Revolusjonært roteloft

Til glede for dere som ikke har sett den ennå, via XKCD. Fordi det er sommer, fordi jeg faktisk blir friskere og fordi verden er et fint sted.

14 Comments »

Starten på Grevinnen og mitt sitt medforfatterskap begynte med å skrive dikt og sanger. Noen av sangene ble et lite korverk, andre ble til slagere som fremdeles synges på gangen en steinerskole nær deg. Etter at jeg ble sperret inne på lukket avdeling igjen, og dermed måttet avlyse sommerferien min, har jeg fått en av Grevinnens tidligste hits på hjernen. Siden jeg er fullt opptatt med å skrive skrekkelig navlebeskuende, selvmedlidende dagboknotater, tenkte jeg å publisere den her. Mine damer og herrer:

Sommerdepresjoner!

(synd vi ikke kan ha melodi i et blogginnlegg, for dette er en skikkelig gladsang)

Sommerdepresjoner er undervurdert!
Hvorfor kan man ei om somren være deprimert?
UV-stråler braser ned og griller huden rød!
Jeg blir så trett og varm og svett- sku’ ønske jeg var død!

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

Nakne mennsker overalt, det er så stygt å se!
Jeg holder magen inne, jeg blir blå i fjeset!
Jeg kan’e gå i badedrakt, jeg er for sjenert.
Jeg sitter her og gråter, jeg er brent av brennmanet.

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

Sommerdepresjoner er undervurdert!
Jeg sitter her i skyggen og er snart helt dehydrert!
Før sommern er over er jeg blitt til en rosin!
Jeg sitter heller her og synger klagesangen min!

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

4 Comments »

La oss bare si det sånn: Jeg er ikke flink til å gjøre “ingenting”. Jeg er ikke flink til å ha en tom todo-liste. Jeg er faktisk så lite flink at psykologen min fant det for godt å sende meg på et lengre “ferieopphold”. Ja, jeg er tilbake på galehuset. Det tordner og regner her. Send meg sommerbøker.

Og det er jo litt artig: Jeg ankommer psykehuset med følelsen av å være det galeste, mest mislykkede mennesket i verden. Men på galehuset treffer man alltid noen som er galere. Av dette vil jeg driste meg til å formulere en generell huskeregel:

*kremt*

Det finnes alltid noen som har det verre enn deg, men det gjør ikke dine opplevelser mindre ille. Syns synd på deg selv med god samvittighet.

Jeg er så dyp, assa. Og til dere som ikke har skjønt det: Ja, denne ferien suger ^_^

20 Comments »

Jeg tilstår! Selv om jeg har tilbragt storparten av livet mitt i Det Lille Huset I Den Store Skogen et sted på østlandet, har jeg blitt en jævla vestkantsoss de siste årene. Jeg elsker Oslo. Jeg elsker luksuskaffe på St. Hanshaugen, å kunne gå på en ny café hver dag, finne rare sidegater, spasere i Frognerparken midt på natten og si: «Trikken er din venn- ikke kræsj med den!» til alle mindre byvante venner som besøker meg.

Oslo har natur og kultur i skjønn forening, og jeg har mitt eget spesielle sted for chai latte, mitt eget spesielle buksekjøpested hvor alt passer, skrivebenker i små parker nedover i Bogstadveien, sushirestauranter og billig, indisk mat. Likevel skal jeg flytte fra den nye hjembyen min. Til Telemark, som i følge Wikipedia ikke handler om annet enn nynorsk, haringfele, rånere, sølvsmedkunst, bunader, epledyrking og Henrik Ibsen.

Og jeg skal ikke til Porsgrunn eller Skien. Hah! De er jo nesten byer, ikke sant? Jeg skal ikke til wannabe-sørlands-kystbyen Kragerø. Det er for idyllisk, folk betaler jo for hytte der. Notodden? Vi nærmer oss, men det er fremdeles for mye by. Seljord? Litt for mye skog, vi skal et sted som er litt mer sentralt og litt mindre beryktet for sjøorm.

