Revolusjonært roteloft

Da jeg var liten trodde jeg at det lå et magisk land på Marienlyst. Deler av barndommen min var fullstendig TV-fri, og da vi først fikk et fjernsynsapparat (som riktignok var sort/hvitt, bare fikk inn signaler når det ikke regnet eller blåste og hadde en lei uvane med å få bildet til å hoppe opp og ned) var det én kanal og ett program som vi så: Barnetv på NRK.

Greit, jeg visste at en del av innslagene var skuespillere, dukker og plastelinaklumper. Jeg trodde ikke at Tøydukke-Anna var levende eller at Flukten fra dyreskogen var noe annet enn animasjon. Jeg skjønte at et menneske laget stemmen til Tøfflus. Jeg visste at tøfler ikke var så taleføre til vanlig.

Men Huset med det rare i, Portveien 2, Sesam Stasjon og resten av Skomakergata fantes på ordentlig, ikke sant? Det stod i rulleteksten at seriene var produsert på Marienlyst, så jeg så for meg at det fantes et magisk land i Oslo der Eli Rygg, Titten Tei og O.Tidemann vandret rundt. Det slo meg ikke at rommene var kulisser i et studio eller at ordentlige mennesker med ordentlige navn spilte roller og ikke «bare var seg selv» foran kamera.

Selv om jeg ikke har trodd at Marienlyst var et magisk land siden jeg var fem år, var det rart å flytte til Oslo og skjønne at buss-stoppet før inngangsdøra mi faktisk bar navnet på det en gang så magiske landet. «Neste stopp: Marienlyst.» Min indre femåring syntes det var like uvirkerlig som om de hadde sagt «Neste stopp: Narnia.»

Da damen fra NRK P1 ringte meg for to uker siden og spurte om jeg ville skrive et radiokåseri til Mellom himmel og jord, ble jeg både glad og litt overrasket. Om jeg ville skrive en tekst om hva jeg ville som skulle være tre minutter lang, og handle om hva som helst, så lenge det var relatert til hva jeg trodde på? Selvfølgelig! (Ja, NRK snoker rundt i bloggosfæren i disse dager. Ars Ethica-Nicolas har også laget et kåseri på bestilling fra dem.)

«Flott!» sa damen. «Da kommer du ned på Marienlyst på mandag og leser det inn i studio!» Ved det utsagnet delte Virrvarrs indre liv seg i tre fraksjoner: Pingle-Virrvarr tenkte: «Shit! Må jeg lese det selv? Jeg kommer sikkert til å høres kjemperar ut!» Overmodige-Virrvarr tenkte: «Woho! Jeg har aldri lest inn en tekst på radio før! Gøygøygøygøy!» Femårgamle-Virrvarr tenkte: «Omg! Jeg skal på utflukt til et Magisk Land!»

Jeg må nevne at radioerfaringen min før dette kåseriet har vært litt sær. Mitt første radiointervju var på direktesendt lokalradio. Jeg var ni år og hadde nettopp vunnet en tegnekonkurranse om miljøvern og resirkulering. Jeg ble oppringt fra Radio Fredrikstad, og konseptet var vel at jeg skulle si søte ting om å redde verden til glede for alle voksne lyttere der ute.

Problemet var at storparten av barneskolen hørte jeg ikke en dritt. Jeg hadde kronisk mellomørebetennelse og hørte ikke hva journalisten spurte meg om, bare at han sa et eller annet. Som det usjenerte barn jeg var begynte jeg å skravle i vei om det jeg trodde han var intressert i (som hvorfor jeg hadde valgt temaet jeg hadde valgt, hva som hadde inspirert meg og hvorfor alle må resirkulere søpla si) på ekte «God dag mann - økseskaft» vis. Foreldrene mine kunne fortelle meg at han hadde spurt om det var gøy å vinne og om jeg var glad og andre fjastete ting. Et minneverdig intervju, med andre ord.

