Revolusjonært roteloft

Bestevenninnen min og jeg har mange fine diskusjoner. En av dem er hvor bullshit-terskelen vår går. Hm? Vet du ikke hva bullshit-terskelen er, sier du? La meg forklare. Jeg har jo tross alt laget begrepet selv ^_^

Bullshit-terskel: Når du går fra å argumentere saklig, og lytte til motstanderens argumenter og istedenfor begynner å sparke vedkommende i leggen og si «Du er teit. Det der er det ikke lov å mene/gjøre/si/synes.»

Som medlem i et bittelite, ildsint parti har jeg ganske god bullshit-terskel, rett og slett fordi jeg er vant til at folk er uenig med meg, og de blir gjerne ikke enig med deg om du finner frem partiprogrammet og smeller det i hodet deres mens du sier «Teiting! Du tar feil!!!111one»

Jeg kan diskutere SV’s deltagelse i regjeringen, pensjonsreformen, AFP, norske soldater i Afganistan, løsninger på klimaproblematikk, økologisk jordbruk, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner og tusenvis av andre temaer med is i magen, uten å hisse meg opp, uten å gå fra «gode argumenter» til «hersketeknikker, gjerne trussel om vold» uten videre.

Likevel- noen ganger snapper det også i disse sakene, særlig når man blir veldig personlig engasjert. Et av de sterkeste minnene jeg har av at noen fikk overskredet sin bullshit-terskel var da vi var satt nattevakt for de afghanske flykningene i domkirkeparken, 2006.

Det var lørdagsnatt, flyktningene hadde ikke spist på 21 døgn og hadde nettopp blitt frastjålet teltene av politiet. Vi satt med kaffekoppene rundt leiren og passet på at det ikke skulle dukke opp noen fulle nordmenn som plutselig ville «pisse på en schvarting». Da dukket det opp et par berusede frognerfruer, som masjerte rett inn i leiren og begynte å prate høylydt.

«Her ligger de altså! Også så skrekkelig de lukter!» «Fysjameg! Ja, jeg håper de DØR!»

Omtrent da var det at det snappet for vår flinke og ellers så samlede aktivist, Communistkickback, ikke hadde sovet på et par netter. Istedenfor å fattet geleide damene bort fra leiren, endte vi med å måtte holde ham fast så ikke han skulle bli skyld i mordet på to frognerfruer før det ble morgen.

Det min bestevenninne og jeg kom frem til etter å ha analysert bullshit-terskelen vår, var at det finnes noen temaer der det faktisk er lov å si: «Unnskyld, men du tar Helt Feil. Vekk med deg. Jeg vil ikke prate med deg før du har skiftet mening.» Rett og slett- hva slags meninger er så ille at du har lov å slutte å argumentere saklig og rett og slett bare vifte med pekefingeren din til Dumme Folk?

Her er synspunkter som går over bullshit-terskelen min:

• «Homofili er en sykdom, homofili er unaturlig, homofili er syndig, homofile er et problem»
• Homofile bør ikke få adoptere, homofile bør ikke få gifte seg.
• Alle homser er pingler, alle lesber er stygge damer som ikke får seg noe, homofile er ekle, homofile ødlegger samfunnet og tråkker på meg som heterofil- kort sagt: All homofobi.
• Folk i min umiddelbare nærhet som sammenligner det å ha et homofilt barn og det å ha et utviklingshemmet barn. «Man er jo glad i dem, men ønsker jo at det var annerledes!»
• Alle fra folk som bruker «Homo» som skjellsord til galningene på kristenblogg.no- jeg blir like provosert uansett. Mener du dette, har jeg rett til å slå deg i hodet med Judith Butler, Fucking Åmål, The Color Purple ol til du slutter å være teit. Jeg respekterer ikke meningen din. Sorry borry.
• Folk som mener det er greit å slå barn, eller- enda verre: Slår barna sine. Jeg har litt lyst til å lage en superhelt-liga med «Voksne som slår voksne som slår barn» Det er veldig tilfrestillende i fantasien, i det minste.
• Dyreplageri. Ok, vi er rovdyr og har en kjøttindustri, men sulter du hunder, salter snegler og plager katter? Beklager, men vi skal ikke diskutere om det er etisk greit eller ei. Du følger med til dyrebeskyttelsen eller hilser på et balltre. Det er mulig at superhelt-ligaen skal redde mishandlede dyr, også. Jeg kjenner det er en nødvendighet.

