ZV er en serie som til dels latterliggjør selve stripeformatet gjennom “antihumor” (fravær av punchlines) og karikeringen av det visuelle uttrykket til stripeserier. Metahumor, med andre ord.

Noe ZV mangler, som de fleste stripeserier har, er en sterk kontinuitet – figurene i serien er ikke veldig definerte og mangler klare personligheter. Derfor kan ikke ZV bruke et av stripeseriens vanligste virkemidler, running gags, siden gjenkjennelseselementet ikke er tilstede. Dette er svært viktig for de fleste striper siden det gir dem mulighet til å fortelle samme vits mange ganger med ulike variasjoner (Jokke sjekker dame, Onkel Sid spiser hos Effie, Baltus klarer ikke å fange ballen). I ZV må hver enkelt stripe fungere for seg selv, leseren sitter ikke med forkunnskaper om hvordan personene vil reagere i en gitt situasjon. Men generelt er det jo lite situasjon-reaksjon-humor i ZV, humoren er (som Virrvarr helt riktig påpeker) mer knyttet til det visuelle utttrykket. Dette er det som gjentar seg fra gang til gang, og variasjonene ligger i hvordan teksten kontrasterer bildet. Der kan det være både gode og dårlige tekster, og noen bilder fungerer også bedre enn andre i en slik sammenheng.

ZV fungerer på et vis ironisk i forhold til stripeserien gjennom å påpeke noen av dens svakheter, men det mest ironiske er kanskje at ZV på sitt beste faktisk viser hvordan stripeformatet kan anvendes til NOE MER enn bare running gags og klisjeer. De er gode når de bruker serieformatets entydige uttrykk (f.eks. roping, peking med fingre, nærbilder av tårer, ondt flir) i forhold til en tekst som kommenterer et komplekst fenomen. Dette får de slett ikke til hele tiden, men de gangene de får det til lager de gode serier.

Vel, hva er hva – uten et menneske å dømme det til å være? Subjektivitet er nødvendig for også å dømme hva som er kvalitet.

Zofies Verden er samfunnssatiré, ikke bare over tegneserier. Det er dyptliggende og underfundig, men treffer noen ganger bedre enn andre.

Skjønner ikke humoren?
Vel, noen ganger trenger man ikke skjønne den.
Noen ganger er det befriende å bare le uten å vite hvorfor, andre ganger kan man bare glatt bla videre og se forbi det. Hva er vits å irritere seg over noe som er ment å være morsomt?

Stakkars mennesker, disse grinebiterne.
Ser det er mange tanketomme fjols som diskuterer det under “julekalenderen” til Zofies Verden på Dagbladet.no i disse dager. Det suger visst, sier de. Ja vel, det å omtale noe som det suger vitner jo både om et rikt ordforråd og sannelig har det nok ikke noe med adopsjon fra Hollywood å gjøre når something sucks?

Nei, de skarpeste knivene i skuffa kommenterer ikke Zofies Verden. De ligger bare der i skuffa de.

Jeg syns dance/trance osv er skikkelig møkk og kunne begrunnet dette med alle mulige argumenter, men det gir ingen mening så lenge andre liker det. Jeg må bare akseptere det. Samme gjelder ZV der fokuset ikke er på tegninga eller teksten, du kan synes det er dumt og platt og kvalitetsmessig dårlig. Det er fortsatt kun din subjektive mening pakket inn i en analyse slik at det ser objektivt ut.

Pondus og nemi spiller ikke på så mange elementer de heller, og har for lengst begynt å gjenta seg selv til det kjedsommelige.

Utrolig at disse damene faktisk forsvarer dritten sin, og innbiller seg at de har laget en god serie. Ser mest ut som plagiat og direkte tyveri fra serien “Diabolik”

Glad jeg ikke kjøper Dagbladet

Ask: Nei, det er ikke platt og frekt. Det er forskjell på smak og kvalitetsbedømmelse. Du kan like noe som ikke nødvendigvis har så høy kvalitet, det gjør det ikke til bedre tegneseriemessig håndtverk.

Om du ikke liker M, bør du begrunne det (c; Jeg begrunner hvorfor Zofies Verden består av hovedsaklig to virkemidler. Om det funker for deg, so be it. Men om vi sammenligner det med Barks, blir det litt som å sammenligne Anne B Ragde med Shakespeare. Du kan like begge deler, det er subjektivt, men det er ikke like god kvalitet.