Min andre radio-opplevelse var da jeg vant en Espen Lind-CD og et persisk teppe som jeg ikke ville ha. Jeg var hjemme fra skolen en gang i åttende klasse og hørte på Radio 1 da det dukket opp et spørreprogram. Jeg ringte inn, leste inn svaret på telefonsvareren og skulle legge igjen telefonnummeret mitt muntlig (dette var før displaytelefonens tid). Problemet var at selv om jeg hadde riktig svar, greide jeg ikke å si telefonnummeret mitt riktig. Jeg leste det inn en gang, bannet, prøvde igjen, bannet mer, unnskyldte meg, sang en liten sang, prøvde atter en gang og la på i ren irritasjon.

Fem minutter senere hørte jeg «Og vinneren er Ida Sofie Søland, som visste at Ibsens siste skuespill heter Når de døde våkner, men ikke kan sitt eget telefonnummer. Er du med oss, Ida?» Så ringte telefonen og de fortalte meg at de hadde slått meg opp i telefonkatalogen fordi min iherdige innsats på telefonsvareren deres hadde fått dem til å le godt. Deretter fulgte 14 andre spørsmål, som jeg svarte riktig på og brått var jeg den lykkelige eier av- tada- en Espen Lind-CD og et persisk teppe. Jeg hentet aldri noen av delene. Jeg var så avsindig flau. Og dessuten- hva skulle jeg med de rare premiene?

Min tredje, mest famøse radioopptreden var siste året på videregående. Klassen satte opp Sjefens begravelse av Dario Fo, og jeg hadde skrevet om på stykket, samt diktet om sangene på melodiene til gamle ML-klassikere som Bella Ciao , På Veg og Visa om enhetsfronten. Jeg syntes oversettelsen av stykket var litt dvask, så jeg hadde lagt inn noen ekstra revolusjonære ord i sangene (jeg syntes at «proletar», «kamerat» og «klassekamp» var veldig poetiske ord da jeg var 18).

Lokalradioen i Moss ville gjerne gjøre en greie på oss, og inviterte meg og to av de andre hovedrollene til studio. Der fikk vi beskjed om at de gjerne ville ha et lite sang og spillenummer på direkten. Jeg valgte den mest aggresive av sangene uten å blunke og skrålte i microfonen av mine lungers fulle kraft. Programmlederen så mer en middels fortvilet ut og forsøkte å si noen forsonene ord etter mitt sangnummer på direkten. Deretter spurte hun om hvorfor et stykke om å knuse kapitalismen er relevant for et norsk, moderne publikum og fikk svar på titale. Virrvarrs evne til å dikte flammende apeller på stående fot er sterkt undervurdert.

Med denne forhistorien friskt i minne gikk jeg til det magiske landet med manuset mitt. Jeg så hverken Alfa, Bjarne eller Leonora Dorothea Dahl, men jeg fikk klistrelapp med navnet mitt på jakkeslaget og mitt eget studio med blinkende lys på veggen, så det var nesten like bra. Damen som snakket i den andre enden av øretelefonene jeg hadde på forklarte at vi hadde satt av over tre timer til opptak, slik at jeg ikke skulle få prestasjonsangst.

Etter ti minutter høytlesning var hun fornøyd. Da jeg leste det første gangen, sa hun: «Bra, men litt for fort. Tenk det at du holder radioandakten, tempomessig.» Er det noe Bibelbelte-Virrvarr har peil på, så er det andakt. Jeg leste en gang til og tenkte at jeg var en blanding av en fet prest og Jan Erik Vold og så var opptaket ferdig. Uten feil. Uten plutselig skråling og politiske festtaler. Uten at hørselen min plutselig forsvant.

Du kan høre meg lese høyt på NRK P1 førstkommende søndag mellom 10 og 11, under programmet «Mellom himmel og jord.» Jeg er fremdeles litt lamslått over at Marienlyst finnes på ordentlig og at det gikk så glatt som det gjorde.

2 Comments »

Jenter som kommer skal presenteres på en rekke arrangementer utover høsten, frem mot utgivelsen 10. november. Vi skal showe fra slutten av oktober til slutten av november, og har lyst til å se nettopp deg blant publikum. Derfor tenkte jeg at jeg skulle legge ut en liten tidsplan med informasjon om arrangementene, så folk får mulighet til å planlegge litt. De som ikke er gratis, er deler av større bokfestivaler, så hvis du investerer i en billett, får du mange andre kulturopplevelser på kjøpet.