Her er synspunkter der deler av argumentne går over bullshit-terskelen min:

Feminisme. Ja, jeg kan diskutere kriminalisering av horekunder, porno, likelønn, hvor langt likestillingen er kommet i Norge, kjønnskvotering og storparten av dagssakene uten å miste hodet. Likevel, tråkker folk over sexisme-grensen ser jeg rødt. Noen gode eksempler:

• Folk som kaller venninnene mine horer når de går med så lite klær de vil og har sex med hvem de vil.
• Folk som sier at kvinner som blir voldtatt var flørtete og kan skylde seg selv, de burde ikke gå ute i det korte skjørtet sitt, og de burde hvertfall ikke drikke øl og danse og sånt.
• Klaging over at damer er for stygge til å være på TV, utseendefokus på kvinner i situasjoner der menn kunne sittet og vært Lars Sponheim-stygge uten å få en slengkommentar. Og snille dere- når ble Sponheim heitere enn Solberg? Og hvor ofte hører dere kommentarer på utseende hans kontra utseende hennes? Hm?
• Folk som snakker om «kvinnelighet» som noe verdifullt, evig, varmt og hurra meg rundt. Et essensialistisk syn på kjønn.
• Argumentet «Vi trenger flere kvinnelige toppledere, vi trenger kvinnelige verdier» Alle som generelt sett mener at kvinnelighet er en konstant tilstand og består av egenskaper som omsorg, empati Det beste er når de samme folka argumenterer om at kvinner som bryter med de «kvinnelige rollene og verdiene» prøver å gjøre seg lik menn og ikke har «funnet seg selv.»
• Min personlige favoritt: «Virginia Woolf skrev jo så bra bøker at vi ikke kan regne henne for en kvinnelig forforfatter.»

For å sitere Felice Newman: «Masculine=strong Feminine=weak. If you believe this, go straight to your room and don’t come out until you have read Simone de Beauvoir’s The Second Sex.» Diskusjon slutt.

Rasisme. Ja, jeg kan diskutere asylpolitikk, integrering, islam, Bjarne Håkon Hansen, kulturrelativisme og hurra-meg-rundt. Men når folk når et nivå der rasismen blir for overtydelig, greier jeg ikke mer. Eksempler:

• En tidligere venninne av meg greide en gang å lire av seg dette utsagnet: «Det er jo ikke rart at ingen vil bo på Kambo! Det er jo bare gulinger her!» *klikk*
• Argumenter av typen: «En person med mørk hud stjal sykkelen min. Ergo må alle med mørk hud være kriminelle.» Det er samme generaliseringsteknikken som blir brukt i debatten om guttegjengen som antastet en jente. «Guttene hadde somalisk opprinnelse. Altså må alle folk med utenlandsk opprinnelse ut av landet.» *klikk*
• Hatvold, nazisme, argumentasjon om andre grupper som underlegne/skadelige/farlige osv- nei, jeg har ikke respekt for de meningenen. Jeg hadde Norgespatriotene løs i kommentarfeltet en stund. Jeg måtte enten mobbe dem eller se rødt. Du kan ikke ressonere med idioti.

Etter å ha oppsummert hvilke ting som går over bullshit-terskelen vår, kom vi frem til en ting. Spørsmålene ovenfor er først og fremst verdispørsmål, ikke bare politiske spørsmål. Likeverd er ikke bare noe du argumenterer for, det er noe du føler er riktig. Det kan være at jeg har rett eller galt når det kommer til løsningen på miljøkrisa eller subsidier av jordbruk. Likeverd er en ryggmargrefleks i tillegg til å være en argumentasjonsrekke.

Og hvis du nå føler deg kallet til å skrive noe grusomt rasistisk eller homofobt i kommentarfeltet mitt: Ikke gidd. Det blir slettet.

1 Comment »

Jeg har hatt en mappe på pc’n et halvt år. Den har hett «Jentesex», og jeg har tatt kjærlig backup av den ved jevne mellomrom. Jeg har hatt fire-fem smårutete kladdebøker fulle av tekst som jeg har skrevet i på et uttall forskjellige kaféer, en skisseblokk full av nakne damer og en haug med referanselitteratur dekorert med understrekninger og notater.

Nå sitter jeg med listen som heter «Todo-bokskriving» og stryker ut det ene punktet etter det andre. Jeg hadde trodd det skulle bli fysisk umulig å skrive ferdig til mai, men den gang ei. Vi er to om jobben, og vi klarer oss forbausende bra.

Vi satt en sensommerkveld og diktet høyt om boken vi skulle skrive. Hele idéen hadde blitt til da Grevinnen fikk seg dame og i et usikkert øyeblikk hadde tenkt: «Men jeg vet ikke hvordan jeg har sex med en jente! Jeg må nok kjøpe meg en bok…»

Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Mens hyllene på Norli bugnet over av heterofile sexguider, mens Det Nye lærte deg å suge kuk, mens Ling og Ally McBeal tungekysset på TV2 var det lite litteratur om hvordan to damer har sex. «WTF?» sa jeg, 19 år på det tidspunktet. «Jeg mener- vi kunne skrevet den boken, damen!» Grevinnen nikket, og siden vi begge to har vært ambisiøse forfatterspirer så lenge vi har kjent hverandre, kom vi tilbake til «puleboken» når vi diskuterte litterære prosjekter.

Etter litt diskusjon, kom vi frem til at den måtte ha et skikkelig kapittel om onani, også. Vi hang i leiligheten til Grevinnen og damen hennes og snakket sex med alle som var innom, streit eller skeiv, frigjort eller sjenert.

Folk hadde så mye rare forestillinger, motforestillinger, hang-up’s og issues. Grevinnen solgte dildoer på fulltid denne tiden, og fortalte om 16-årige jenter som spradet inn i butikken og sa: «Jeg har funnet ut at jeg er lesbisk, så nå må jeg kjøpe meg en strap-on, så jeg kan ha sex!»

