksons beste og minst kjente filmer. Ikke minst er det Kate Winslet sin debutfilm, som gjorde at hun fikk rollene i Sense and Sensebility og Titanic senere. Jevnt over er det en kvalitetsfilm som har fått altfor lite oppmerksomhet.
Heavenly Creatures er basert på Parker-Hulme-mordet som fant sted på New Zealand i 1952. Det to bestevenninnnene/elskerne Juliette Hulme og Pauline Parkers intense forhold kulminerte i mordet på Paulines mor etter at de ble forsøkt separert. Da begge to var mindreårige, slapp de unna med fem års fengsel, mot at de lovet å aldri treffe hverandre igjen.
Filmen beskriver både det psykotiske, altoppslukende forholdet mellom de to jentene, ved siden av å sette fokus på 50-tallets syn på homofili og vennskap på tvers av samfunnsklasser. Mens Juliette er fra en rik akademikerfamilie, er Paulines foreldre fra den fattigste arbeiderklassen og forskjellen mellom dem i klær, språk og oppførsel er tydeliggjort gjennom hele filmen.
Selv om Heavnly Creatures er en film om mord og galskap, er den også en gripende, varm fortelling om et altoppslukende forhold mellom to mennesker og hva som kan hende når de ikke møter aksept. Alt som skjer, er kommentert av de autentiske dagbøkene til Pauline, som gir filmen en veldig intim stemning. Filmen åpner med det brutale mordet på Paulines mor, og så fortelles historien retrospektivt, slik at sympatien blir liggende hos tenåringsjentene. Samtidig er ikke filmen nådig med dem, og viser tydelig alle vrangforestillingene og fikse idéene deres.
Skuespillerprestasjonene er mesterlige og filmen er en opplevelse. Last den ned- nå er den tilgjengelig på nett!
Søndag 28. oktober 2007
«Du må slappe av!» «Du må slutte å stresse!» «Ta deg ferie!» «Ta deg tid til deg selv!» Det har vært mantraet fra venner og familie i over et år. Jeg liker ikke å stå stille, og jeg er verdens dårligste på å si «Nei. Nei, det passer ikke.» Jeg sier «Ja». «Ja, selvfølgelig!» «Ja, jeg kommer!» «Ja, det blir hyggelig!» «Ja, selvsagt kan jeg hjelpe deg å pynte før festen!» Det er ikke tidsklemma. Jeg er ung, jeg er aktiv, jeg har ingen forpliktelser uten om kjæreste og husleie. Jeg skviser meg selv, rett og slett.
Det å gjøre ting er en fin medisin, også. Du kan måle hvor vellykket du er i gode karakterer, fullførte prosjekter, spennende avtaler og stort nettverk. Og du slipper å stoppe opp og kjenne etter. Når livet ditt er en blanding av et racerbilløp og en berg og dal-bane-tur trenger du ikke stille spørsmålet «Hm. Har jeg det bra nå, egentlig? Er jeg lei meg?» Det er en livsstil med innebygde kræsj. Det siste året har jeg kræsjet nok til å skjønne at jeg må endre på ting, men det å skjønne ting er ikke det samme som å klare å handle utfra de tingene man har skjønt. «Ja, jeg må nok delegere litt mer» sier jeg mens jeg påtar meg to verv til. «Ja, jeg har litt høyt tempo» sier jeg mens jeg dobbeltbooker nok en helg.
Jeg var inne på psykiatrisk to ganger. Alkohol er en dårlig stressmestringsstrategi. Så røk studiene. Jeg er Hermione Granger og jeg elsker skolen. Jeg har alltid kost meg med leksene mine. Studier pleier å gi overskudd, studier er den morsomste hobbyen jeg har. Så forsvinner ordene fra teksten mens jeg leser, jeg skulker, jeg ligger i sengen og ser i taket i dager av gangen. «Sykemeldt?» «Drop out?» «Semesterfri?» «Jobbe litt?» Nå har jeg prøvd å «ta det med ro» i to måneder og er rastløs, trist og utslitt.
Jeg har dårlig samvittighet for å «ikke gjøre noen ting» «ingen fremdrift» «slaske» samtidig som jeg har dårlig samvittighet for å ikke greie det jeg skulle prøve på- skru tempoet ned og få oversikt. Jeg jobber kjempehardt med masse prosjekter, stresser rundt og genererer aktivitet. Å øve seg til å ikke gjøre Alt Alltid er vanskelig, og det å prøve å gjøre Ingenting en ettermiddag uten å ergre seg over at jeg gjør nettopp det er nesten umulig. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Det er høst, og jeg gråter altfor mye. Og jeg leser Amalie78 om det å møte veggen, og kjenner meg igjen. Og ja, jeg emo-blogger idag.