Bok i byen:

Bok i byen er en litteraturfestival midt i Oslo sentrum, nærmere bestemt på Spikersuppa. Den finner sted fra 23. til 26. oktober og du finner alt fra signeringer til skrivekurs på programmet. Grevinnen og jeg skal delta på to arrangementer- Pecha Cucha og Sex i byen.

Pecha Cucha er et skravleshow der en mengde forfattere får seks minutter og førti sekunder til å si akkurat hva de vil. Vi har fått vår tilmålte taletid og tenker å bruke den til noe… uanstendig. Møt opp på Bok i Byen torsdag 23. oktober kl. 20.00 for å få med deg moroa.

Sex i byen er bokfestivalens svar på Sex and the City. Her skal vi prate om puling i en eller annen variant, og jeg tror taletiden vår er på 20 minutter. På programmet finner du også Marian Godø som skal prate om boken sin om kvinner og skam (du vet, den jeg blogget her) og ….Jan Thomas. Som skal kåre den best kledde i publikum. Jeg foreslår at du tar på deg noe skikkelig stygt og kommer og hører på oss fredag 24. oktober kl. 19.

Oslo City:

Ja, Oslo City vil at vi skal komme og prate om jenter, sex og seksualpolitikk på kjøpesenteret. Og selv om jeg ser for meg snurpete bestemødre som holder barnebarna sine for ørene mens vi snakker, er Grevinnen og jeg klar for å ta utfordringen på strak arm. Vi skal snu kjøpesenteret på hodet 6. november kl. 18, og jeg håper at du kommer. Dette er et typisk arrangemet det er kjipt å ikke ha kjentfolk som tilskuere på, og det er helt gratis å være med. Ulempen er at du må tilbringe en times tid på Oslo City, men vi håper det dukker opp folk likevel ^_^

Bokmessa:

Bokmessa er kanskje årets største bokarrangement. Det er fra 21. til 23. november, i messehallen på Lillestrøm. Du har muligheten til å gå på show og foredrag eller bare vandre fra bod til bod, prate med forfattere, forleggere og snoke på bokhøsten generelt. Jenter som kommer har fått en egen post på programmet, fredag 21. fra klokken ti over ett. Vi lover at det kommer til å bli smashing (c:

Så- hvis du var i tvil om hva du skulle gjøre i høst, lizzom. Innleggene vi holder kommer til å bli lagt ut på bloggen etter at vi har holdt dem.

(ja, jeg er vettskremt)

13 Comments »

Det er mange forskjellige mennesker involvert i prosjekt «fikse hodet». Jeg har en lege, en psykolog, en psykiater, en personlig trener, en meditasjonslærer og en drøss med andre gode hjelpere. Likevel kan ingen av dem sammenlignes med bokterapeuten min. Sier det deg ingenting? Jeg har blogget om henne før. Konseptet er at hun tipser meg om bøker jeg kan lese for at alt som er vanskelig i livet mitt skal føles bedre. Hun gav meg en bok i presang i forgårs. «Du er ferdig med å skrive nå. Les denne og bli glad.»

Det var en pytteliten grønn pocketbok med tittelen The Perks of Being a Wallflower, og jeg slukte den i løpet av tre timer, uten noen annen lesepause enn å sms’e bokterapeuten og si «Yay, glad nå!»

Ikke for det - glad er litt upresist. Jeg begynte å spontangrine fire-fem ganger underveis, jeg lo dobbelt så ofte og rullet meg sammen til en klump av acky-bracky-feelgood da jeg hadde lest den ut. Alt jeg kan be om fra under 200 sider tekst, egentlig.

Så- hva slags bok er The Perks of Being a Wallflower? Samtlige fjasete anmeldere kaller den for 90-tallets The Catcher in the Rye og jeg tenkte jeg skulle benytte annledningen til å si dette én gang for alle: At en bok fortelles i førsteperson av en tenåringsgutt gjør den ikke til The Catcher in the Rye. Først og fremst er Charlie, hovedpersonen i The Perks of Being a Wallflower en helt annen personlighetstype enn Holden Caulfield.