«Herregud!» sa Grevinnen til damen og meg etterpå. «Hun kan jo fint ha sex uten strap-on! Jeg mener…» «Kom igjen,» sa en av oss. «Hun har et heterobilde av hva sex er. Da må hun ha kuk for å kunne knulle, og må kjøpe seg det.» Ikke at det er noe galt i dildoer og strap-on, selvfølgelig. Det var bare konseptet at det var nødvendig for å ha sex.

Underveis i disse diskusjonene ble bokidéen utformet. Som de tålmodige sjelene vi var, tenkte Grevinnen og jeg at puleboken vår var et prosjekt av typen «Someday, mabye» og stresset ikke noe videre med det. Vi nevnte det for en kreativ venninne en tidlig høstkveld, og hun ble overbegeistret. «Send inn konseptet til et forlag! Bare gjør det! Jeg vet det går bra!»

Hun var så entusiastisk at jeg slang sammen en epost med prosjektbeskrivelse, innholdsfortegnelse og en presentasjon av Grevinnen og meg, som jeg sendte ut i cyberspace, nærmere bestemt, til Gyldendal. Stedet alle forfattere vil bli refusert først.

Jeg regnet med ikke noe svar, eller en kjapp standardmelding, men fikk istedenfor en lang, koselig epost om at vi hadde et utmerket konsept, men at Gyldendal planla sine fagbokutgivelser to år frem i tid, og de anbefalte oss å forsøke et mindre forlag.

Som sagt, så gjort. Jeg forhørte meg blant litteratursynsevenner og de anbefalte Spartacus; et rent fagbokforlag som gav ut masse skeiv litteratur. «Jeg sender dem samme mailen som Gyldendal fikk, det kan jo ikke skade.» tenkte jeg.

En uke senere ringte Spartacus meg og ville ha et møte.

Grevinnen og jeg hikstet til hverandre i telefonen en time etterpå. Det skulle jo være vanskelig å bli anntatt? Vi skulle jo bli refusert tusen ganger først? Hallo! Dette var over all forventning.

Vi gikk flere runder med forlaget, spikret innholdsfortegnelse og målgruppe, diskuterte tittel og illustrasjoner og leverte tekstprøver alá to kapitler hver før vi skrev en endelig kontrakt. Da vi fikk kalde føtter før jul, ble vi lovet gull og grønne skoger. Vi var ønsket, boken var ønsket og det var bare å skrive løs, redaktøren hadde tro på prosjektet.

Pressebilder, forskudd, langseringsfest…det var så mye relatert til boken som ikke Grevinnen og jeg hadde tenkt på. Vi følte oss litt sånn «Åh! Snille dere! Får vi lov til å skrive? Woho! Forskudd, sier du? Jasså, får vi penger også? Og vi som syntes det var så stas å skulle få se sin egen tekst bundet inn i en ordentlig bok!»

Da tiden vi hadde å skrive på ble kuttet med et halvt år, bet vi tennene sammen og tok pennen fatt. Skulle det være, så skulle det være.

Tre kvart år senere sitter jeg her og skjønner at boken faktisk tar form. Den er ikke ti .odt-dokumenter og en haug med løsark, den får en ryggmarg, en helhet, en visjon og ett uttrykk.

Jeg har notert mens jeg lå i sengen, på caféer, under universitetsforelesninger, i parken, på toget, til og med på galehuset har det blitt jentesex-skribling. Bloggen har fått sitt, og jeg har skremt gamle tanter og sjenerte venner med detaljer og betraktninger og generelt sett vært upassende selskap.

Det beste har likevel vært de personlige tekstene jeg har fått fra folk. Jeg har fått litt over femti tekster, og maser fremdeles på alle om å få fler. Jeg kan love samtlige bidragsytere om at de er med, og at det fremdeles er mulig å sende meg tekst frem til slutten av mai.

Dere har gitt fagteksten dybde og liv, og gjør at boken ikke bare kjennes ut som min og Grevinnens bok, men som et fellesprosjekt på kryss og tvers av alder og geografi.

Vi sitter og legger de siste bitene i puslespillet denne måneden, før konsulenter, kritiske blikk, språkvask-kyndige og korrekturlesere skal granske teksten opp og ned. Jeg er himmelfallen over hvor bra det har gått hittill.

Ja, jeg er livredd for at det plutselig skal gå dårligere. Istedenfor å fokusere på den frykten, dukker jeg ned i teksten og alle lyspunktene, i gleden over å faktisk manøvrere et stort prosjekt i land.

En backup til, for å være på sikre siden. Vi nærmer oss mål. Her er ett av de omtalte pressebildene, forøvrig.

15 Comments »

Rabbagast er en av de bedre bloggerne jeg vet, spesielt fordi han er flink til å inspirere leserne sine. Jeg falt pladask for et konsept jeg fant via den siste bloggposten hans, nemlig «Pay it forward».