Stedet er Bø, mine damer og herrer. Jeg har, som tidligere nevnt, kommet inn på forfatterstudiet der, og gleder meg veldig. Likevel betyr det jo at jeg må flytte fra storbyen til ingen kunne tru at nokon kunne bu. Sa jeg bu? Jeg mente BØ.

Uansett: Mr. Jackson, svigerfamilien og jeg bestemte oss for å ta en nærmere kikk på fasilitetene. Dette betydde en idyllisk biltur på fire timer gjennom vakre, grønne vestfold-landskap og frodige Telemarks-strøk til vi kom til…..et veikryss.

Veikrysset het Bø. Det hadde en togstasjon, en hovedgate, en rundkjøring, et par hoteller, noen fillete, skitne butikker og et par «restauranter» med suspekte navn. De mest bemerkelsesverdige het «Stallen» og «fjoset»- fjøset, hvis du er noe så unorsk som bokmålsbruker.

Jeg bytter altså ut Java, Valkyrien Kaffe og Tehus, Kitty Sushi, Colletts Café og Mecca med utesteder som er oppkalt etter en julekrybbe nær deg og Gastro og Gutta på Haugen med Rema og Sparmat. Ja, de har bokhandel. Ja, de har «kino». Ja, de har «kaffebar». De har også skihopp og en klesbutikk som får til og med en antimote-fantast som meg til å vurdere å gå patetisk shoppingbananas før jeg flytter dit.

Høgskolen ser likevel lovende ut, og gleder meg til å komme i gang med skrivingen for fullt. Stakkars Mr. Jackson, derimot, må gå på informatikkstudiet på selvsamme høgskole; en linje som kan skryte av gratis, sponset Microsoft-programvare til alle it-studenter. Godt jeg har min egen Linux-pc.

Min indre femåring er selvsagt mest gira på at vi flytter så nærme Sommarland Badepark, og alt av slekt og venner ser med gru frem til at jeg kommer til å kjøpe meg et ukeskort før studiestart og dytte alle ungene ut av sklia mens jeg hviner som…den gale damen jeg er. Og hva skal jeg rope til barna for å få alle fornøyelsesparkens fasiliteter for meg selv? «BØ!» selvfølgelig.

22 Comments »

91%How Addicted to Blogging Are You?

Created by OnePlusYou

Ingen overraskelse. Via Frøken Makeløs.

14 Comments »

Jeg har, som tidligere nevnt, en bestevenninne som heter Mari. Mari er flink til mye forskjellig, men jeg har kommet frem til hva som ville vært Maris Beste Mulige Karrierevei, er bokterapeut. Vet du ikke hva en bokterapeut er, sier du? Ikke så rart, siden jeg har funnet opp dette yrket.

Konseptet er at du går til terapeuten og forteller om problemene dine, omtrent som du ville til en psykolog, og så gir hun deg en liste over bøker du kan lese for å bli frisk og glad igjen. Sist  jeg var inne på galehus laget Mari en sånn liste til meg.

Enden på visen ble et essay der hun tok for seg de beste bøkene å lese når du sitter på sinnsykehus. Her er åpningen:

I have a friend in an insane-asylum, which is less dramatic than it sounds. Insanity is mostly dull, so what else to do than read plenty of books?

Videre introduserer hun en rekke romaner hun vet jeg ikke har lest, men som passer utmerket for en mentalpasient med fritidsproblemer. Alle romanene har nydelige, treffende beskrivelser og oppsummeringer. Den første jeg gikk løs på hadde følgende vaskeseddel:

Elsewhere by Gabrielle Zevin: Because when you feel sad about dying, there are books where death is Elsewhere, and life runs in reverse. And while it sounds kind of bleh, it is actually rather sweet.

Siden jeg var innelåst, suicidal, emo og på desperat leting etter gode, distraherende leseopplevelser, virket en koselig bok om døden som en god idé. Jeg logget meg inn på amazon og skaffet meg debutboken til Zevin.