Mens Holden går på pub, lyver til alle han møter, ser ned på hele verden, men er tøffere i ord enn handling, ønsker Charlie bare at noen skal klemme ham og være vennen hans. Når Charlie havner i slåsskamp med skolens største bølle, grisejuler han ham og blir sittende og storgråte etterpå, fordi han ble så satt ut av å ha skadet noen. Hendelser sett gjennom Charlies posisjon fra de ensomme hjørnene på klassefestene er den rake motsetningen til Holdens posisjon som festens midtpunkt og selvutnevnte bajas.

Videre er The Perks of Being a Wallflower noe så sjeldent som en énveis brevroman. Charlie skriver dagboken sin i brevform og sender dem fra seg til en ukjent vi aldri blir introdusert for, i frykt for at en tradisjonell dagbok vil bli funnet og lest. Romanen består utelukkende av Charlies brev, og får boken til å minne mer om The Secret Diary of Adrian Mole i fortellerstilen. Hovedforskjellen er at Charlie henvender seg til et veldig tilstedeværende «du» som får livshistorien hans i fanget, og dette du’et er på mange måter deg som leser boken.

Så - jeg har tilbragt tre timer med Charlies liv, og han har betrodd meg historier om savn, ensomhet, familietrøbbel, rus, seksuelt misbruk og mellommenneskelige relasjoner. Han har hvisket meg i øret at han prøver å delta i livet sitt så godt han kan, selv om han egentlig liker å gå i ett med tapeten, bestemme musikken som spilles og observere vennene sine. Han har vært så ensom etter at Michael tok livet av seg uten å fortelle hvorfor.

Han forteller meg at han er yngstemann i en vennegjeng han har på lånt tid før de flytter utenbys og begynner på college mens han går på videregående fremdeles. For det er vennskap Charlie skriver mest om. Ja, han forelsker seg. Ja, han får kjæreste, men han forteller ingen romantisk historie. Han skriver om gode diskusjoner, julegaver og delt musikksmak, om å høre til og redselen for å slutte å høre til.

Noe av det jeg liker best, er at Charlie betror meg hva han leser og hva han lytter til i brevene sine. Boken inneholder referanser til ti bøker, fra Shakespeare til Camus, i tillegg til å ha sitt eget soundtrack Charlie lager til leseren i ett av brevene sine. Dette resulterte i at jeg måtte laste ned og lytte til sangene de spilte i boken mens jeg leste. Denne broen av musikk har jeg ikke funnet i så mange andre romaner, men det gir en ekstra innfallsvinkel til teksten. Soundtracket knytter leseren tettere sammen med litteraturen.

Hvis du trenger å gråte, le og krølle deg sammen en oktoberdag, har jeg sendt videre medisinen min til deg. Unn deg noen timer varme betroelser om vennskap.

3 Comments »

Jeg har vært forkjølet i litt over en uke, og begynner å bli frisk igjen. Jeg har holdt snørr og snue på avstand med rikelige mengder paracet og nesespray og fungert tålelig greit. Derfor er det ganske sjokkerende å friskne til og merke forskjellen på kjemisk konstruert velbehag og ordentlig helse. Snille Otrivin har sørget for at jeg har fått pustet gjennom nesen, men luktesansen har vært fraværende i snart ti dager nå.

Jeg blir helt andektig når lukten plutselig trenger inn i livet mitt igjen. Det dufter høst ute og jeg har ikke merket det før nå. Jeg sluker parfymestinkende pelskåpedamer på tbanen, dykker ned i kaffebarer og begraver nesen i halsgropen til Mr. Jackson. Jeg innhalerer råtnende blader, nedfallsfrukt og våt jord og John Keats synger i ørene mine hele tiden. Seasons of mist and mellow fruitfulness, close bosom-friend of the maturing sun…

Jeg må tilstå noe: Alle stemmene i hodet mitt er stemmene til berømte, avdøde poeter. Psykologen min lo seg skakk første gang han hørte det.

«Hvem sa du?»
«T.S Elliot.»
«Og hva sa Elliot til deg?»
«Vel, da jeg gikk i parken den morgenen sa han: Let us go then, you and I, with the evening stretched out against the sky, like a patient etherized upon a table.…»
«Akkurat ja.»