Hva er det? På en side kan man kalle det utilitaristisk pyramidespill, på en annen side kan man kalle det en innmari god idé. Konseptet er enkelt: Du gjør noe snilt mot tre andre, tre skikkelig gode og gjennomtenkte gjerninger. Antageligvis sier de: «Oi, dette var jammen snilt! Hvordan skal jeg få betalt deg tilbake?» Da svarer du: «Ikke betal det tilbake. Betal det frem. Gjør noe snilt mot tre andre enn meg, og be de du gjør noe snilt mot betale det frem.»

Ideelt sett skal du gjøre dette mot noen som ikke er blant dine nærmeste (du er jo alltid snill med kjæresten), og du skal ta deg tid til å planlegge noe litt storstilt, ikke bare hjelpe en gammel dame over veien. Du skal tross alt inspirere noen til å gjøre noe bra for andre, ikke bare være grei. På denne måten kan du lage positive ringer i vannet og positiv bevegelse omkring deg.

Forfatteren som fant det på, mente systemet kunne redde verden. Det er jeg mer enn middels skeptisk til, men jeg heier på nytenkende måter å gjøre folk glade på.

Derfor lager jeg mitt nystartede bloggprosjekt, «Betal det frem!», hvor jeg kommer til å skrive om mine tre gode gjerninger og hvordan det går. Hvem vet- kanskje nettopp du blir offer for et av mine forsøk på å være skikkelig hyggelig? Følg med og forsøk selv!

7 Comments »

Siden vi alle vet at det er moteblogging som er veien til blogg-suksess om dagen har Revolusjonært Roteloft de heteste motetipsene. Og da snakker vi ikke fjase-trend for 18 år gamle jenter, men stylingtips for motebevisste nerder og lesehester! Her er sommerens «må ha»!

Først ut: Litterær parfyme!

Nei, du vil ikke lukte roser, musk og fioler. Nei, du vil ikke lukte Calvin Klein, Kenzo eller Armani. Du vil lukte som figurer fra Neil Gaiman og Terry Pratchett-romaner, som Mad Hatter fra Alice in Wonderland og Spider fra Anansi Boys. I tillegg kan du få fine, lite feminine parfymer med lukt som «War» og «Pollution». Disse, og mange fler er i salg hos Black Phoenix Alchemy Lab, og kommer i alkoholfrie, lekre og allergikervennlige utgaver.

Xhtml-smykker!

Det holder ikke å ha nerdepynt, skal du ha html-smykker, er det viktig å ha noen som validerer. Dette er skikkelig xhtml 1.0 strict, og er i et sett med armbånd og øredobber. Husk- ingenting er viktigere enn å ha et velformatert hode! Smykkene er laget av Natasha, som har en designportefølje her.

XKCD-tilbehør

La oss innse det: Ingen er en større trendsetter enn Randall Munroe, enten det gjelder å lage innendørs ballbasseng eller innkjøp av hamsterhjul og elektriske rullebrett. Du er rett og slett ikke komplett uten xkcd-tilbehør i sommerens garderobe, og t-skjorten over er midt i blinken for en realfagsnerd nær deg. Vitenskap funker! Kjøp det du trenger her.

Spesielt for herrene:


Ja, Thinkgeek er som alltid trendleverandør for hele den nerdete verden. Og ingenting er vel bedre enn et åttebits-slips til herrene? Ja, Mario ville vært stolt av deg. Bestill ett her.

For alle kvinnelige bloggere:

Skrem nye, potensielle partnere med disse trusene! Bedre å være brutalt ærlig - du kommer tross alt til å blogge dette! Bestill artig undertøy og mer til her.

Ja, da venter vi bare på at ulike nettbutikker kommer til å begynne å sende meg klær i posten. Woho, jeg kommer til å bli rik ^_^

8 Comments »

En gang i tiden tægget Sigurd meg til å skrive om mitt personlige forhold til religion. «Som om det kommer til å gå,» tenkte jeg. «Jeg kan jo ikke skrive en bloggroman, Sigurd. Glem det.»

Likevel har jeg planlagt innlegget i hodet rett som det er, og det har vært flere diskusjoner om religion i kommentarfeltet mitt som jeg har hatt lyst til å diskutere videre i et eget innlegg. Da jeg leste Hellyeahs monumentale post om hennes forhold til kristendommen bestemte jeg meg. Jeg har lyst til å skrive Virrvarrs historie om veien fra personlig kristen til millitant ateist, selv om jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om jeg skal gjøre det skjønnlitterært, poetisk eller analytisk.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Jeg kunne Fadervår utenatt før jeg lærte hva ordene betydde, og Gud fylte hele barndommen min. Han var inne i meg, utenfor meg, rundt meg, et glinsende belegg på skaresnøen, lyset i vinduene om kvelden, roen i rent sengetøy og de første blomstene hver vår. Gud og jeg pratet sammen hele dagen og de voksne leste for meg fra den store, røde boken som handlet om Gud. Vi sang sanger om Gud og snakket om Gud, og Gud holdt meg i hendene sine når jeg sovnet inn om kvelden.