Jeg ble ikke skuffet. Elsewhere demonstrerer at ja, man kan skrive Brødrene Løvehjerte for voksne og det uten å knuse hjertet ditt i første kapittel med brann og døende småbrødre. Det er en myk, stille leseopplevelse om store, vanskelige følelser som hevn, savn og endringer du ikke kan reversere, fortalt på en måte som gjør at du føler at mennesker er varme, fine vesener.

Historien er så enkel at jeg kan gjenfortelle den uten å ødelegge for dere. Liz er en vanlig 15 år gammel jente som det bare er én spektakulær ting med: Hun glemte å se seg for da hun krysset gaten på vei til kjøpesenteret. Elsewhere er historien om hva som skjer med henne etter at hun dør, om landet på det andre siden av havet der folk lever livet sitt baklengs.

Du kommer dit rett etter dødsøyeblikket og lever til du blir sendt tilbake på jorden som nyfødt baby. Mange gamle mennesker synes det er nydelig å komme til Elsewhere og få leve ungdommen sin på nytt, men Liz blir svært frustrert. Hun har ikke gjort noe annet enn å være liten. Nå får hun hverken førerkort, universitetsutdannelse eller kjæreste!

Elsewhere forklarer spøkelser, gjenfødelse og bankeånder på en enkel og liketil måte, ved siden av klassiske tenåringsproblemstillinger og søte kjærlighetshistorier. Zevin hopper glatt over forestillinger om paradis og det evige liv, men tar tak i dagliglivet etter døden på en så overbevisende måte at jeg knep meg selv i å nesten tro på forklaringen hennes etter at boken var slutt.

Noe av det deiligste ved boken er skildringen av dyr som talende, deltagende bokfigurer. Etter at hun er død, lærer nemlig Liz seg å snakke hundespråket; et melodiøst språk med over 300 ord for kjærlighet. Hundene åpner og avslutter boken, og følger karakterene med kommentarer, råd og veiledning.

Zevin forvandler den mest dramatiske overgangen i livet til en ny begynnelse. Når boken er slutt og Liz er så liten at hun sendes tilbake til jorden som baby, ender også boken med en begynnelse. Det er rett og slett den deiligste boken jeg har lest om døden. Kjøp den og bruk en ettermiddag på den. Det er lettlest, søt sommerlektyre, og har den beste, ikke-moralistiske forklaringen på hvorfor det er en dårlig idé å dø ung.

13 Comments »

Avil har skrevet et nydelig forsvar av boken vår, og hvorfor vi trenger en bok om jentesex. Jeg synes det er artig å bli debattert, samtidig som jeg hører Toril Moi i hodet mitt.

Hun hadde akkurat holdt et foredrag om Simone de Beauvoir, og salen kunne stille spørsmål. Førstemann ut var en ung mann som spurte surt og skråsikkert: «Men er nå egentlig temaene Beauvoir er så opptatt av relevant idag?» Toril Moi smilte beskt og parerte: «Pussig. Jeg får aldri det spørsmålet når jeg foreleser om Aristoteles.»

Det skrives bøker om alle temaer, og selv om ikke jeg er intressert i dem som handler om fluefiske og vinlegging, respekterer jeg at folk skriver og leser bøker om det. Å måtte forsvare sitt eget forfatterprosjekt er en situasjon jeg tror er ganske unik for oss som skriver om, vel, kjønn og kvinnespørsmål.

Likevel er det jo mange grunner til at vi fikk idéen til å skrive en bok om jentesex og enda flere grunner til at vi tror at en sånn bok er nødvendig. Istedenfor å gå inn i en lang argumentasjon med en gang, kommer jeg til å publisere litt forskjellige, personlige refleksjoner rundt temaet. De saftige kronikkene kommer ikke før lansering, skjønner dere vel ^_^

La oss begynne en gang på tidlig ungdomskole. Jeg sitter og småprater med en av klassens mer tyggistyggende og lipglossbrukende små damer. Temaet er kropp og sex og sånn.