Torsdag 25. oktober 2007
Det hender at folk ser stygt på meg. Ok, den siste tiden har det skjedd stadig vekk. Det hender folk peker, ler og hvisker litt bak ryggen min. Grunnen? Jeg har fått noen fantastiske nye sko. Ja, det er noe rart med meg og sko. Jeg hater og gå med dem, jeg hater å kjøpe dem, og jeg mister skoene mine hele tiden. Jeg går barbent fra mai til september og insisterer på å gå uten sko på Majorstua så vel som i skogen og på en badestrand nær deg. Da Esquil kalte meg «rødblogger vampus» for en liten evighet siden, var første tanken min: «Jeg har jo ingen sko.» Og det var fakta. Jeg hadde ingen sko foruten et par eurytmisko som i beste fall kan beskrives som sokker med plastsåle. Det ene paret gikk dukken etter en vel beruset badetur med alle klærne på, det andre paret hadde jeg parkert blid og fornøyd på en tilfeldig fest og gått hjem barbent.
Så stod høsten for døren og jeg var skoløs. Og jeg HATER å kjøpe sko. Delvis fordi jeg er plattfot, har svake ankler, grovmotorisk feil, nedsatt balanse og har røket en masse sener i høyrefoten en gang på vgs. Dermed kan jeg ikke trippe rundt i hva som helst. Høye hæler? Glem det. Smale, nette greier? Nix. Det bør egentlig være herresko. Flat såle, god plass og såpass slitesterke at jeg kan gå med dem i vær og vind til de går i stykker. Vel, heldigvis er jeg belemret med verdens mest sjarmerende svigerfamilie. Svigerfar er ebay-junkie og kjøpte sko til meg. Jeg sa jeg ville ha Doc Martens og jeg fikk Doc Martens. Og for noen Doc Martens. Ingen tar meg for å være medlem i Boot Boys, nei. Pretty in pink,ellerno.
I hvertfall: Folk ser stygt på skoene mine. De er ikke anstendige. Jeg står i rulletrappen på Oslo S og hører Bærumsberter diskutere dem. «Det er litt kult med rosa sko, da!» «Næhei!» «Joho!» Av og til stopper tilfeldige forbipasserende og ler, måper, peker (litt avhengig av hvor fulle de er) eller rett og slett spør meg hva slags galehus jeg har rømt fra. «Jeg er steinerbarn» pleier å være svaret. Uansett- jeg har sluttet å bry meg etter en opplevelse jeg hadde da jeg satt på toget med to anstendige herremenn på hver sin side av meg i kupeen. Det var menn i femti-sekstiårene med blågrå dresser, stresskoffert og Dagens Næringsliv på fanget. Sånne som drikker Bache Gabrielsen til kaffen og har stemt Høyre siden det var 18. Pene mennesker, som hevet øyenbrynene langt oppi det stålgrå hårfestet da jeg kræsjlandet setet ved siden av dem.
Blikket gikk fra meg til skoene mine og tilbake til meg igjen. Så ristet de synkront på hodet og løftet opp avisene sine. Fysjom, sa blikket deres. Anstendige herremenn i dress liker ikke rosa sko. Men hva som er anstendig er egentlig ganske spennende. Mens jeg satt og prøvde å skrive, begynte den ene og spise sjokolade, krølle papiret i små biter og presse det inn i sprekken mellom setet og togveggen. En fin hobby. Han spiste veldig mye sjokolade, og hadde snart fylt opp hele sprekken med søppel og virket meget fornøyd med seg selv. Den andre anstendige mannen, som ikke bare hadde stirret misfornøyd på skoene mine, men også kremtet når jeg rotet i vesken, spiste matpakken min og ellers hintet kraftig til at han ikke likte oppførselen min når mobilen min drev og pep med tekstmeldinger, hadde en enda bedre og mer anstendig hobby. Han pillet seg i nesen. Ikke bare litt, ikke i smug. Han satt med Dagens Næringsliv og dyttet hele tommelen sin opp i nesen sin med et fornøyd glis. Etterpå studerte han resultatet, smattet og smakte. Uff, voksne nå til dags. De eier ikke oppdragelse. Det festligste var at de pene herremennene ikke så stygt på hverandre, bare på mine sko.
Jeg tror det å være anstendig er litt som det å være «god» i dydsetikken. La meg forklare: En god handling er en handlig utført av en god/dydig person. En anstendig handling ser ut til å være utført av en anstendig person. Jeg følte meg fanget i en blanding av en DeLillos-sang og en sosiologisk studie av normbrudd. Kort sagt- en fin dag for meg og de fine, nye skoene mine (c;
Tirsdag 23. oktober 2007
Delirium har skrevet et intressant innlegg om hvorfor hun ikke vil kalles feminist og vil ha et nytt begrep som skal romme innholdet person som er for likestilling. Hun mener
«feminisme» er blitt et stigmatisert begrep hos damen i gata og i mediabildet. Som kommunist er jeg nok blitt ganske immun mot stigma. Fordommer mot feminister som stygge troll med hår under armene kan nok gi ordet en sur bismak, men det blir ikke verre enn å bli konfrontert med Stalin i enhver sammenheng (c; Videre tar hun opp kjønnskvotering og hvorfor hun er motstander av det. Dette hopper jeg elegant over og sparer til et senere innlegg. Det er det tredje og siste punktet jeg har lyst til å se nærmere på og diskutere mer:
For å sitere henne: For meg blir feminisme som tydelig er et feminint ladet ord feil av mye samme grunn som at det ikke lenger heter “politimann”, men “politikonstabel”. Vi burde unngå kjønnsladede ord for å beskrive kjønnsomfattende og kjønnsnøytrale ting, posisjoner, holdninger og mennesker.