Det var et av de øyeblikkene jeg så for meg at han skriblet «ravende gal» på blokken sin mens jeg ikke så på. Uansett- det har vært Keats og meg siden luktesansen kom tilbake. Jeg borer fingrene ned i klissvått, knallrødt løv og hører ham kremte «To Autumn:» bak ryggen min, før han går over til å beklage seg over at han døde av tuberkolose så forferdelig ung. 24 år er ikke lange dikterlivet, selv for en romantiker. Slik går vi gjennom Ullevål Haveby, forbi bugnende epletrær, under et rødorange tak av lønneblader.

With fruit the vines that round the thatch-eves run;
To bend with apples the moss’d cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;

Høsten er betryggende. Verden modnes, mørkner og svalnes og jeg nyter rituale med å ta av og på skjerf og hansker i gangen. Mr. Jackson tryller telys og tekanne på bordet mens kvelden hvisker ut den intense gulfarven på trærne i hagen. Vi fanger de kalde, klare morgnene og de fuktige, velduftene ettermiddagene ute i parken sammen. Keats rusler siden av oss og lyrikken hans smyger seg inn i de våte bladene under føttene våre og sklir i ett med den regntunge himmelen. Naturen setter opp en siste forestilling før den går i dvale. Jeg er iskald på nesetippen og varm på innsiden, og Keats og jeg er enige om at det er for lite poesi om høsten der ute.

Bilder fra Frosk.org

18 Comments »

til og med Cute Overload begynner å komme med politiske innlegg. Titta:

5 Comments »

Vi er i siste innspurt av Jenter som kommer og vi har litt problemer med illustrasjonene. Den opprinnelige idéen var at Grevinnen og jeg skulle illustrere boken selv. Siden jeg ble litt for syk til å orke annet enn å skrive, endte vi opp med halvparten så mange tegninger som vi skulle rett før frist- Grevinnen sin halvpart.

Nå hører det med til historien at jeg har en tegnekyndig lillesøster som tilbød seg å hjelpe til de siste dagene av innspurten. Hun tegnet opp samtlige av bildene vi skulle ha til boken, men i en ganske annen strek og stil enn det Grevinnen hadde gjort. Så nå sitter vi og klør oss i hodet og skal forsøke å bestemme oss for hva slags illustrasjonstype vi skal gå for.

Og det er her, kjære lesere, at jeg vil ha innspill fra dere. Personlig foretrekker jeg nemlig streken til søsteren min. Jeg er en smule inhabil- siden det faktisk er min søster det er snakk om, men jeg synes de har en mer sexy look og mindre unaturlige kropper. Grevinnens illustrasjoner har på den andre siden en mer tegneserieaktig stil, og det er kanskje det hippe og kule å ha i bøker om dagen? Forlaget er litt stressa på at ikke alt går etter planen og stiller spørsmålet: Må en sexbok ha illustrasjoner i det hele tatt?

For å gi dere et visst inntrykk av stilen på illustrasjonene:

Her er en fingerpule-scene tegnet av søsteren min:

Her er en gruppesex-scene tegnet av Grevinnen:

Siden dere faktisk skal lese boken- hva fungerer best? Lillesøsters illustrasjoner, Grevinnens illustrasjoner eller ingen illustrasjoner? Selv har jeg vært så syk at det ikke blir noe Virrvarr-illustrasjoner, så det toget har gått.

 Loading …

Vennligst tenk høyt i kommentarfeltet

67 Comments »

Du kan ønske deg artikler om fantastiske damer hos Kvinnekonger - og du får dem. Jeg ønsket meg en kvinnekonge-artikkel om Betty Dodson, sexolog og feminist, og idag er det en utmerket tekst ute på Kvinnekonger-bloggen. Les og bli klok.

Selv har jeg tilbragt det siste året med å lese sexbøker av sex-positive feminister, og kjenner meg på fornavn med de viktigste. Betty og jeg har ledd, diskutert, kranglet og onanert sammen den tiden vi utformet konseptet Jenter som kommer, og jeg merker at jeg har blitt glad i amerikas galeste sexspaltist selv om vi aldri har truffet hverandre.