Jeg brukte lang tid på å skjønne at det fantes andre religioner, at det fantes folk som var ateister, at Gud ikke var like tilstedeværende i alle andre familier på samme måte som om han var i min. Jeg ble stoppet av andre barn på skolen og de spurte hånlig: «Tror du på Gud?» «Ja?» sa jeg, og trodde alle gjorde det. Gud var like naturlig som tyngdekraften, ABC og at gul og blå blir grønn.

Som tidligere nevnt fikk jeg min første kollisjon med kristendommen på spørsmålet om homofili, og etter at jeg hadde drevet aktiv Bibellesning, hadde jeg en runde der jeg leste meg gjennom hinduismen, buddismen, wicca, tusen naturreligioner og bahai før jeg fant igjen Jesus i femtenårsalderen. Fra det øyeblikket gikk jeg fra «personlig kristen» til aktiv misjonær og brukte mye av videregående på å snakke strengt til folk om Jesus Kristus, frelse og kommunisme i skjønn forening.

Jeg syntes jeg kunne nedkjempe enhver humanist og ateist i debatt, jeg kjente Bibelen ut og inn. Jeg var uovervinnelig og så sterk i troen at jeg var sikker på at Satan skulle ta meg personlig der jeg løp rundt i lysets tjeneste. Jeg dekonstruerte Nietzches «Antikrist» første året på videregående, lo av eksistensialistene og kranglet med enhver antroposof som trodde på reinkarnasjon. Jesus-Jesus-Jesus, og en dose Martin Luther var alt jeg brydde meg om. Ved siden av å redde verden og miljøet, selvsagt.

Mr. Jackson er ateist, og har alltid vært det. Likevel var han en lite kranglevoren ateist, og fant seg i at jeg likte å be aftenbønn hver kveld på samme måte som at jeg likte å strikke og gå uten sko om sommeren. Det var sånn Virrvarr var, og han stilte ikke spørsmål ved det. Han foldet hendene sine sammen med meg og ba aftenbønnen for meg når jeg glemte det.

Siden han har kristendomskunnskaper som en buskmann, lød bønnenen gjerne i rettning av «Fadervår, du som Virrvarr prater med. Nå skal jeg si det hun pleier å si, trallalalalalala, amen.», men det er en annen historie. Kort sagt ble jeg ikke utfordret på livssynet mitt fra mannen min, selv om vi var veldige uenige.

Likevel- tro er skjøre saker, og første gang den virkerlig ble angrepet, følte jeg det veldig ubehagelig. Det var året jeg flyttet til Oslo som jeg havnet i religionsdiskusjon med en meget forkynnende ateist som spurte meg hvordan jeg både kunne se på meg selv som marxist og forholde meg rasjonelt til verden og samtidig kalle meg kristen. «Hvordan greier du å ha så store selvmotsigelser i verdensbildet ditt?» spurte han.

Selvmotsigelser? Moi? Jeg trodde på å undersøke verden vitenskaplig og jeg trodde på et liv etter døden. Det burde jo være kombinerbart?

«Du tror på det hellige spøkelse, den usynlige mannen i himmelen og sønnen hans, jødezombien, som din frelser? Tror du på at du må spise kjøttet og drikke blodet til zombien også? At den usynlige mannen hører alt du sier?»

Kort sagt fikk jeg en ny venn som var langt hardere i religionskritikken enn jeg var vant til. Først syntes jeg det var ubehagelig. Så tenkt jeg som så: «Kan jeg ikke plukke fra hverandre den følelsen jeg kaller tro og argumentere skikkelig for den, er det ikke mye å basere livet sitt på. Jeg skal vinne denne debatten.»

Deretter begynte en lang og møysommelig runde med lesing, disksusjon og et forsøk på å bestemme meg for hva jeg faktisk mente filosofisk.

Jeg kom frem til noen teser:

1. Virkerligheten er virkerlig, og verden eksisterer uavhengig av min persepsjon eller sansing av den. Eksisterer den en Gud, kan han ikke bare være min Gud, men en del av universet på lik linje med månen og mensen og milten min.
2. Bibelen er en historisk tekst, skrevet av ordentlige mennesker for to tusen år siden. Vi har historiske kilder på hvordan Bibelen ble til og ble satt sammen, og den «falt ikke ned fra Himmelen.» Som litteraturviter tror jeg ikke på tekster som kommer ut av det blå. Om den var «Guds Ord», var den en veldig sammensatt versjon av mange menneskers nedtegnelser av Guds ord.
3. Alt jeg leste av biologi og geologi tydet på at verden ikke var skapt på seks dager og var seks tusen år gammel. Ergo måtte Bibelen være litt unøyaktig på dette spørsmålet med verdens tilblivelse, og jeg valgte å legge moderne evolusjonsteori som basis for synet mitt på den fysiske verden.
4. Tro er ikke en kraft i seg selv, men en måte å forholde seg til verden på som ikke krever sikker kunnskap. Dermed eksisterer ikke ting fordi man tror på dem, men du tror på det fordi du synes det virker sannsynlig. Om jeg tar utgangspunkt i at virkerligheten er virkerlig, må alt være mulig å bevise, eller hvertfall beregne sannsynligheten rundt.