Slik jeg leser henne mener ordet «feminisme» blir problematisk rett og slett fordi det er en ideologi som tar utgangspunkt i kjønn når man samtidig ikke vil at kjønn skal spille noen rolle, at folk skal behandles likt uansett om de har utovertiss eller innovertiss og at det blir galt å snakke om «kvinnekamp» fordi man fremdeles henger seg opp i kjønn som kategori. Den svenske feministen Nina Bjørk sier at det skal ikke være fint å være kvinne, det skal være uintressant. Skal man kvotere på bakgrunn av kjønn når man vil diskrimminering på bakgrunn av kjønn til livs? Er det ikke litt dobbeltmoralsk å bruke et feminint ladet ord om man vil frigjøre seg fra kjønnet undertrykkelse?
Først og fremst: Dette er en veldig spennende problemstilling, og et stridspunkt i feministisk teori. Jeg har lyst til å trekke en parallell her til Judith Butler og queer-teori, som jeg mener Deliriums innvendig mot ordet feminisme kan sees i sammenheng med. Hm? Henger du ikke med når jeg snakker om queer-teori, sier du? Kort forklart er det en gren av feminismen som tar utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper. Here we go:
1. Butler mener kjønn er en sosial konstruksjon, imitasjon av en rolle det ikke finnes en orginal til. Biologi spiller liten eller ingen rolle for hvem du er og hvordan du oppfører deg, ei heller på hvem du tiltrekkes av. En av kjerneproblemstillingene i queerteorien er drag. Hva slags kjønn har en person i drag? Du ser noe som kan se ut som og oppfører seg som en dame, mens anatomisk sett er en mann. Kjønn er ikke noe du er eller blir, kjønn er noe du gjør og godt kan gjøre annerledes.
2. Butler mener også at alle kategorier er begrensende og kategorier danner raskt hierarkiske strukturer. Mann er bedre enn dame, hetero er naturlig, mens homo er avvik. Butler og queer-tilhengerne ønsker seg kjønnsanarkisme, at folk er individer og personer og må definere innholdet i sin personlige rolle selv. «Jeg skjønner det er politisk viktig å kalle seg lesbisk» sier Butler, «men jeg vil helst ikke tilknytte meg noen kategori.»
Jeg synes det høres fantastisk ut på mange måter. Selvsagt vil jeg kaste alle kjønnsroller på båten og kreve å bare være person, ikke kvinne, bifil, eller noen av de merkelappene der. Problemet jeg ser med både Deliriums argumet mot «feminisme» som begrep og Butlers mot «kvinne» som kategori, er at de ikke tar høyde for et par ting: For det første at vi lever i et mannssamfunn og at når problemet er kvinneundertrykkelse og man skal snakke om kvinners situasjon, må man snakke om kvinner. Kjersti Ericsson har skrevet en artikkel om dette problemet hun kaller Mary Wollstonecrafts dillemma, der hun skisserer følgende problemstilling: «På en måte vil vi si «Det finnes ikke kvinneyrker». På den andre siden ser vi at yrker med høy kvinneandel, som hjelpepleiere har svært lav lønn og vil si «Høyere lønn til kvinneyrkene nå!» » Når det er plenumsdiskusjon, og bare menn tegner seg, må man kunne si at «ingen kvinner snakket» for å kunne sette ord på problemet.
For det andre er ikke jeg ikke feminist fordi kvinneundertrykkelse er noe man kan endre
ved å endre språkbruk eller holdninger. For å bruke et gammeldags begrep: «mannsmakten» er materiell og reell. Kvinner eier 1% av verdens eiendom, og det tallet blir ikke annerledes om man oppløser kjønn som kategori eller ikke vil bruke kjønnsladede ord. Jeg mener at problemet med Butler og Deliriums poenger, er at det på mange måter flytter fokuset fra menns undertrykkelse av kvinner til at både menn og kvinner er begrenset av kjønn som kategori.
Ideelt sett vil jeg ikke at kjønn skal spille noen rolle, men jeg vet det gjør det. Selv om jeg kan dra en kjønnsanarkist-greie og kalle meg person, ikke kvinne, vil fremdeles min fremtidige arbeidsgiver se på meg som dame og spørre seg «Når kommer hun til å bli gravid, mon tro?» når han skal annsette meg. Hvis jeg vil endre kvinners stilling i samfunnet i dag, kan jeg ikke behandle problemstillingen kjønnsnøytralt, selv om jeg i prinsippet er for kjønnsnøytrale løsninger. Kvinneundertrykkelse er ikke et kjønnsnøytralt problem, og motarbeides av en ideologi som dermed har en kvinnelig kjønnet merkelapp: «Feminisme»
Derfor: Kall meg feminist, ingen andre ord blir presise nok.
Avil
Thorbjørn
P02 
Anders Svenneby
victoria 
A. 
Martha Joy 
nh 
Therese 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