Hun: Du Ida? Det hender at jeg tar på meg selv der nede…
Jeg: Ja?
Hun: Noen ganger så holder jeg på så lenge at jeg kjenner meg helt tissetrengt! Kan det være farlig? Kan det være derfor jeg aldri får mensen? Kan jeg bli steril? (Vi var 13 år og det å ikke ha fått mensen ennå var et sårt tema)
Jeg: Eh. Nei. Det er ikke skadelig. Du blir bare kåt.
Hun: Kåt? Sånn som Kristian?
Jeg: Ja, sånn som alle andre. Det er litt som å bli sulten. Du blir kåt, også onanerer du. Eller runker, da. Det er vel et uttrykk du har hørt?
Hun: Hahahah, jenter kan vel ikke runke! Du bare tuller med meg!

Jeg var en av jentene som vokste opp med Vi og Gutta tidlig i tenårene; et kjedelig jenteblad med én god side: Det trykket masse erotiske noveller og tok fullstendig for gitt at 14-årgamle jenter var seksuelle vesener, men uten å skape sexpress. De hadde onaniperspektivet og trykket bilder av kjekke gutter småpikene kunne runke til, ikke bare forelske seg i.

Jeg er klar over at ikke alle leste disse bladene da de kom ut, og at ingen jenteblader fortsatte prosjektet etter at V&G gikk inn og ble intetsigende 4U. Samtalen over gir et innblikk i mye av holdningene som venninnene mine hadde til egen seksualitet i samme alder. Kåt var noe gutter ble, og runking var forbeholdt dem som hadde en kuk. Tok de på seg selv, var det skambelagt og sikkert skadelig for evnen deres til å reprodusere seg.

Jeg trenger vel ikke nevne at oss som hadde en annen oppfattning bedrev ganske heftig misjonering for vårt syn? Likevel møtte vi mange utfordringer når det kom til å snakke om denne seksualiteten.
Her er noen av de viktigste:

1. Vi hadde ikke noe navn på kjønnsorganet. Vi tok oss selv «der nede».
2. Vi hadde ikke noen ord for det vi gjorde. Vi «tok på oss selv», mens guttene runket, dro laksen, spilte lommetennis og tusen andre synonymer.
3. Vi var ukomfortable med å si at vi var kåte og skammet oss over de seksuelle fantasiene våre.
4. Mens alle tok for gitt at tenåringsgutter var kjederunkende, pornoglandende kåtinger, var ikke vår onani noe man snakket om. Vi kunne ikke mime hva vi gjorde med en enkel håndbevegelse, vi hadde ingen vitser om det og vi visste egentlig at vi snakket om noe veldig tabubelagt. En gang vi var på fest i slutten av niende, sa en av guttene at alle som onanerte kunne rekke hånda i været. Alle guttene tok opp hånden, mens alle jentene så i gulvet. Dette inkluderer også Kvinnelige Onanisters Ivrige Misjonsforening som jeg selv var en del av.
5. Vi måtte faktisk misjonere. Mange av jentene jeg kjente insisterte hardt på at det var Sykt og Galt å ta på seg selv, at du var lesbisk, nymfoman, unormal og kvalm om du fikk orgasmer på egenhånd.

Jeg tror og håper at dette er en holdning til onani og seksuell fantasi de fleste jenter opplever i oppveksten, men mange av dem jeg har diskutert med bekrefter mine erfaringer. Hvis du ikke møtte noen rare holdninger eller tabuer da du vokste opp: Så bra for deg!

Likevel- undersøkelser har vist (her trenger jeg en kilde, jeg vet, men dette er litt i full fart) at foreldre tar bort hendene til små jenter når de tar på seg selv på et mye tidligere stadie enn de gjør med små gutter, selv med jenter og gutter innenfor samme søskenflokk. Selv som voksne, bevisste, politisk korrekte mennesker synes vi det er vanskeligere å forholde oss til at en jente er kåt enn at en gutt er det.