Betty Dodson begynte sin karriere som billedkunster, ikke som helsepersonell. Veien hennes til å bli onaniens talsperson nr. 1 begynte med at hun gjorde en del tegninger av mennesker som hadde sex. De fikk masse positiv respons. Den neste utstillingen hennes viste mennesker som hadde sex på egenhånd, og plutselig befant hun seg i en politisk diskusjon.

Sex kunne være kunst, onani kunne ikke. Dodson beveget seg fra å forsvare tegninger av damer med dildo til å lage studiesirkler i hvordan få orgasme, opplysningsvideoer om kvinners kropp og underliv og skrive bøker om hvorfor vårt primære seksualliv er med oss selv, ikke med en partner.

På mange måter kan vi si at Betty er dama bak «brett opp og se på kjønnsorganet ditt i speilet»- klisjéen. Hun har sittet i sirkel med tusenvis av damer de siste tredve årene og sammenlignet klitorisstørrelse og kjønnsleppe-form med dem. I tillegg er hun kjent for visjonære og upassende utspill om sex og seksualitet. Første gang jeg åpnet den mest kjente boken hennes, Sex for one, fikk jeg fullstendig bakoversveis selv.

Dodsons visjon av sin egen alderdom hvor hun skulle bo i kollektiv med andre pensjonister og ha felles-onani med dem foran en pornofilm hver kveld, med lufta summende av stønning og vibratorduring blir presentert så tidlig som på side fire, og satte ut selv «frisinnede» Virrvarr. Likevel var delen som sjokkerte meg mest Bettys fortelling om da hun bestemte seg for å ta opp onani som frigjøringsprosjekt. Hun tok opp telefonen og ringte rundt til alle damer hun kjente for å spørre hvordan det stod til med dem, rent masturbasjonsmessig.

Min personlige favoritt er samtalen med hennes mor, som åpner med replikken:

«Mom? When was the last time you masturbated to orgasm?»

Betty Dodson forteller en historie om seksualitet og seksualopplysning uten intimsone. Mens store deler av den feministiske bevegelsen var opptatt av den smertefulle siden av sex, av overgrep, fornedrelse og tvang, ville Dodson jobbe på glasiden og slå sitt slag for seksuell frigjøring med én dame og én orgasme av gangen. Sex for one er en nyttig, lettlest og tidvis provoserende morsom bok, og selv om jeg har problemer med en del av de tingene Dodson skriver om, stiller hun noen gode spørsmål om hvordan vi tenker om kropp, kjønn, sex og orgasme.

De viktigste temaene hun tar for seg ( i følge meg) :

1. At onani ikke er sett på som sex. I used to think masturbation was not really sex because it only involved me. That’s a very limited view of human sexuality, and it isn’t going to work for women.
2. At samfunnet forteller oss at ordentlig sex er penis inne vagina, ikke det som gir oss orgasme. I et essay påpeker hun hvordan vibratorer og onaniteknikker anbefales som oppvarming til samleie. Svaret hennes lyder: «Well, I like to see oral sex and manual sex and intercourse as foreplay for my vibrator sex.»

Samtidig presenterer ikke Dodson et syn på onani som fungerer for alle. Selv om det er en fin tanke at alle får et godt forhold til kjønnsorganet sitt av å ta på seg selv foran speilet, er det ikke alle som føler seg komfortable med en slik tilnærming. Teknikkene hennes er ikke spesielt mangfoldige, og du får en sterk følelse av at hun forklarer den «riktige» måten å gjøre ting på i det hun har skrevet. Likevel er hun en relevant praktiker på området. Jeg skriver «praktiker», fordi det å bruke ordet «teoretiker» om Dodson blir helt på tur.

Nå er hun over søtti, og har startet en ny kampanje rundt sex og feminisme med utgangspunkt i spørsmålet: «What does fucking like a feminist mean to you?» Målet er å skape en visjon om seksuell frigjøring, ikke bare en kritikk av det patriarkalske synet på kvinners seksualitet. Jeg synes spørsmålet er intressant, og tenker å skrive noe rundt det i forbindelse med lanseringen av Jenter som kommer. Jeg håper flere andre tar tak i spørsmålet, også.