Ok, verden eksisterte uavhengig av meg og min tro, Bibelen var en historisk tekst skrevet av mennesker preget av sin samtid, og vitenskapen var mer pålitelig enn gammeltestamentet. Hva satt jeg da igjen med? Min egen private gudstro og religiøse opplevelser, og det faktum at om Gud eksisterte side om side med meg, burde det være mulig å utsette ham for systematisk undersøkelse.

Jeg hadde følgende problem: Jeg ville fryktelig gjerne tro på Gud. Jeg ville at det skulle finnes en Himmel, et liv etter døden, en høyere mening og noen som tok vare på meg, noe evig godt. Jeg hadde fremdeles en sterk følelse av Guds tilstedeværelse selv om jeg mente det var mindre og mindre sannsynelig at han faktisk var der. Evig liv og evig kjærleik er jo ikke elementer i livet ditt du har lyst til å skrote uten videre.

Kort sagt- jeg hadde den TROEN enkelte kristne snakker om, og jeg gikk bevisst i gang med å dekonstrurere den.

“Hvorfor denne Gud mest sannsynlig er oppspinn”, argumentene som knakk kristendommen for meg:

• Hvis vi godtar at ting har utviklet seg fra trillobittene til nå og bare tar utgangspunkt i Gud som den som setter i gang evolusjonsprossessen: Hvor sannsynlig er det at alt settes i gang av en omnipotent supermakt? Hvor kom den omnipotente supermakten fra? I begynnelsen var det en liten celle er mye mer sannsynlig enn «I begynnelsen var det noe allmektig og kjempekomplisert som laget små celler».
• Teodice-problemet: For å si det med Epicure-
  “Is God willing to prevent evil, but not able?
  Then he is not omnipotent.
  Is he able, but not willing?
  Then he is malevolent.
  Is he both able and willing?
  Then whence cometh evil?
  Is he neither able nor willing?
  Then why call him God?
  
• Religion er først og fremst en forklaringsmodell på vanskelige spørsmål. Når jeg hadde sett for meg Himmelen, så jeg egentlig for meg alt jeg skulle ønske livet på jorden hadde vært. Det gjør det ikke sannsynlig at et sånt sted finnes.

Likevel- disse tingene tilbakeviste ikke min personlige, religiøse opplevelse. Samtidig som jeg ryddet opp i livssynet mitt gikk jeg mye til psykolog og snakket om vrangforestillinger, psykoser, stemmer i hodet og hemmelige venner jeg hadde hatt hele livet.

Jeg spurte meg selv: «Er det ikke rart at om kjente, avdøde personer snakker til meg, så er jeg gal, men om Store Skjeggemann i skyene snakker til meg, er det fint og jeg er spesielt heldig? Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at ikke Gud er en del av vrangforestillingene mine? Bortsett fra at han er sosialt akseptert, overlapper han godt med en tradisjonell psykose. Jeg er sikker på at om jeg sier noen bestemte ord hver kveld, vil alt bli bra? Jeg er sikker på at stemmene jeg hører kommer utenfra meg selv og er en del av et mye større system? Heh.»

Omtrent her sprakk såpebolen. Beklager, men det var mye mer sannsynlig at jeg hadde en hemmelig venn i litt vel utstrakt grad enn at det faktisk fantes noen Gud. Jeg hadde snakket med meg selv i mange år, ikke henvendt meg til «høyere makter».

*Poff!* så forsvant religiøsiteten som hadde fulgt meg gjennom mange år.

Fordeler?

• Jeg sluttet å kjenne meg syndig. Ja, Jesus skulle ha frelst meg, men det betydde jo at jeg måtte være syndig i utgangspunktet. Nå kunne jeg vinke hele syndsbegrepet farvel.
• Problemene ble løst mye bedre om jeg bare spurte meg selv «Hvordan fikser jeg dette?» enn om jeg foldet hendne og sa «Kjære Gud, hjelp meg!»
• Jeg sluttet å være redd for alle vennene mine som skulle gå fortapt fordi de ikke var kristne.
• Jeg slapp å forholde meg til rare selvmotsigelser i Bibelen og måter å tolke dem på for deretter å skulle relatere dem til livet mitt.
• Jeg kunne definere min egen etikk og ikke basere meg på altruismen og «vend det andre kinnet til.»

Ulemper?

• Alle de kristne folkene jeg kjente ble veldig lei seg.
• Jeg måtte gi opp den evig-liv-greia og innse at jeg hadde en tidsfrist.

I etterkant har dette muligens gjort meg litt mer aggresiv på religion enn det andre, mer avbalanserte ateister er. Fordi jeg til syvende og sist ikke respekterer gudstro mer enn jeg respekterer en politisk uenighet. Tro er ikke magisk, det er lite gjennomtenkt argumentasjon.

Eller- som jeg har ofte har lyst til å si, men lar være:

NB: Dette er ikke all argumentasjonen min. Jeg kunne skrevet en «Hvorfor Gud er tøys»-post med bedre argumenter enn her, men da ville jeg ikke svart på Sigurd sin forespørsel. Mmm.