Denne observasjonen alene er nok til å være en begrunnelse for at jenters forhold til sex kunne trenge en egen bok, og ennå har jeg ikke sagt noe om kjønnsrollene våre, om maktforhold i senga, om hvordan samfunnet vårt fremstiller sex mellom to damer og om overgrep og seksuell undertrykkelse. Mest av alt tror jeg vi trenger en bok om hvor bra sex mange jenter faktisk har, på tross av alt som er problematisk, på tross av at mange av oss vokste opp med «kåt» som et like maskulint ladet ord som «ståtiss» og «fotball».

Vel, dette er del 1. Det kommer til å komme tekster om dette temaet helt frem til boklansering. Heng med, og del gjerne dine, personlige betraktninger i kommentarfeltet (c;

13 Comments »

Vi har fått masse utkast til forsider fra designeren til forlaget. Her er noen av de jeg likte best. Tenk, en ordentlig forside til boken! Det er litt magisk ^_^

Vi er litt usikre på om «Sex- nå også for jenter»-merket skal være med. Hva synes du? Gå og svar i pollen!

Ingenting er spikret ennå, men det blir ganske stilig, eller hva?

47 Comments »

Eventyret begynte min første skoledag på videregående. Carima, den kvinnelige, mer vimsete utgaven av Conan, hadde overfalt meg på skoleveien og presentert seg selv: «Unnskyld, men jeg overhørte samtalen din, og du må jo være Ida!»

Jeg kunne ikke nekte for det, og den hippiekledde berta med cello under armen og jeg brukte omtrent fem min på å bli Godt Kjent. Hvordan hun kjente til meg? Godt spørsmål. Noe av det hun gjentok hele tiden var: «Du må treffe Maren! Dere kommer til å komme så godt overrens!»

Et par uker senere satt Maren og jeg og snakket sammen om hva vi ville gjøre med livene våre. Ja, vi hadde klaffet godt sosialt. Ja, den mørkhårede, smilende gotherdamen hadde vist seg å være spennende selskap fra friminutt #1. «Jeg skal skrive.» sa jeg. «Jeg også.» sa hun.

Og skriving ble det. Uttallige skrivegrupper, diktlesninger, kritikkrunder og oppvarmingsøvelser senere hadde vi laget en koroppsettning, en masse noveller, metervis med vers, et tv-manus, teaterdialoger og sanger som synges på skolen vi gikk på den dag i dag.

Jeg mistenker at vi ikke bare var skrivende mennesker, men handlende mennesker, siden vi fikk veldig mye gjort sammen. Vi pushet hverandre. «Jeg kommer til å sende inn en tekst til den konkurransen. Hva med deg? Har du skrevet noe?»

For deg som ikke henger med i svingene: Grevinnen, aka Maren Kristiane Solli, er medforfatteren min på «Jenter som kommer». Hun er nå tilgjengelig i fullversjon på Internett, og jeg skriver selvfølgelig om henne som et sleipt markedsføringstriks: Gå inn og les bloggen hennes, kommenter, legg henne til på RSS og oppdater bloggrollen din. Hun er her for å bli.

2 Comments »

«Lyst til å være med ut på lørdag?»
«Eh.»
Lyst? Klart jeg har lyst! Jeg har ingen annen avtale. Jeg elsker vennene mine. Jeg vil fryktelig gjerne se dem. Jeg er tussete teit glad i å være sammen med andre mennesker. Og likevel gir vissheten om at jeg faktisk har humørsvingninger som en jojo en viss skepsis. Fordi om jeg skal være ærlig - og jeg jobber hardt med å være akkurat det- så vet jeg faktisk ikke om jeg kommer til å være i strålende humør når lørdagen kommer, eller om jeg kommer til å sitte sammenkrøllet i en ball under bordet og ikke puste lørdag morgen.
«Hva blir det til?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan.»
«Kan du ringe meg opp?»
«Jeg vet ikke om jeg får til det heller. Mr. Jackson ringer deg.»