31 Comments »

Takket være dette innlegget hos Jannekake snublet jeg over fotokunsteren Joshua Hoffine og ble sittende og lese intervjuer med ham en evighet.

Hoffine tar fotografier med utgangspunkt i horror-sjangeren. I motsetning til mange fotografer som reiser ut i det virkerlige livet for å fange realitetene på film, konstruerer han scener i studio med spesialeffektsminke, røykmaskiner og kulisser for hvert enkelt bilde han tar. Resultatet er bilder du blir sittende og stirre forhekset på i lang tid. De er kunstferdige, skremmende vakre og skjærer deg i øynene på samme tid. Bildene hans er «eye-candy», men de smaker ikke godt. Nok prating- her er noen eksempler:

Her ser du før og etterbilde fra Hoffins fotostudio, som gir et inntrykk av grundig kulissejobbing:

Noe av det som gjør Hoffins bilder så vanskelige å se på for meg, er at de knoter til instinktet jeg har om at fotografier viser sannheten. Selv om jeg er vant til skremmende scener i spillefilm, er jeg ikke vant til dem på bilder. En annen ting er at de visualiserer barndomsredsler du har følt, men aldri sett. Det er farlige dyr på loftet. Noe galt har skjedd med mamma mens du sov. Hoffin uttaler i et intervju at det nettopp er disse skrekk-klisjéene han jakter på:

We can all relate to the idea of a monster hiding under the bed, but we’ve never seen a photograph of it before. Through photography, I want to explore archetypes that we are already familiar with. I want to drag our psychological monsters out into the light of day and take pictures of them.

Ved hjelp av sterk iscenesetting og bilder hentet ut fra horrorfilmenes typegalleri, forteller Hoffin øyeblikksfortellinger. Sånn sett henger bakgrunnen hans sammen med bildene - han har graden sin i britisk litteratur, ikke i kunstfag. Serien med realiserte mareritt fra barndommen er den første i en planlagt fotoserie om frykt. Den bildeserien han har under produksjon nå tar for seg den voksne frykten - terrorisme, epidimier, klimaendringer, økonomisk krise og samfunnsoppløsning generelt. Jeg gleder meg.

25 Comments »

Inspirert av Martine Votvik.

Husarbeidsmessig er jeg passelig persolighetsforstyrret. På den ene siden er jeg en hybelkanin som lever lykkelig inntullet i et støvete pledd i en støvete sofa med en tekopp jeg ikke har vasket på over en uke. Jeg har jo bare hatt te i den, uansett… På den andre siden har jeg en femtitallshusmor i magen. En sånn fanatisk bollebaker med forkle som pusser vinduer med eddikvann og vasker listene med salmiakk og grønnsåpe i tur og orden.

Mr. Jackson er også temmelig føkket. Da jeg ble sammen med ham, viste han meg de pene muggsopp-samlingene i vinduskarmen sin og skyflet smilende de skittne boxershortsene sine fra den eneste ledige stolen i rommet. «Sjokomelk mugner annerledes enn kefir» sier Mr. Jackson. Han er ikke bare en lite huslig fyr- han er en real muggkjenner. Samtidig er Mr. Jackson også selvutnevnt radikal feminist og svært opptatt av at jo - han SKAL ta sin del av husarbeidet. Han skal. Han skal bare spille litt dataspill først…

Da vi flyttet sammen fikk vi husarbeidsproblemer. Vi kranglet ikke om hvorvidt Mr. Jackson skulle gjøre like mye som meg - vi kranglet om når det var rotete. «Du har jo ryddet opp lenge før jeg skjønner at det er rotete her» sa Mr. Jackson. «Du får ikke gjøre min jobb. La det skittentøyet ligge.» Etterhvert fant jeg meg bare i at huset vårt så ut som åstedet i en klassisk krimserie. Jeg justerte mine forventninger til renslighet og orden etter den største grisen i forholdet og begynte å spille dataspill. Abre beskriver prosessen i sitt geniale innlegg Husstell for enslige.

Jeg vet ikke egentlig om noen løsning på husarbeidsproblemet som ikke innebærer at 1. jeg gjør mest eller 2. at jeg antar rollen som virkerlig bitchy, masete kjerring med kjevle til enhver tid. Noen som har bedre erfaringer med å løse problemstillingen enn meg?