28 Comments »

Ok, norske bokhandlere er pingler. Vi har hatt «Jentesex» som arbeidstittel på boken en evighet, og nå forsøkte vi oss med tittelen «Jentesex - Skritt for skritt» på møtet forlaget hadde med de som skal selge boken vår. Resultatet? De syntes tittelen var litt i overkant direkte. Pussig nok kan samtlige bokhandlere selge «Hot sex - rett på sak» av Tracy Cox, men ikke en bok med tittelen vi planla.

Jeg skjønner at jeg ikke kan gå for løsningen Comrade Arnfinn fremla for meg tidligere idag, henholdsvis å kalle den «Jentesex» i storbybutikkene og klistre bilde av Anne B Ragde på forsiden på alle bøker som skal selges i en mindre by en Tromsø, men jeg er litt rådvill og åpen for det meste.

Derfor- kjære leser- kan du hjelpe oss.

Hva slags bok er det Virrvarr skriver?

- En håndbok og debattbok om jenter og sex; en ikke-heteronormativ sexbok for alle som har sex med jenter og en bok om det vanskelige begrepet «seksuell frigjøring». Boken inneholder personlige historier, tips og råd, erotikk og snasne tegninger av nakne damer. Kort sagt- den ultimate puleboken for alle som har seksuelt samkvem med damer, enten du er en jente som onanerer, i et lesbisk forhold eller rett og slett er en nysgjerrig gutt.

Hva trenger vi?

- En tittel som ikke har ordet «sex» direkte i navnet. Vi har tidligere lekt med følgende:

• Jentesex.
• Skritt for skritt.
• Jentesex - skritt for skritt.
• Puling uten pikk.
• Jentesex- puling uten pikk.
• Puleboka.

Dessverre ser det ut som storparten av de geniale forslagene våre er litt vel drøye for bokhandlerne. Kanskje vi må tenke helt nytt?

What’s in it for you?

- Kommer du med et godt tittelforslag, blir det heder, ære og bok i posten på deg.

Gå bananas i kommentarfeltet mitt og kom med grove, teite, fine, delikate, impulsive forslag. Alle idéer er gode idéer. Selv skal jeg sitte og ha idémyldring for meg selv og skrive vaskeseddel til boken. Ingenting er så viktig som en skikkelig baksidetekst.

55 Comments »

Esquil arrangerer Ungkaren, og deltagerne må være anonyme. Men Revolusjonært Roteloft er et fristed som ungkaren ikke har lov å besøke før realityshowet er over. Så i kommentarfeltet til denne posten kan ungkarendeltagere røpe sitt egentlige bloggnick.

Konseptet? Folk skal late som om de er snasne damer og skrive smarte svar hos Ungkaren, for å kunne gå videre og vinne premie. Altså- gå til Esquil og skriv løs! Jeg vet du har lyst, kjære leser! Og skriv i kommentarfeltet mitt hva du kalte deg hos ham!

49 Comments »

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Er det ikke på tide at vi slanker oss?

Kroppen: Må vi det?

Virrvarr: Vel, i følge den fantastiske kalkulatoren jeg fant på internett har vi en BMI på 33. Vi burde vært 22. Du vet hva det betyr? At Verdens helseorganisasjon synes vi er fete.

Kroppen: Jeg tror ikke de BMI-greiene er så korrekte. Du veide deg på en rar badevekt fra Japan, etter å ha spist og drukket masse. Legen sier jeg er i ganske fin form. Legen ville vel sagt fra om jeg var for fet?

Virrvarr: 33! Fedme! Også så høyt tall på badevekten! Jeg mener- nitti kilo! Kom igjen! Jeg må slanke meg så jeg slutter å være nitti kilo!

Kroppen: Ah, dette handler ikke om meg. Dette handler om selvfølelsen.

Virrvarr: Mulig du har rett. Det er jo rart, er det ikke? At tall kan være en sånn identitiet? Jeg følte meg passelig bra helt til jeg veide meg, og da klistrer tallet seg til kroppen min som en slags skammelig diagnose. 90 kg. Fedme. Se- de ordene er så stigmatiserende at de svir! Jeg kjenner at bildet av meg selv endrer seg i hodet mitt. Jeg blir en nitti-kilos-person, jeg eser ut, jeg blir lat og tiltaksløs, stygg og kjedelig fordi jeg veier NITTI kilo! Det er nesten hundre, det, godeste kropp!

Kroppen: Du veide deg på en rar badevekt. Du hadde spist og drukket mye vann. Vi kan trekke fra minst fire kilo. Da er du noen og åtti kilo. Det hadde du vennet deg til å være. Dette har ikke noe med helse å gjøre, dette er bare tall.

Virrvarr: Du er bare kjøtt, ben, brusk og flesk. Du skjønner tydeligvis ikke at tall også er identitiet. Litt som at ord er identitet. Her har jeg gått rundt og vendt meg til å være «lubben». Da kan ikke WHO komme her og kalle meg FET.

Kroppen: Så da handler det også om at du vil tvinge deg selv ned til et annet tall, mer enn at du vil være sunn og frisk?

Virrvarr: Åhysjmedseg. Jo, det stemmer det.