Eposten min er en konstant kilde til dårlig samvittighet. Har du mailet meg om sukkerfri mat? Pressedekning av boken? En tekst jeg har skrevet? Hvor bra jeg skrev om bipolaritet? Jeg ble kjempeglad for mailen din. Greide jeg å svare? Nei. Kommer jeg til å svare? Tja. Kanskje Mr. Jackson må svare for meg.

Jeg har mistet mobilen med vilje. Jeg greier ikke å sitte å se på at ubesvarte anrop bygger seg opp, at antall tekstmeldinger sprenger mobilminnet og at jeg ikke får til å svare på dem. Jeg har en teskje krefter igjen. De går til skriving. De går til psykologtimer. De går til å huske å dusje, vaske seg og sladre på mine egne påbegynte selvmordsforsøk. «Du må gjemme sovepillene mine. Gi meg en hver kveld.» Jeg vet jeg skulle ringt akkurat deg. Jeg har bestevenner jeg setter høyere enn det meste annet, men jeg greier ikke ta kontakt. Jeg greier ikke ringe når jeg sier jeg skal ringe. Jeg tør ikke logge meg på msn mer, alle vil snakke. Alle vil si hei og det blir for mye for meg.

Mange er redd jeg ikke liker dem mer. Noen har møtt meg i en god & manisk periode og sier jeg har det bedre enn noensinne (som er sant på mange måter) og forteller videre til folk jeg ikke har greid å prate med på en dårlig dag at «hun virket helt fin da jeg så henne!»

Jeg savner Ane, som mailet meg og lurte på om det gikk bra med meg, og jeg skremte vettet av henne ved å ikke greie å svare. Ane, det går bra. Vi drikker te igjen når jeg er på andre siden av dette. Jeg savner Mari, som er min favorittperson ved siden av Mr. Jackson, Mari som redder meg når jeg har gått meg bort i byen og sier «Why so sad, kitten?», som er sier at jeg skal ikke gå på det slitsomme møtet, at jeg skal kjøpe Pepsi Max og potetgull og være med henne hjem og se tegnefilm istedet. Mari som sier at «Det er viktig å venne seg til tanken på at alt faktisk ikke går bra bestandig. It’s ok.» Mari som blir vettskremt om jeg skulle slumpe til å ringe henne fra Mr. Jacksons telefon. «Jeg trodde han skulle si at du var død.» Jeg er ikke død, jeg bare greier ikke ringe folk for tiden. Jeg savner Natasha, som reddet livet mitt, som er den eneste som skjønner at når jeg er flinkest og mest produktiv, er jeg også mest selvdestruktiv. Jeg savner for mange folk av for mange grunner til å kunne henge ut alle sammen her.

Her er noen ting du bør vite:

1. Jeg ville gjerne svare eposten din, men jeg greide ikke. Du får svar, men muligens ikke med en gang, muligens ikke fra meg.
2. Jeg vet det er dårlig blogger-skikk, men jeg greier ikke svare på kommentarer lenger. Jeg blir kjempeglad for hver hilsen, hver kommentar, hvert innspill, hvert kritiske spørsmål. Og likevel, jeg håper jeg klarer å komme igang med å svare kommentarer over sommeren en gang.
3. Jeg har lite krefter og bruker dem der de må brukes: På tekst og mer tekst. Det vil være mer effektivt å kontakte daniel@jackson.kz enn meg om du har konkrete spørsmål og henvendelser.
4. Nei, jeg kommer ikke til å ta telefonen. Nei, jeg er ikke død.
5. Ikke stol på meg. Om du prater med en blid & ivrig-Ida, bør du regne med at det er en modus som går over etter halvannen dag.
6. Husk at jeg er like glad i deg som jeg har pleid å være. Jeg har bare dager hvor det å hente posten kjennes ut som et uoverkommelig prosjekt, så det å slå telefonnummeret ditt og ta en lang, beroligende prat kan bli for mye.

Sånn. Da var det sagt. Det lettet på min kant, i det minste.

22 Comments »