24 Comments »

Jeg vant Den Gyldne Q. Jeg vant Esquils-hjemmelagde-elitistiske-interne-lite-representative kåring av «Norges beste blogger». Uansett om den ikke representerer hele blogger-øyriket burde en sånn positiv tilbakemelding være et høydare.

Jeg burde vært glad. Ja, jeg fikk sommerfugler i magen av nominasjonsrunden, jeg ble glad for alle de pene kommentarer. Nå er jeg bare svimmel og kvalm, så dette blir verdens dårligste takketale.

Jeg blir glad av veldig mange ting. Jeg kan ikke kjøre bergensbanen uten å gå i ekstase av fjell med snø på. «Fjell-fjell-fjell-fjell-tooooog! Stooore fjell!» synger jeg. Like entusiastisk hver eneste gang, til Mr. Jacksons store ergrelse. Jeg går i Star Wars-trance når vi kjører forbi Finse. Jeg tror jeg ser Han Solo grave snøhule mellom alle de nedsnødde små hyttene.

Jeg blir glad av farvekritt og soyamelk og av å plukke sopp i skogen. Jeg blir lykkelig av vannliljer, syriner og lønneblader som plutselig blir knallrøde i slutten av september. Det er plass til så mye lykke i brystet mitt.

Men jeg ble ikke glad av å vinne denne kåringen, og det skremmer meg. Siden jeg ikke klarer å feike «Hoppsan-hurra-hurra!» til dere, må jeg bli litt intim istedet. Here goes:

Hodet mitt er delt i en rasjonell og en emosjonell del. Den emosjonelle delen er overbevist om én ting: At jeg er den mest forferdelige personen i hele verden. Utkrøpent uspiselig. Dum. Slem. Og skyld i alt som er galt noen sinne. Den rasjonelle delen av hodet mitt vet at dette muligens er litt…usynkronisert med virkeligheten.

Dermed leter tenke-delen av hodet etter bevis på at følelsesdelen tar feil. Den rasjonelle delen har nemlig fått med seg at den emosjonelle delen er psykisk syk, og ikke til å stole på. De to delene av hodet ender dermed opp i spennende rettsaker om hva som er Sannheten om Virrvarr. De kan se slik ut:

Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.

Tenke-Virrvarr: Du gjør det hele tiden. Det er en indikasjon på at du er flink til det.

Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.

Tenke-Virrvarr: Spartacus Forlag vil utgi boken din. Det er en indikasjon på at du kan skrive.

Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.

Tenke-Virrvarr: Du kom inn på Forfatterstudiet i Bø på grunn av tekster du skrev. Det er en indikasjon på at du er flink til å skrive.

Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.

På en side er selvfølelsen min avhengig av ekstern bekreftelse for å ikke implodere. På den andre siden er jeg like flink til å forholde meg til positiv respons som en sil er til å være vannbøtte.

Derfor blir denne «Gratulerer - her er en premie!»-greia veldig vanskelig for meg å takle. Den rasjonelle delen av hodet mitt skjønner at dette er et øyeblikk for seiersdans, selvtilfreds glising, jubling og takketaler.

Problemet er at Føle-Virrvarr fremdeles sier «Du suger. Bloggen suger. Ingen liker deg. Og nå som du har vunnet en premie, kommer alle til å synes at du er en overlegen viktigper i tillegg. Du suger.» og førsteplassen blir en påminnelse om hvor mye jeg egentlig sliter. Fordi jeg skjønner at jeg er ganske på bærtur når jeg føler meg som verdens minste lort i verdens største potte samtidig som jeg får positiv oppmerksomhet av en annen verden. Det er en påminnelse om at det sorte hullet jeg har inne i meg ikke kan fylles av andres ros, men av min egen trygghet.

Bare så det er sagt: Jeg får utrolig mye ut av å skrive denne bloggen. Jeg setter pris på alle kommentarene dere skriver. Jeg er helt lamslått av alle de hyggelige kommentarene, stemmene og utspillene om meg på bloggen til Esquil. Tusen takk. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg møtte meg selv i døra nå.

Edit:
Mr. Jackson lagde denne fine kuen til meg:

39 Comments »