Kroppen: Fordi du rusler rundt og er fornøyd utenom når du innser hvor mye jeg veier?

Virrvarr: Tenk om noen fant det ut? Det er jo kjempeflaut!

Kroppen: Vel, du har akkurat skrevet det på internetten…

Virrvarr: Vi får late som om det er skjønnlitteratur ^_^

Kroppen: Fat chance.

Virrvarr: Bokstavlig talt. Men burde vi ikke slanke oss, da?

Kroppen: Vi slanker oss når du ikke leter etter et nytt prosjekt å hekte den stakkars, deprimerte hjernen din på. Når du ikke kaster alt overbord for å lese om dietter på nett slik at du kan jakte på et ønsket tall på vekten, ikke på bedre helse. Når du ikke er en mentalpasient som ønsker seg et nytt og selvdestruktivt prosjekt å gå løs på. Jeg tror nemlig at galningdelen av hjernen din sitter og tenker: «Hm. Ok, selvskading suger. Hva med en diett? En skikkelig selvpinersk streng en?»

Virrvarr: Mulig vi bare skal løpe oss en tur.

Kroppen: Eller skrive ferdig boken og ikke surfe slankesider på nett?

Virrvarr: Men 90 kg? Kom igjen!

Kroppen: Det er du og selvfølelsen som bør ha en prat, frue. Hold meg langt unna det rotete hodet ditt.

24 Comments »

«Når solen faktisk skinner så synes den dobbelt så godt. Den sluker bryggen i et gyllent jafs. Det er som å se folkemuséet flyte til havs.»

Slik synger Ole Paus om byen jeg har tilbragt de siste dagene i. Det er noe med heisaturer. Å reise fra solfylte Oslo og lande i regntung natt en tilfeldig tirsdag, å vandre gatelangs, snike seg gjennom «smau» og parkere seg selv og paraplyen på mengder av små kaféer.

Jeg har aldri spist etiopisk mat før, men de har det i Bergen sammen med englekort og dampmaskiner, gamle og nye venner og grønn popcorn-te drukket i et bastuvarmt rom med nesen mot et loddent veggtilvegg-teppe.

Bergen er busserturer med en gammel, sortkledd venn som leker guide mens vi kjører rundt. «Dette er Paradis, dette er Fyllingsdalen, vi var på Flesland, der borte bor bestefar og bestemor, mamma bor der, og det heter Bønes, i den blokken bodde hun før, der bor hun nå.» Jeg vandrer i vennene mines tidligere liv og innbilder meg at jeg er kjent der, har vært der før, har levd der før, selv om jeg bare kjenner byen fra overleveringer, fra historier, fra anekdoter mens vi venter på bussen.

«Åh, Bergen, Bergen. Norges største grend. Uansett hvor du kommer fra, blir det motbakke hjem igjen. Åh, Bergen, Bergen. Norges minste verdensdel. Bergen, for meg er du ikke en by, men en tilstand i min sjel.

Jeg har hatt lyst til å synge Ole Paus høyt nesten hele turen, men jeg var ikke i sånt selskap som liker spontansynging på åpen gate. Derimot stod kaffekrig, smykkelaging, 1. mai-tog-skulking, kattungekosing og alvorlige samtaler på programmet.

I Bergen er det personlige politisk og det private fullstendig offentlig, og praten hoppet fra feministisk teori til gynekologbesøk til postmodernisme til selvmordsforsøk til hvor deilig det hadde vært å være martyr til Ayn Rand. Bergen er blodig alvor og fragmenter av fryktelig fortid, oppvaskmøter, solskinn gjennom skyene og kvalitetskaffe.

Kanskje jeg skal flytte dit og bli sunn og sprek av alle oppoverbakkene jeg måtte overvinne daglig? Jeg vet ikke om bergensere er av hardere materiale enn alle andre der de klatrer oppover i byen sin og leker tindebestigere på vei til butikken. Alle er sterke i Bergen, de smiler trass evig regnvær og motbakke.

Melankoli er gleden over å være trist. Bland det med fandenivolsk fryd og du får spontanferien min, byen jeg dro til og menneskene jeg traff. Legg til kattungene jeg koste og de feite duene jeg hilste på, så har du en frysetørret versjon av dagene jeg tilbragte i Bergen fra tirsdag til fredag.

«Det var en fin tur.» sier jeg til reisekameraten min mens flybussen svinger inn på Carl Berner.
«Til å være en dritt-tur.» sier han.
«Ja, en fin dritt-tur,» sier jeg.

Og jeg er lykkelig.

7 Comments »

Ja, jeg leser for mye om sex disse dagene. Det finnes mye snodig sexleketøy der ute, men her om dagen fant jeg det som tar prisen. La meg presentere: Rumpegnomen! Eller- The Ass Midget, som han heter på orginalspråket. Det er en hagegnom i latex, spesialdesignet til din anus! Den er nesten 30 cm høy og en 11-12 cm i omkrets på det tykkeste. En diger gnom, altså!

Jeg regner med at alle gleder seg til boken kommer, eller hva? ^_^

28 Comments »